Den farligste sammenblandingen i Israel-debatten

Når kritikk av Israels okkupasjonspolitikk automatisk kobles til antisemittisme, rammes både palestinere og jøder, skriver filosof Farhan Shah. Han mener begrepet antisemittisme mister sin kraft når det brukes om legitim politisk kritikk.

I kjølvannet av regjeringens høringsforslag om å forby eksport og import med israelske bosettinger, som strider med folkeretten, uttaler tidligere forstander og leder i Det Mosaiske trossamfund, Ervin Kohn, at slike politiske og økonomiske sanksjonsmidler overfor Israel er umoralske. Uttalelsen er oppsiktsvekkende fordi den forskyver det etiske tyngdepunktet bort fra okkupasjon, folkerettsbrudd og menneskelig lidelse, og over på de som forsøker å ansvarliggjøre staten Israel gjennom ikke-voldelige politiske sanksjonsmidler. 

Å beskrive boikott eller sanksjoner mot en stat som står anklaget for, og internasjonalt undersøkes for, folkemord på Gazastripen, som umoralsk, impliserer en alvorlig etisk forvrenging og svikt. Det er ikke en åpning mot framtiden, men en regresjon til et tankeinnhold der staten Israel gjøres etisk og politisk immun mot kritikk og sanksjoner, selv når dens politikk innebærer massiv ødeleggelse, fordrivelse, sult, kollektiv avstraffelse og systematisk dehumanisering av palestinere.

Israel-kritikk og jødehat 

Problemet blir enda mer alvorlig når legitim kritikk av Israel igjen og igjen forsøkes smeltet sammen med antisemittisme. Ervin Kohn og hans likesinnede som opprettholder denne sammenblandingen, gjør etter mitt syn det jødiske folket en alvorlig bjørnetjeneste. Hvorfor innser ikke Kohn at han, i forsøket på å beskytte jøder mot antisemittisme, risikerer å binde jødisk identitet til Israels statlige vold på en måte som nettopp skader jøder?

For ved å kollapse disse to kategoriene inn i hverandre, altså legitim kritikk av israelsk statspolitikk og hat mot jøder som folkegruppe, essensialiseres jødisk identitet på en måte som paradoksalt nok speiler antisemittismens egen logikk. Antisemittismen har historisk nettopp operert gjennom generalisering, kollektivisering og forestillingen om at jøder som gruppe bærer en bestemt politisk, moralsk eller historisk skyld. Når kritikk av en stat, en regjering eller en okkupasjonspolitikk framstilles som et angrep på jøder som sådan, reproduseres denne kollektive logikken i en ny form.

At Kohn ikke ser dette, eller rettere sagt velger å ikke ta innover seg skadevirkningene av en slik posisjonering, er urovekkende. Det er særlig problematisk fordi kampen mot antisemittisme faktisk fordrer analytisk presisjon. Antisemittisme er reelt. Den har dype historiske røtter. Den har kostet jøder liv, trygghet, verdighet og tilhørighet gjennom århundrer. Nettopp derfor bør begrepet behandles med alvor, ikke tømmes for presisjon gjennom strategisk og kynisk overbruk.

En av de mer subtile mekanismene som kan bidra til å opprettholde antisemittisme, er paradoksalt nok denne ukritiske likestillingen mellom legitim kritikk av israelsk statspolitikk gjennom politiske og økonomiske sanksjoner, og jødehat. Kollapset opererer i begge retninger og skader to grupper parallelt: jøder som rammes av reell antisemittisme, og palestinere, samt deres støttespillere, som forsøker å artikulere legitim politisk, epistemisk og etisk kritikk av Israels folkerettsstridige og destruktive politikk.

Når kritikk av bosettingspolitikk, okkupasjon, kollektiv avstraffelse, brudd på Genèvekonvensjonene og massiv vold mot sivile automatisk defineres som antisemittisme, skjer det noe analytisk og etisk farlig: jødisk identitet smeltes sammen med en stats paranoide, militariserte og destruktive politikk overfor en hel befolkning. Det innebærer implisitt at jøder som gruppe gjøres ansvarlige for, eller uløselig knyttet til, hva en bestemt israelsk regjering foretar seg. Det som da trer frem, er en farlig essensialisme som er i spill, en bevegelse som ikke beskytter det jødiske folk mot antisemittistiske angrep og projeksjoner, men som gjør jødisk identitet mer sårbart å utvikle et eierskap til.

Palestinere, dødspolitikk og jødisk pluralisme 

Her er Achille Mbembes begrep om nekropolitikk, eller dødspolitikk, særlig treffende. Nekropolitikk betegner en form for strukturell maktutøvelse der staten gjør mer enn å regulere liv. Den organiserer hvilke liv som kan utsettes for død, sult, fordrivelse og ødeleggelse uten at dette fullt ut registreres som et etisk sammenbrudd. Israels politikk overfor Gaza og de okkuperte palestinske områdene viser en slik dødelig logikk: palestinske liv plasseres i en politisk og sosial kategori der de kan bombes, fordrives, avskjæres fra mat, vann og medisiner, og likevel omtales primært som sikkerhetspolitiske risikoprofiler snarere enn som mennesker med ukrenkelig verdighet. Og når kritikk av denne dødspolitiske strukturen avvises som antisemittisme, flyttes oppmerksomheten fra voldens organisering og over på den som forsøker å identifisere den. 

Det er også en krenkelse av jødisk pluralisme. Jøder verden over står ikke samlet bak Israels okkupasjonspolitikk, bosettingsprosjekt eller krigføring på Gaza. Mange jødiske intellektuelle, aktivister, religiøse stemmer og menneskerettighetsforkjempere har vært blant de tydeligste kritikerne av israelsk statsvold. Å fremstille kritikk av Israel som antisemittisme usynliggjør disse stemmene og innsnevrer jødisk identitet til et spørsmål om lojalitet og lydighet overfor en stat. Det er en farlig reduksjonisme av jødisk liv, historie og etikk. Konsekvensen er derfor todelt. For det første kveles legitime politiske og etiske intervensjoner ved at kritikere stigmatiseres urettmessig. Det forurenser den offentlige samtalen og gjør det vanskeligere å holde Israel ansvarlig for grove folkerettsbrudd. For det andre svekkes den reelle kampen mot antisemittisme, fordi begrepet mister sin analytiske presisjon og reduseres til et retorisk instrument i en geopolitisk konflikt.

Dette bør ikke reduseres til en språklig uenighet. Det handler om diskursiv makt. Den som definerer legitim kritikk som hat og aversjon, kan avvæpne kritikken uten å måtte besvare dens innhold. Slik forskyves debatten fra palestinsk lidelse, okkupasjonens struktur og legitimitet og Israels ansvar, til kritikerens påståtte moralske karakterbrist. Det er en effektiv, men dypt problematisk avledningsmanøver.

Å opprettholde et klart og konsekvent skille mellom kritikk av staten Israel og generaliseringer om jøder som folkegruppe er derfor ikke en kvasimoralsk balanseøvelse. Det er selve forutsetningen for en ansvarlig og konsekvent offentlig samtale. Det er også en forutsetning for et troverdig forsvar mot reell antisemittisme. Dersom alt blir antisemittisme, risikerer vi at faktisk og reell antisemittisme blir vanskeligere å identifisere, bekjempe og ta på alvor. For det skal og bør være mulig å fordømme antisemittisme uten å verne om Israel mot politisk og etisk ansvar. Det må være mulig å forsvare jødisk liv, trygghet og verdighet uten å bagatellisere palestinsk lidelse. Og det må være mulig å kritisere en statsmakts brutalitet overfor uskyldige menneskeliv uten at denne kritikken straks oversettes til aversjon mot en hel folkegruppe.

Antirasisme skal også kunne ramme Israel

Til syvende og sist handler dette om noe mer fundamentalt: den etiske og epistemiske plikten, ja, sågar en allmennmenneskelig plikt, til å motstå narrativer som frarøver den andre menneskelig verdighet. Det gjelder enten dette skjer gjennom antisemittisme, gjennom antipalestinsk rasisme eller gjennom forsøk på å gjøre en kolonial voldspolitikk immun mot kritikk. En slik immunisering er en abdisering fra et eksistensielt nødvendig oppgjør med en genocidal essensialisering av mennesker. 

Spørsmålet Kohn og hans likesinnede bør stille seg, er hvilket menneskesyn som gjør økonomisk samhandel med ulovlige og destruktive bosettinger mer forsvarlig enn en stringent antirasistisk motstand mot dehumanisering, okkupasjon, fordrivelse og ødeleggelse, selv når denne motstandskampen rammer staten Israel.