Farhan Shah

I den offentlige samtalen om USAs og Israels angrep på Iran ser vi en bekymringsfull utvikling. Folkeretten og sivile liv nedtones til fordel for et rent instrumentelt regimespørsmål.

Når fortiden fremstilles som renere enn nåtiden, bør vi stoppe opp og lytte. For i slike fortellinger ligger det mer enn politiske programmer – de berører noe grunnleggende ved hvordan vi forholder oss til usikkerhet, tap og tilhørighet.

Spørsmål til Aftenposten: Hvorfor holder dere aktivister kollektivt ansvarlige for valg de verken har støttet eller har hatt kontroll over?

Når vi forklarer kriminalitet primært sett gjennom kulturell bakgrunn eller innvandrerstatus, gjenoppstås en logikk som historisk har legitimert kolonialisme og rasisme.

Etter mitt syn er det noe dypt forstyrrende ved måten vi har lært oss å tenke om kriminalitet på.

det som utspiller seg i Palestina, er et speil som reflekterer tilbake noe fundamentalt ved hvordan vi som individer og samfunn beskytter oss mot sannheter som truer våre mest grunnleggende fantasier om hvem vi er.

Det er en påfallende ironi at en selvstendig forskningsinstitusjon som vier seg til en av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet.

Ønsket om å flytte til foreldrenes hjemland eller til mer pluralistiske og kosmopolitiske samfunn i Gulfen, forstås som et forsøk på psykologisk restitusjon, og kan være fantasier om å leve på et vis hvor man ikke alltid må forklare eller dempe seg selv for å bli tålt og anerkjent.