Folkemordet i Palestina og teleologisk suspensjon

Author Recent Posts Farhan ShahFilosof, PhD og foredragsholder Latest posts by Farhan Shah (see all) Innvandrerbarn og lengselen etter et symbolsk hjem - 21.05.2025 Folkemordet i Palestina og teleologisk suspensjon - 11.05.2025 Norsk skole er blitt en arena for standardisering og målstyring, hvor en heller må lære seg å fungere, tilpasse seg, prestere, og helst […]

Forsker Olav Elgvin skriver interessant om menneskets unike evne til unnlatelse. Til hvordan vi, ofte tilsynelatende umerkelig, holder informasjon og opplysninger som vekker et psykisk ubehag, til det som utfordrer vårt verdensbilde, på armlengdes avstand gjennom en villet uvitenhet. Innlegget gir et viktig psykologisk innblikk i faktorene bak den øredøvende stillheten som har preget store deler av offentligheten i møte med det pågående folkemordet og kollektive utsultingen i Palestina. Samtidig reiser denne blaserte tilstanden et grunnleggende spørsmål: hva sier den moralske unnfallenheten om vårt etiske kompass? Når det mest grunnleggende menneskelige, livet selv, systematisk utslettes, og reaksjonen er taushet, tafatt holdning og stillhet, blir ikke kun vår psykologiske motstand mot ubehag synlig, men også grensene for vår moralske vilje og ansvarlighet. Dette utfordrer også vårt moderne menneskesyn.

Det moderne vestlige menneskesynet er i stor grad tuftet på en teleologisk forståelse. Altså, det dydige mennesket er det som vet hva som er rett og som derfor handler i samsvar med dette. Moralsk feil skyldes uvitenhet, for hvis en virkelig vet og har innsikt, vil en også handle rett. Denne sammenkoblingen mellom erkjennelse og handling forutsetter en form for etisk determinisme eller essensialisme, som neglisjerer eller underkjenner den grunnleggende ontologiske uforutsigbarheten og ubestemmeligheten i menneskelivet. Sagt med andre ord, det er ikke gitt at kunnskap om det rette automatisk fører til rett handling.

Dette etisk deterministiske synet kollapser i all sin tydelighet i møte med folkemordet i Palestina. I møte med brutaliteten, massedrapene på sivile, utsulting av en hel befolkning, bombingen av skoler, sykehus og hjem, kan ingen med rette skjule seg bak uvitenhetens slør. Informasjonen om en villet menneskelig destruksjon er overveldende. Den er overalt. Dette er ikke utelukkende et epistemisk spørsmål, men et eksistensielt. For det finnes ikke lenger rom for epistemisk uvitenhet. Overgrepene og massemord i sanntid er dokumentert, vitnesbyrd finnes i overflod, og lidelsen er synlig for den som vil se. Derfor blir spørsmålet om valg uunngåelig: vi velger, enten vi handler eller tier. Å unnlate å handle i møte med undertrykkelse er å velge dehumaniseringens logikk, og slik, som dekoloniale psykiateren Frantz Fanon advarte, bli en medvirkende del av det koloniale dødsmaskineriet og avhumaniseringens logikk.

I denne forståelsen er det ikke innsikten i seg selv som forløser handlingen, men valgets kraft. Selv den mest presise erkjennelse er impotent og ineffektiv uten valget om å tre frem og ta ansvar, tross ubehag og risiko det måtte avstedkomme. Å unnlate å handle er heller ikke en nøytral posisjon, men et aktivt valg, en medvirkning. Vi har innsikt, men vi velger likevel å vende blikket bort. Vi velger å neglisjere og underkjenne palestinernes smerte, tap, lidelse og dehumanisering; ja, sågar deres ufullendthet og anti-essensialisme. Denne unnlatelsessynden er ikke uten konsekvenser. Det er å akseptere og slutte seg til kolonialistisk medløperi og orientalistiske konstruksjoner av ikke-hvite europeere ribbet for ontologisk verdi.

Et illustrerende og interessant eksempel for det etisk deterministiske og teleologiske premisset finner vi hos juristen Cecilie Hellestveit. Hun har inntatt en tilsynelatende nøytral posisjon i spørsmålet om hvorvidt Israels handlinger i Gaza utgjør et fullblods folkemord, og avventer tilstrekkelig data og informasjon, samtidig som vedkommende understreker at en rettskraftig internasjonal dom må bygge på utvetydig bevismateriale. Implisitt følger hennes argumentasjon at jo mer presis vår innsikt er, desto mer utvetydig vil vår fordømmelse og dom være. Altså, først når vi vet at det foreligger et folkemord, bør vi handle ved å fordømme det. Dette eksemplet avspeiler nøyaktig den naive holdningen som teleologisk etikk bærer i seg: innsikt og handling knyttes så tett sammen at ethvert moralsk ansvar koker ned til et spørsmål om epistemisk tilstrekkelighet. Med andre ord, kunnskapens tilstrekkelighet betinger den moralske forpliktelsen, mens ansvaret forskyves til en hypotetisk framtidig erkjennelse. Slik overser vi imidlertid det eksistensielle valgets ubønnhørlige karakter; at også unnlatelse er et aktivt etisk valg, en villet ignorering av andres lidelse, som ikke kan skyves over på ‘utilstrekkelig informasjon’ eller en stringent juridisk metode. Å operere med denne logikken, dvs. betingelsen om at en skal avvente epistemisk klarhet mens sivile og uskyldige mennesker lider uavbrutt, blir fort et intellektuelt og akademisk påskudd for å utsette moralsk fordømmelse og indignasjon i eksplisitte termer, gjennom folkerettslige intervensjoner og internasjonale sanksjoner m.m.

Vår egen tid trenger en suspensjon av det teleologiske. Vi trenger en diskontinuitetens etikk. I en tid preget av strukturell og kolonial vold, er det ikke mulig å handle rett uten å foreta et brudd med normaliteten. Etikken bør være eksistensiell og kampvillig. Den bør være tuftet på en kontinuerlig konfrontasjon med valgets alvor og menneskets uferdige karakter. Og i dette ligger også vårt historiske og politiske ansvar: å velge det som ikke kan garanteres på forhånd, men som krever mot, eksistensiell rastløshet og forpliktelse overfor vår felles, ontologiske verdi. Sagt annerledes, den etiske fordringen ligger ikke i å vite, men i å velge: å velge å stå sammen med de undertrykte, å avvise geopolitisk kynisme og å utøve dekolonial motstand mot det som tilslører destruktive maktkonstellasjoner og normaliserer uhemmet voldsutbrudd.

For mennesket er ikke dømt til å være dydig hvis det vet. Det er snarere dømt til å velge, og dette valget skaper og opprettholder ikke kun strukturer og narrativer som tar liv eller som verner om menneskets verdighet. Men også hvem vi dypest sett velger å være: medskyldige eller medmennesker?