Når kommentarfeltet gjør oss slitne

Det begynner gjerne i det små. En hardere tone, en uro i magen, en følelse av at noe i samtalen mellom oss er i ferd med å endre seg.

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg merker at jeg leser kommentarfelt og nyheter på en annen måte enn før. Med litt mer uro i magen. Litt mer slitenhet.

For det er blitt hardere. Mer splittelse, mer mistenkeliggjøring og mer stempling av hverandre. Vi kaller hverandre løgnere. Stygge ord flyr lettere. Rasisme, hat og hard retorikk vokser.

Det gjelder både dem som kan komme til å lede landet, og oss som sitter i kommentarfeltene.

Det gjør noe med tilliten mellom oss. Det gjør noe med hvordan vi ser på hverandre.

Det som bekymrer meg mest, er at en måte å snakke på som bygger avstand og konflikt, sakte blir normalen.

Å savne en annen respekt

Kanskje er det nettopp det som bekymrer meg mest: At en måte å snakke på som bygger opp under avstand og konflikt, sakte blir normalen. At vi venner oss til det.

Jeg tar meg selv i å savne en annen tone. En tid der man kunne være dypt uenig, men fortsatt møte hverandre med respekt og en form for hverdagslighet.

Jeg tenker på Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. De sto langt fra hverandre politisk, men behandlet hverandre likevel med en selvfølgelig respekt. Uenighet betydde ikke automatisk at den andre måtte mistenkeliggjøres eller settes i bås.

Fristelsen til å trekke seg unna

Samtidig kjenner jeg på et spørsmål mange sikkert kjenner på:

Orker jeg å følge med på dette? Orker jeg å ta det innover meg?

Det hadde vært enklere å trekke seg unna. Men så dukker ordene opp igjen: Vi skal ikke tåle urett bare fordi den ikke rammer oss selv.

Hva er et sivilisert samfunn?

Jeg tenker også på kong Harald, og en historie jeg aldri helt slipper.

Da han besøkte en urbefolkning, valgte han å være tett på menneskene han møtte. En konge hadde aldri sovet ute sammen med dem før. Men kong Harald valgte å sove ute sammen med dem mens han var der, sammen med sjamanen som var leder.

Da han skulle ta farvel, sa sjamanen at nå reiste kongen tilbake til sivilisasjonen.

Kong Harald svarte at kanskje var det heller slik at han selv reiste fra den.

Den historien får meg til å stoppe opp. For hva er egentlig et sivilisert samfunn?

Et håp som ikke mørkner

Jeg sitter ikke med fasiten. Jeg kjenner mest på uro.

Men også et håp.

Et håp om at vi ikke lar dette dra for langt. At vi fortsatt kan velge en annen vei, både i politikken og i kommentarfeltene.

Og kanskje er det derfor jeg står og ser på Solen av Edvard Munch. Som om det fortsatt finnes noe der som ikke lar seg mørkne helt.

Abonnér på Utrop for bare 75 kr i mnd

Få ukentlig GRATIS nyhetsbrev utrop.no/nyhetsbrev