Norsk skole er blitt en arena for standardisering og målstyring, hvor en heller må lære seg å fungere, tilpasse seg, prestere, og helst ikke utøve for mye motstand

I diktet ‘Det er den draumen’, minner dikteren Olav Hauge oss om en stille lengsel som rører i oss alle. En lengsel etter at noe vidunderlig skal skje, at en ny innsikt åpner seg bak ting, at vi våkner opp til en ny morgenstund, til det nye, til det radikalt uforutsette. Diktet peker på noe grunnleggende menneskelig i oss: et fragilt håp om at livet skal være mer enn tilpasning, det forutsigbare og mekaniske. Et ønske om å bli sett, ikke som en funksjon, men som et levende og skapende vesen i verden har en overskuddskarakter. Men hva skjer når vi erstatter denne drømmen, denne lengselen med kontroll, målstyring og standardisering? Hva skjer når rastløsheten til barn, som symboliserer lengselen etter nettopp denne åpningen bak ting, som et ekko av livets overskudd, blir ansett som en patologi, en dysfunksjon, som krever psykiatrisk behandling? Og hvor er vi på vei når skolen slutter å være et rom for langsomhet, refleksjon og undring, men tenderer mot målstyring, prestasjoner og disiplinering?

Sykeliggjøring av barn

I den nye boken Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn (2025) advarer barne- og ungdomspsykiater Henriette Sandven sterkt mot en skadelig utvikling, eller snarere, regresjon. Boken avdekker hvordan stadig flere norske skolebarn blir diagnostisert og medisinert for normale variasjoner i uttrykksformer. Forfatteren peker med rette på hvordan denne trenden er drevet av en voksende farmasøytisk industri og et samfunnsøkonomisk system som henfaller til simplifiserende og standardiserte løsninger fremfor strukturelle endringer som faktisk kunne forbedret barnas livskvalitet. Dette har en tydelig overføringsverdi til det norske skolevesenet. Vår tidsalder preges av et stadig mer prestasjonsorientert samfunn hvor barnas naturlige eksperimentering med livets muligheter blir ansett som en forstyrrelse, et avvik fra normaliteten. Skolesystems krav til konsentrasjon, tilpasning og målstyring etterlater lite rom for spontanitet og livets affektive uttrykk. Når barn ikke passer inn i denne syltynne normalitetskonsepsjonen, blir de fort stemplet som sykelige eller dysfunksjonelle, snarere enn at vi stiller spørsmål ved om det er noe i samfunnskulturen og i skolesystemet som er utilstrekkelig for å romme menneskelig variasjon og kreativitet.

Dette gjenspeiler en grunnleggende fremmedgjøring fra, og nedvurdering av, barnas liv, hvor vi ikke lenger spør: hva forsøker barnet å uttrykke? Hva er det ved vårt samfunn og vårt skolevesen som avstedkommer denne uroen? Dette er en farlig vei, etter mitt syn. Først og fremst fordi det frarøver barnas agens (barn som aktører i eget liv og som legitimere kunnskapsbærere), men også fordi det avpolitiserer livssmerte, og dermed underkjenner mulighetene for å avsløre samfunnsmessige og strukturelle årsaker til mistrivsel, fortvilelse, utrygghet og fremmedgjøring.

Skolen og eksistensielle behov

I dag er spørsmålet ikke lenger om barnet lærer å tenke, men om det lærer å fungere, kunne vi ha sagt med psykoanalytikeren og filosofen Erich Fromm i tankene. Fromm insisterte på at mennesket har visse eksistensielle behov: behovet for kjærlighet (tilknytning), behovet for transcendens (skapende aktivitet), behovet for å utvikle følelse av å høre til et sted, behovet for identitet og behovet for mening og retning i livet. Men hvordan står det egentlig til med vår evne til å møte disse behovene i skolevesenet? Er skolesystemet et sted hvor barn føler seg sett og forstått, hvor deres skapende og kreative evner og lengsler finner et rom? Eller er det blitt en arena for standardisering og målstyring, hvor en snarere må lære seg å fungere, tilpasse seg, prestere, og helst ikke utøve for mye motstand?

Det er ikke en krevende øvelse å innse at vårt skolesystem er dypt forankret i en mekanisk og instrumentell tilnærming til læring og barn: barn skal ha karakterer, ha konsentrasjon, ha sosial kompetanse. Men hva med å være nyfiken, være i uro, være i utvikling? På dette punkt reiser det seg et vesentlig spørsmål: hva slags menneskesyn ligger egentlig til grunn for et system som systematisk underkjennes barnas agens og aktørskap? Når vi utraderer barnas frihet til å være et menneske; rastløst, kreativt, uforutsigbart og grenseoverskridende, og i stedet former det til en funksjonell og lydig borger tuftet på bedriftsøkonomiske prinsipper, ja, så risikerer vi ikke kun å legge til rette for mistrivsel, vi uthuler også selve muligheten for et samfunn tuftet på empati, frihet og pluralitet.

Tåler skolen livet som en uendelig rikdom?

Det særegne menneskelig trekket, er ikke vår evne til overlevelse, men vår, dels uhyggelige, evne til å spørre hvorfor vi lever. Vi er ikke kun organismer blant andre organismer. Vi er vesener hvis liv ikke er gitt på forhånd, som noe bastant foreliggende, men snarere noe som krever aktive valg. På sett og vis bærer vi på et ubehagelig privilegium: å komme til rette med menneskelivet som noe radikalt ubestemmelig og ufullendt. Vi kjenner på lengsler, rastløshet og uro, ikke som en defekt, men som et uttrykk for at vår eksistens er et åpent felt av muligheter; skjønt, uten noen metafysiske vissheter. Vi spør, og vi famler: hvem er jeg? Hvordan skal jeg leve? Hva betyr det å være menneske? Disse eksistensielle spørsmålene forfølger oss ikke på grunn av en iboende svakhet, men snarere fordi vi er selvreflekterende vesener. Det er denne evnen til refleksjon, til kreativitet og til å fantasere, som dypest sett gjør oss menneskelige.

Vårt skolesystem strever med å romme dette radikalt uforutsigbare, uvisse og ubestemmelige. I stedet for å nære og fostre barnas evne til undring, til å leve med det uvisse, til å tåle det uferdige, forsøker vi febrilsk å feste barn til mål og diagnoser; til snevre normer for normalitet og funksjonalitet. Et samfunn og et skolesystem som ikke tåler barnas spontanitet og deres nysgjerrighet og motstand, er et samfunn som har mistet forbindelsen til menneskelivet som et vitalt overskudd. Dette impliserer å våge å utfordre de dypereliggende årsakene til uroligheter, uten å projisere feil og defekter over på barnet. Klart, dette er beleilig og bekvemt. Men skyggesidene av denne fluktstrategien er desto tydeligere: vi mister rett og slett en hel generasjon av skolebarn som blir dopet ned og gjort numne, og dermed barn som lenger ikke er tett på livsnerven.

Er det virkelig barnet som er problemet, eller er det vi som ikke tåler å gi barn den romsligheten de trenger?

Det er den drømmen

Spørsmålet som reiser seg på dette punkt, er følgende: Er det virkelig barnet som er problemet, eller er det vi som ikke tåler å gi barn den romsligheten de trenger? Gjennom denne fluktmanøveren, fra frihet, fra det ansvaret det innebærer å lytte, å romme og å tåle, er vi i ferd med å miste noe dyrbart: barnas egne evne til å romme seg selv, til selvregulering, til å tåle livets usikkerheter. Og ikke minst samfunnets evne til å romme livet som et overskudd av muligheter uten å henfalle til en regressiv søken etter forføriske tilfluktssteder, som tilsynelatende rensker oss fra ansvar og ubehag.

Jeg undrer: våger vi, de voksne, å lytte til drømmen våre barn bærer på, om at noe vidunderlig skal skje?