Innvandrerbarn og lengselen etter et symbolsk hjem

Ønsket om å flytte til foreldrenes hjemland eller til mer pluralistiske og kosmopolitiske samfunn i Gulfen, forstås som et forsøk på psykologisk restitusjon, og kan være fantasier om å leve på et vis hvor man ikke alltid må forklare eller dempe seg selv for å bli tålt og anerkjent.

Det er interessant, og kan virke paradoksalt, at høyt utdannede, og velintegrerte innvandrerbarn, med trygge jobber og tilsynelatende stabile liv i Norge, nærer likevel et ønske om å forlate landet til foreldrenes hjemland, eller til steder som Qatar og Emiratene. For handler det om materielle betingelser, som økonomi, sikkerhet eller karrieremuligheter? Eller om en mer subtil form for fremmedgjøring i majoritetssamfunnet? Denne fremmedgjøringen er ikke alltid synlig i offentlig statistikk eller faglige rapporter, men den er høyst reell på det psykologiske planet. Fremmedgjøringen kan manifestere seg gjennom det som beskrives som akkumulerte affektive spenninger. Altså, lavintense, gjentagende affekter som over tid virker desorganiserende på selvets følelse av å være sammenhengende og hel. Det kan være subtile former for rasistiske utslag i arbeidsmarkedet, kulturell skeptisisme og et behov for å legitimere sin tilstedeværelse i det offentlige rom. Dette virker ikke kun sosialt ekskluderende, men også intrapsykisk undergravende.

Forskning viser også til slike akkumulerte affektive spenninger. Rapporter fra Institutt for samfunnsforskning viser hvordan jobbsøkere med utenlandsk navn møter betydning lavere responsrate enn de med norske navn, selv med nærmest identisk CV. Det finnes også studier innenfor migrasjonsforskning som peker på hvordan minoriteter ofte må overprestere i arbeidslivet for å bli vurdert likt, og samtidig forventes å være takknemlige og ydmyke. Dette peker på strukturer der den vellykkede minoriteten ikke kun skal tilpasse seg, men også bekrefte majoritetens velvilje og raushet. Studier fra HL-senteret dokumenterer også hvordan minoriteter i Norge er målskiver for mikroaggresjoner og mikrorasisme i det offentlige rom, og det eksisterer litteratur som beskjeftiger seg med hvordan et rasialisert språk og kulturelle stereotypiske konstruksjoner identifiseres i tilsynelatende nøytrale og fargeblinde ytringer, som likevel bærer med seg elementer av stereotypi og orientalistiske ideer om den andre (jf. Hatprat av professor Anne Birgitta Nilsen).

Velintegrerte minoriteter bærer i så måte ofte en dobbel byrde: de må ikke bare lykkes i det norske samfunnet, men også gjøre det på en måte som bekrefter majoritetens konstruksjoner av hvem og hvordan en ‘god innvandrer’ skal være. Dette impliserer å internalisere majoritetskulturens normer og verdier som målestokk, en form for symbolsk underkastelse. Når majoritetskulturen gjøres til det normative, som et arkimedisk punkt, blir minoritetssubjektets eksistens stadig målt opp mot et ideal det aldri fullt ut kan eie. I psykoanalytisk belysning kan dette betraktes som en form for narsissistisk skjevstilling: minoritetssubjektet inviteres inn i samfunnets fellesskap, men utelukkende som en refleksjon av majoritetens idealbilde, ikke som et autonomt selv. Denne mangelen på gjensidighet skaper en splittelse i minoritetssubjektet, fanget i spenningsfeltet mellom tilpasning/assimilasjon og tap av verdighet som et selvstendig og unikt selv.

Det er ikke nødvendigvis en flukt, men et begjær etter å leve på en måte hvor ens kulturelle og eksistensielle grunnbetingelser

Ønsket om å flytte til foreldrenes hjemland eller til mer pluralistiske og kosmopolitiske samfunn i Gulfen, kan i lys av det ovenforstående forstås som et forsøk på psykologisk restitusjon. Det er ikke nødvendigvis en flukt, men et begjær etter å leve på en måte hvor ens kulturelle og eksistensielle grunnbetingelser ikke settes spørsmålstegn ved. Med andre ord, slike ønsker er gjerne fantasier om å leve på et vis hvor man ikke alltid må forklare eller dempe seg selv for å bli tålt og anerkjent. Bak det tilsynelatende paradokset ligger det altså en slags eksistensiell lengsel: ikke etter et bestemt fysisk sted, men etter et symbolsk hjem, et hjem hvor en kan få være til uten å måtte forhandle om sin eksistensberettigelse. En lengsel etter helhet, hvor en ikke trenger å oppløse seg selv i majoritetens speil.

Og kanskje er det nettopp denne tause og ikke-uttalte lengselen, denne drømmen om tilhørighet uten å miste seg selv som driver noen henimot nye horisonter. Ikke for å finne seg selv, men for å slippe å miste seg selv.