Foto: Skjermdump
Etter at en gruppe innvandrerkvinner deltok i ro-fenomenet for å uttrykke samhold med det norske landslaget, ble det som kunne vært et samlende symbol på tilhørighet, raskt møtt med hatefulle, dehumaniserende og rasistiske kommentarer.
Det reiser et viktig spørsmål: Hva er det ved minoriteters synlige deltakelse i fellesskapet som vekker så sterk aversjon hos enkelte?
Spørsmålet bagatelliserer ikke de alvorlige konsekvensene rasisme har for dem som rammes. Snarere peker det på at slike reaksjoner ofte avslører noe grunnleggende om avsenderens egen psykologi, mer enn de sier om mottakeren.
Når den andre blir bærer av egen uro
Rasistiske kommentarer er sjelden nøkterne beskrivelser av den andre. De er ofte uttrykk for psykologiske forsvarsmekanismer.
I psykologien omtales dette som projeksjon: Det som oppleves som ubehagelig, truende eller uakseptabelt i en selv, tilskrives andre mennesker. Verden deles inn i enkle motsetninger – oss og dem, rent og urent, verdig og uverdig. Slik slipper man å konfrontere egen frykt, usikkerhet eller skam.
Minoriteten blir gjort til bærer av majoritetssubjektets indre uro.
Det er heller ikke tilfeldig at rasistiske utbrudd ofte forsterkes i perioder preget av usikkerhet eller opplevd tap av kontroll. Da kan projeksjonen gi en midlertidig følelse av orden: Problemet ligger hos «de andre», ikke hos en selv.
Hat søker fellesskap
Denne dynamikken er ikke bare individuell. Den har også en sosial side.
Projeksjoner søker bekreftelse. Derfor sprer hatefulle ytringer seg lett i kommentarfelt og ekkokamre. Det én person ikke klarer å bære alene, fordeles i et fellesskap av likesinnede.
Kommentarfeltet blir dermed en sosial scene hvor mennesker bekrefter hverandres forestillinger om et skarpt skille mellom «oss» og «dem». Det fremmede blir et konkret ansikt på alt som oppleves truende.
Syndebukkens logikk
Likevel løser ikke projeksjonen det underliggende problemet.
Det ubehagelige forblir uforløst, mens behovet for stadig nye angrep opprettholdes. Jo mer den andre angripes, desto mindre trenger avsenderen å møte seg selv.
Dette er også syndebukkens grunnstruktur: En gruppe forsøker å lette sin egen uro ved å samle skyld, frykt og forfall i én bestemt kategori mennesker som kan utpekes og utstøtes.
Rasisme er derfor ikke først og fremst en beskrivelse av den andre. Den er et forsvar mot seg selv.
Rasisme er et valg
Rasistiske ytringer må møtes på to nivåer samtidig.
For det første må samfunnet beskytte dem som rammes. For det andre må den som ytrer seg, holdes ansvarlig.
Å forstå rasismen som projeksjon betyr ikke at den skal unnskyldes eller reduseres til psykologi. Tvert imot. Rasisme er et valg, og derfor også et ansvar.
Den som ytrer seg rasistisk, velger å dehumanisere et annet menneske. Den som sprer slike forestillinger, gjør andres tilhørighet betinget og mindreverdig. Det må navngis, avvises og ansvarliggjøres.
Fellesskapet blir fattigere
Samtidig bør minoriteter aldri tvinges inn i rollen som pedagoger eller terapeuter for majoritetens forestillinger.
Det offentlige rommet må både beskytte dem som rammes og nekte dehumaniserende ytringer å bli normalisert som legitim samfunnsdebatt.
Når innvandrerkvinner som uttrykker samhold med det norske landslaget møtes med hat, avsløres en snever forestilling om hvem Norge kan romme.
Det rasistiske blikket beskytter ikke fellesskapet. Det innsnevrer det.
Kanskje er det nettopp derfor minoriteters synlige deltakelse vekker så sterke reaksjoner hos enkelte. Den minner oss om at Norge aldri har vært et lukket eller statisk fellesskap.
Norge er ikke en essens som må beskyttes mot det fremmede. Norge er et fellesskap som stadig formes på nytt – enten som et lukket rom preget av projisert frykt, eller som et åpent samfunn hvor mennesker ikke trenger å be om tillatelse til å høre til.
