Foto: Privat
KrFU har vedtatt å arbeide for å fjerne straffeloven § 185, den såkalte hatparagrafen. Det gjør meg bekymret for vernet til dem som utsettes for alvorlige hatefulle angrep.
Jeg støtter ytringsfriheten. Vi skal tåle kritikk, uenighet og sterke meninger, også når de provoserer. Men ytringsfriheten må ikke bli et argument for å svekke menneskers vern mot grov hets.
Hat rammer i hverdagen
Tenk på lille Yusef eller lille Olav på lekeplassen, som blir gjort narr av på grunn av hudfargen sin. Tenk på ungdommen som åpner sosiale medier og møter rasistiske kommentarer, eller den eldre som blir møtt med forakt på grunn av sin bakgrunn.
Tenk også på arbeidstakeren som møter stengte dører på grunn av fordommer. Eller den velutdannede ungdommen som søker jobb, men frykter at navnet eller hudfargen skal veie tyngre enn kvalifikasjonene.
Disse situasjonene omfattes ikke nødvendigvis av samme lovbestemmelse. Diskriminering i arbeidslivet og hatefulle ytringer er forskjellige rettslige spørsmål, men erfaringene kan likevel henge sammen for den som rammes.
Hat er ikke bare ord på en skjerm. Det kan prege menneskers trygghet, tilhørighet og muligheter i livet, og gjøre det vanskeligere å delta i samfunnet.
Hva skal erstatte vernet mot alvorlige hatefulle ytringer dersom § 185 fjernes?
Vi tåler uenighet – og trenger vern
Hatparagrafen gjør ikke enhver sårende eller provoserende kommentar straffbar. Høyesterett har understreket at terskelen er høy, og at ytringsfriheten gir betydelig rom også for smakløse utsagn.
Vi må kunne diskutere religion, politikk og kultur fritt. Samtidig må mennesker ha et vern når angrepene blir så grove at de rammes av loven.
Derfor bør KrFU svare på hva som skal erstatte vernet de vil fjerne. Hvordan vil ungdomspartiet sikre tryggheten til dem som utsettes for alvorlige hatefulle ytringer?
Vi vet hvor alvorlig hat kan bli
Norsk historie viser hvor alvorlige konsekvenser rasistisk og ekstremistisk hat kan få. Disse hendelsene må huskes både som angrep på enkeltmennesker og som angrep som har skapt frykt langt utover dem som ble direkte rammet.
I 2001 ble 15 år gamle Benjamin Hermansen drept på Holmlia i Oslo. Drapet var rasistisk motivert, og et ungt menneske ble fratatt livet på grunn av hudfargen sin.
Den 22. juli 2011 ble 77 mennesker drept i terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya. En høyreekstrem terrorist sto bak angrepene, som rammet mennesker og rystet hele landet.
I 2019 ble Al-Noor-moskeen i Bærum utsatt for et terrorangrep. Før angrepet drepte gjerningsmannen sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, i det politiet beskrev som et rasistisk motivert drap.
I 2025 ble Tamima Nibras Juhar drept på Kampen i Oslo. I politiets rapport Anmeldt hatkriminalitet 2025 er drapet registrert med hatmotiv knyttet til hudfarge eller etnisitet og religion, nærmere bestemt islam.
Disse hendelsene beviser ikke at én lovparagraf kan forhindre vold og terror. Men de minner oss om hvorfor vi må ta rasistisk og ekstremistisk hat på alvor, og hvorfor forebygging krever mer enn at vi reagerer etter at noe har skjedd.
Dette angår oss alle
Noen tenker kanskje: «Jeg har ikke innvandrerbakgrunn» eller «Jeg er ikke muslim, så dette angår ikke meg». Men når mennesker blir angrepet på grunn av hvem de er, rammes også tryggheten i samfunnet rundt dem.
Det viste 22. juli oss. Hatets konsekvenser stanser ikke ved én gruppe, én familie eller ett menneske.
Vi må forsvare ytringsfriheten samtidig som vi forsvarer menneskeverdet. Vi skal tåle sterke meninger, men også reagere når mennesker utsettes for alvorlige hatefulle angrep.
Ytringsfriheten skal beskyttes, og menneskeverdet skal beskyttes. Vi må aldri normalisere hat, og vi må aldri slutte å reagere.
