Christoffer Falchenberg har kalt innlegget sitt «Remigrasjon bør diskuteres som politikk, ikke avfeies som et skjellsord» i Utrop. Men innlegget mitt avfeide ikke debatten. Jeg skrev uttrykkelig at Norge må kunne diskutere streng innvandringspolitikk, kriminalitet, integrering og retur av mennesker uten lovlig opphold.
Jeg ba om tydelige definisjoner og begrunnelser. Det er forskjell på å hindre en debatt og å stille kritiske spørsmål til forslagene som fremmes. Falchenberg må derfor møte argumentene mine uten å plassere meg blant dem som angivelig nekter ham å diskutere.
Statsborgerskap med ulik trygghet
På spørsmålet om to norske statsborgere bør kunne møte ulike konsekvenser for samme forbrytelse fordi den ene også har et annet statsborgerskap, svarer Falchenberg ja. Her ligger en grunnleggende politisk uenighet.
Han anerkjenner at dagens regler er snevrere enn det han ønsker. Dermed argumenterer han for å utvide adgangen til å frata mennesker statsborgerskapet. Da må han også forklare hvor grensen skal gå.
Hvilke forbrytelser skal omfattes? Skal ordningen gjelde mennesker født og oppvokst i Norge? Hvorfor skal et annet statsborgerskap gjøre tilhørigheten til Norge mindre trygg?
At Falchenberg selv kunne blitt rammet, er en relevant personlig opplysning. Det dokumenterer likevel ikke at ordningen er rettferdig eller vil forebygge kriminalitet.
En norsk statsborger som begår en alvorlig forbrytelse, skal møte en alvorlig reaksjon. Spørsmålet er hvorfor noen i tillegg skal kunne miste landet sitt? Altså dobbel straff.
Japan-eksemplet endrer spørsmålet
Jeg spurte om en mor som arbeider på sykehjem, skal kunne miste oppholdstillatelsen fordi hennes mindreårige sønn begår en alvorlig forbrytelse. Falchenberg svarer med en hypotetisk familie i Japan som hovedsakelig lever på offentlig støtte, mens sønnen gjentatte ganger raner barn.
Da endrer han eksemplet. Den arbeidende moren blir erstattet med en familie på støtte, og én alvorlig forbrytelse blir til gjentatte ran. Fortellingen blir mer belastende, men det prinsipielle spørsmålet står fortsatt ubesvart: Hva må foreldrene selv ha gjort for at deres rett til opphold skal settes i spill?
Foreldre har ansvar for barna sine. Dersom de medvirker til kriminalitet, skal deres egne handlinger vurderes. Men hvis barnets handlinger skal kunne ramme foreldrenes oppholdsgrunnlag uten slik medvirkning, kreves en langt tydeligere begrunnelse. Ordene «konkret vurdering» erstatter ikke klare kriterier.
Hvem tar ansvar før ungdommen havner i retten?
Ingen blir født med en ferdig kriminell livsbane. Det betyr ikke at alle lovbrudd kan forhindres, eller at den enkelte slipper ansvar. Det betyr at vi må ta muligheten for forebygging alvorlig.
Når en ungdom begår kriminalitet, skal samfunnet beskytte dem som rammes og reagere på lovbruddet. Men vi må også spørre hva som skjedde før politiet og domstolene kom inn i bildet.
Ble skolefraværet fulgt opp? Fantes det trygge voksne og tilgjengelig hjelp? Hadde ungdommen et fritidstilbud og et fellesskap å høre til i?
En fritidsklubb er mer enn et rom. En trener, frivillig eller ungdomsarbeider kan være den voksne som ser at noe er galt, og griper inn før problemene vokser. Der slike tilbud kuttes eller blir utilgjengelige, bør politikerne forklare hvordan det forebyggende arbeidet skal ivaretas.
Vi kan ikke kreve at lokalsamfunnet fanger opp ungdom, samtidig som vi svekker menneskene og tilbudene som skal gjøre jobben.
Foreldreansvar krever også muligheter
Foreldre skal følge opp barna sine, men mulighetene er forskjellige. For en enslig forelder med trang økonomi kan treningsavgift, utstyr og transport være vanskelige utgifter å dekke. Lange avstander kan gjøre utfordringen større i distriktene.
Da er ikke løsningen bare å si at foreldrene må skjerpe seg. Vi må også gjøre deltakelse mulig. Rimelige fritidsaktiviteter, utlånsordninger, tilgjengelige møteplasser og transport kan gi flere barn en plass i fellesskapet.
Dette gjelder barn med og uten innvandrerbakgrunn. En oppvekstpolitikk som skal forebygge utenforskap, må nå dem som trenger den.
Forebygging krever tid og ressurser
Politiet må ha kapasitet til å håndtere alvorlig kriminalitet. Samtidig trenger vi politi som har tid til å kjenne ungdommene og samarbeide med skoler, foreldre og lokalsamfunn.
Frivillige kan bidra med fellesskap, aktiviteter og voksne som bryr seg. Men de kan ikke alene erstatte offentlige tjenester. De trenger lokaler, samarbeid og forutsigbare rammer.
Staten må gjøre kommunene i stand til å følge opp skolefravær, hjelpe familier og opprettholde forebyggende tilbud. Kommunene må på sin side vise hvordan ressursene brukes, og hvilke resultater tiltakene gir.
Å spare til kommende generasjoner må også bety å investere i dem mens de vokser opp. Hva slags framtid sparer vi til dersom ungdom mister mulighetene de trenger for å bygge den?
Jeg fratok aldri den enkelte ansvaret
Falchenberg understreker at innvandrere må lære språket, respektere lovene og forsøke å forsørge seg selv. Det er vi enige om. Det sto også i kronikken min.
Jeg skrev at integrering ikke bare handler om hva innvandreren skylder Norge. Jeg skrev ikke at staten har hele ansvaret. Å stille krav til den enkelte utelukker ikke krav til politikken.
Når Falchenberg vil diskutere varig opphold ved manglende språkferdigheter og arbeid, må han dessuten skille mellom manglende vilje og manglende mulighet. Hvordan skal sykdom og funksjonsnedsettelse vurderes? Hvilken opplæring og oppfølging skal være forsøkt?
Et menneske uten arbeid er ikke automatisk et menneske uten vilje til å bidra. Kravene må ta høyde for hvilke muligheter den enkelte faktisk har.
Når blir tilhørigheten trygg?
Falchenberg sier at en førstegenerasjonsinnvandrer aldri slutter å ha innvandret. Som beskrivelse av livshistorien er det riktig. Jeg ba heller ikke om at min historie skulle slettes.
Jeg spurte når bakgrunnen slutter å være et politisk forbehold ved tilhørigheten. Man kan ha innvandret og være norsk. Spørsmålet er om denne tilhørigheten skal være trygg og varig.
En streng politikk må også være gjennomtenkt
Jeg avviser ikke lover, regler eller straff. De er nødvendige, men utgjør ikke alene en fullstendig oppvekst- eller kriminalpolitikk.
Falchenbergs innlegg sier mye om konsekvensene når noe går galt. Jeg etterlyser en tilsvarende tydelighet om tiltakene før det går galt.
Hvordan skal ungdom få hjelp til å fullføre skolen? Hvordan skal familier få støtte? Hvordan skal politi, kommuner og frivillige få mulighet til å forebygge?
Dette fritar ingen for ansvar. Det utvider diskusjonen til også å omfatte ansvaret til dem som utformer politikken. Vi kan ikke diskutere familiers tilhørighet uten å diskutere ungdommenes oppvekstvilkår.
Jeg har ikke kalt Falchenberg rasist. Jeg har bedt ham forklare forslagene sine og konsekvensene av dem.
Retten til å foreslå en strengere politikk innebærer også et ansvar for å begrunne den. Og ansvar for neste generasjon begynner lenge før ungdommen står i retten.
