Mekka er en rød linje. Hvorfor er ikke iranernes liv det?

Reaksjonene kom raskt da en drone ble skutt ned ved Mekka. Som norskiraner savner jeg den samme kraften når mennesker i Iran trenger verdens støtte.

Da en drone ble skutt ned sør for Mekka i september, kom reaksjonene raskt og tydelig. Ifølge saudiske myndigheter var den sendt av Houthi-bevegelsen i Jemen. Organisasjonen for islamsk samarbeid og flere muslimske land fordømte hendelsen og understreket at islams hellige steder måtte beskyttes.

Det er forståelig. Mekka er islams helligste by, Kaba skal beskyttes, og pilegrimene skal være trygge.

Men som iraner sitter jeg igjen med et annet spørsmål: Hvis Mekka er en rød linje, hvor går den når det er iranernes blod som flyter?

To døgn Iran ikke kan glemme

Den 8. og 9. januar 2026 slo iranske sikkerhetsstyrker ned protestene med brutal vold. Amnesty International beskriver massakrer der dødstallet steg til flere tusen, etterfulgt av omfattende arrestasjoner og en landsomfattende nedstenging av internett.

Bak ordene «flere tusen» finnes mennesker. Unge kvinner og menn, sønner og døtre, studenter og arbeidere gikk ut i gatene med krav om frihet, verdighet og en annen fremtid. Familier ventet på at de skulle komme hjem. Mange gjorde det aldri.

Iran gikk nærmest i svart. Men volden sluttet ikke da gatene stilnet. Den fortsatte bak fengselsmurene og i rettssalene.

Mennesker som ble arrestert i forbindelse med januarprotestene, er senere blitt dømt til døden. Flere er allerede henrettet, og Amnesty har advart om at dødsstraffen brukes til å knuse motstand.

Blant anklagene som brukes, finnes moharebeh, ofte oversatt med «krig mot Gud». Det er en anklage som kan føre til dødsstraff.

Tenk over de ordene. Staten slår ned protesten, arresterer mennesket og stiller det for retten. Deretter kan det samme systemet stemple vedkommende som en fiende av Gud og sende mennesket til galgen.

Hvem ga staten rett til å eie Gud?

Hvor er imamene, de religiøse lærde og de muslimske organisasjonene når religionens språk brukes på denne måten? Hvor er landene som fant så sterke ord da Mekka ble truet?

Også blant iranerne som har fått nok av Den islamske republikken, finnes troende muslimer. De ber, faster og tror på Gud. Det de har fått nok av, er et regime som har gjort religion til et maktmiddel og krever retten til å bestemme hvordan mennesker skal kle seg, leve og tro.

Den islamske republikken eier ikke islam. Den eier heller ikke Gud. Hvis muslimske land kan mobilisere når Mekkas hellighet utfordres, burde de også kunne heve stemmen når mennesker blir drept av en stat som hevder å styre i islams navn.

Når maktens menn rammes

Kontrasten ble tydelig etter at Irans daværende øverste leder, Ali Khamenei, ble drept i et amerikansk-israelsk angrep i februar. Da kom kondolansene og sørgemarkeringene fra blant andre Iran-allierte grupper, og Irak erklærte tre dagers landesorg.

Alle mennesker har rett til å sørge. Det er også fullt mulig å fordømme et militært angrep på Iran uten å støtte Den islamske republikken. Men jeg klarer ikke å komme forbi kontrasten.

Da flere tusen iranere ble drept i januar, hvor var den samme synlige sorgen? Hvor var ordene til foreldrene som mistet barna sine, og hvor er mobiliseringen for dem som senere er blitt dømt til døden?

Jeg savner en solidaritet som er like tydelig når ofrene er unge mennesker uten makt. Deres liv må telle like mye som livene til dem som sitter på toppen av et religiøst maktapparat.

Solidaritet, men med hvem?

Også i Norge ser jeg denne forskjellen. Marielle Leraand, leder i Fred og Rettferdighet (FOR), har omtalt et møte med Irans ambassadør i Norge der hun uttrykte solidaritet med landet og folket etter angrepene fra USA og Israel.

Sivile som rammes av krig, fortjener solidaritet. Det er legitimt å protestere mot angrepene og å vise medfølelse med ofrene.

Men jeg savner den samme synlige solidariteten med familiene som mistet barna sine i januar. Jeg savner oppmerksomheten rundt dem som ble arrestert, og dem som nå risikerer dødsstraff.

Iranernes liv kan ikke først bli verdt å forsvare når bombene kommer utenfra. De må også være verdt å forsvare når overgriperen er deres egen stat. Det burde være et enkelt prinsipp.

«Dypt bekymret» kan jeg også være

Derfor reagerte jeg også på møtet mellom statsminister Jonas Gahr Støre og Irans president Masoud Pezeshkian under FNs høynivåuke i New York 23. september. Ifølge Statsministerens kontor tok Støre opp menneskerettighetene og uttrykte «dyp bekymring» for brudd på dem i Iran.

Det er bra at menneskerettighetene ble tatt opp. Men som norskiraner sitter jeg igjen med en frustrasjon: Dypt bekymret kan jeg også være.

Jeg er en vanlig borger. Jonas Gahr Støre er Norges statsminister. Han sitter ansikt til ansikt med Irans president og har en politisk tyngde vanlige iranere ikke har.

Jeg forstår at Norge må snakke med ledere og regimer vi er dypt uenige med. Et håndtrykk kan være diplomati, og et smil kan være protokoll. Men da jeg så bildet fra møtet, tenkte jeg på et annet bilde.

Tenk om fotografiene av iranerne som risikerer dødsstraff, hadde ligget på bordet mellom dem. Tenk om navnene deres hadde blitt lest opp, og Norges statsminister hadde spurt: Hva skjer med disse menneskene når du kommer hjem?

Jeg vet ikke hvilke enkeltsaker som eventuelt ble tatt opp bak lukkede dører. Men offentligheten trenger å se at «dyp bekymring» følges av konkrete krav når mennesker står i fare for å bli henrettet.

Iranernes liv kan ikke først bli verdt å forsvare når bombene kommer utenfra

Utenriksminister Espen Barth Eide har selv beskrevet hvordan det iranske regimet har brukt omfattende vold mot egen befolkning og støttet terrorgrupper i andre land. EU førte dessuten Revolusjonsgarden opp på sin terrorliste i februar.

Da er det rimelig å stille spørsmål ved hva Norge signaliserer gjennom sine prioriteringer. Hvilken plass får menneskene som rammes av regimet, når vi møter dets representanter?

Folket blir igjen

Den islamske republikken er ikke Iran. Dagens makthavere er ikke det iranske folket. Ingen vet når eller hvordan Iran vil forandre seg, men Norge skal også ha et forhold til landet etter dagens makthavere.

Derfor kan ikke norsk Iran-politikk bare handle om å holde døren åpen til dem som sitter med makten akkurat nå. Den må også handle om tilliten til menneskene som skal leve der etterpå.

Iranerne følger med. De ser håndtrykkene og hører ordene om «dyp bekymring». Selv savner jeg at den diplomatiske oppmerksomheten ledsages av en like tydelig støtte til dem som rammes av regimet.

Norges valg i dag kan få betydning for tilliten til Norge i et fremtidig Iran. Regimer kommer og går. Folket blir igjen.

Hvor går den røde linjen?

Da Mekka ble truet, mobiliserte muslimske land og religiøse organisasjoner raskt. Det viste at sterke ord og tydelige reaksjoner er mulig når noe oppfattes som uakseptabelt.

Den samme kraften etterlyser jeg når iranere blir drept, fengslet eller henrettet av et regime som styrer i Guds navn. Også Norge må vise at bekymringen får følger, og at kontakten med makthaverne brukes til å forsvare dem som står uten makt.

Når en drone nærmer seg Mekka, trekkes den røde linjen tydelig. Når iranere sendes til galgen, leter jeg fortsatt etter en like tydelig grense.