Filmen om Benjamin: Rasisme sett med blå øyne

Filmen Drapet på Benjamin Hermansen har nå hatt kinopremiere. I 2001 ble Benjamin drept av nynazister i et rasistisk motivert drap som rystet Norge.

Historien om Benjamin har en særlig plass i norsk samtidshistorie. Den handler ikke bare om én forbrytelse, men om nynazisme, rasistisk vold og et samfunn som i etterkant måtte konfrontere hva som hadde skjedd.

Etter NRK-serien, som skildret miljøet rundt Benjamin på Holmlia, nynazistenes aktiviteter og politiets nedprioritering av enkelte voldshendelser, forventet jeg at filmen skulle undersøke rasismen videre. Hvordan kunne den få så alvorlige konsekvenser i det norske samfunnet?

Filmen kunne ha belyst hvordan rasisme som ideologi og samfunnsproblem rammer minoriteter. I stedet velger den i stor grad å fortelle historien gjennom den hvite drapsmannens vei inn i et nynazistisk miljø.

Når rasismen blir et resultat av noe annet

Tidlig i filmen møter vi Joe Erling Jahr som en ungdom i en vanskelig livssituasjon. Han fremstilles som utsatt for vold og trakassering fra innvandrergjenger, redd og sårbar, med fraværende foreldre og et barnevern som kommer inn i bildet.

Når han senere nærmer seg det nynazistiske miljøet, fremstilles dette delvis som et resultat av behovet for beskyttelse, tilhørighet og trygghet. Dermed etablerer filmen en mulig forklaringskjede: Omsorgssvikt og vold skaper frykt, frykten skaper et behov for beskyttelse, og det nynazistiske miljøet tilbyr et fellesskap som leder videre til rasistisk vold.

Ungdommer kan utvilsomt trekkes inn i ekstremistiske miljøer gjennom erfaringer med vold, utenforskap og frykt. Behovet for tilhørighet kan være sterkt, og slike miljøer vet å utnytte det.

Problemet oppstår når denne forklaringen blir den dominerende rammen for å forstå rasismen. Da risikerer rasismen å fremstå først og fremst som et resultat av noe annet, fremfor som en ideologi som også må undersøkes på egne premisser.

Rasisme handler dessuten om makt og om holdninger og handlinger som rammer minoriteter. Den kan ikke reduseres til en reaksjon på hvite ungdommers vanskelige oppvekstvilkår.

Når offerrollen flyttes

I sterke voldsscener viser filmen hvordan svarte menn angriper den sårbare Joe Erling på T-banen. Slik skapes en tydelig kontrast mellom dem som utøver vold mot ham, og nynazistene som tilbyr beskyttelse og tilhørighet.

Det gir en paradoksal fortelling: Miljøet som representerer den rasistiske ideologien, blir samtidig forbundet med trygghet og fellesskap. Tilskueren inviteres til å forstå hva den unge mannen finner der.

Dette kan være et bevisst grep for å vise hvordan ekstremistiske miljøer rekrutterer. Men da må filmen også undersøke hvordan miljøet bygger opp fiendebilder og gjør rasistisk vold mulig.

Etter mitt syn blir rekrutteringshistorien sterkere enn kritikken av ideologien. Jeg sitter igjen med en fortelling der volden mot den hvite ungdommen får stor forklaringskraft, mens rasismen som rammer svarte barn og voksne, kommer i bakgrunnen.

Benjamin var ikke årsaken til nynazistenes rasistiske ideologi

Hvor blir det av Benjamin?

Det mest alvorlige spørsmålet er hva som skjer med Benjamin Hermansen i denne fortellingen. Han var ikke ansvarlig for gjerningsmennenes oppvekst eller for de sosiale problemene på Holmlia.

Benjamin ble drept fordi gjerningsmennenes rasisme gjorde ham til et mål. Det ansvaret blir ikke mindre av at en gjerningsmann selv kan ha opplevd vold, omsorgssvikt eller utenforskap.

Når historien om drapet i så stor grad fortelles gjennom en hvit ungdoms vei inn i nynazistmiljøet, risikerer perspektivet å flyttes bort fra den som faktisk ble drept. Benjamin blir målet for volden, mens den dramatiske hovedhistorien handler om hvordan gjerningsmannen ble rasist.

Dette er mer enn et valg av fortellerteknikk. Det har også politisk og moralsk betydning hvem vi inviteres til å forstå, hvem vi identifiserer oss med, og hvilke erfaringer som får forklare rasismen.

En forklaring må også undersøke ideologien

Det er mulig å undersøke gjerningsmannens bakgrunn uten å gjøre hans perspektiv til den viktigste inngangen til rasismen. En slik undersøkelse må også vise hvordan rasistiske ideer utvikles, deles og brukes til å rettferdiggjøre vold mot andre.

Etter mitt syn svikter Drapet på Benjamin Hermansen her. Filmen gir for stor plass til forklaringen på gjerningsmannens sårbarhet og for liten plass til rasismen som gjorde Benjamin til et mål.