
Foto: Privat
Et barn velger ikke fattigdom, omsorgssvikt eller hvilke voksne som blir værende. Likevel kan barnet vokse opp med en skam som aldri tilhørte det. Jeg forteller ikke historien min for å få medlidenhet, men for å si til andre: Det var aldri noe galt med deg.
I mange år trodde jeg at jeg måtte fortelle historien min forsiktig, som om sannheten om hvor jeg kom fra kunne gjøre andre ukomfortable. Som om slummen i Brasil, barnehjemmet og utryggheten fortalte noe skammelig om meg, og som om jeg måtte gjøre historien mindre for at andre skulle klare å høre den. I dag vet jeg bedre: Det var aldri jeg som skulle ha skammet meg.
Skammen finner ofte feil adresse
Barn forsøker å forstå verden med den kunnskapen de har. Når voksne svikter, tenker ikke barnet nødvendigvis at de voksne mangler evne til å gi trygghet. Barnet kan i stedet begynne å lete etter feilen i seg selv: Var jeg vanskelig? Tok jeg for stor plass? Var jeg ikke verdt å bli hos? Hvorfor ble ikke jeg beskyttet?
Slik kan skammen finne feil adresse. Den fester seg til barnet som hadde minst ansvar og færrest muligheter til å forandre situasjonen. Jeg vet hvordan det er å føle seg annerledes og å komme fra en virkelighet man ikke alltid vet hvordan man skal forklare. Stillheten kan bli et vern mot spørsmål, blikk og andres forestillinger.
Men stillhet har også en pris. Når vi skjuler historien vår for å beskytte andre mot ubehaget den kan vekke, kan vi begynne å tro at historien gjør oss mindre verdifulle. Det gjør den ikke.
Jeg forteller ikke for å få medlidenhet
Når jeg er åpen om oppveksten min, gjør jeg det ikke for å bli beundret eller for å få sympati. Jeg forteller fordi jeg vet at noen fremdeles bærer den samme skammen i stillhet. Kanskje finnes det et barn som tror at voksnes svik sier noe om barnets verdi, eller en voksen som fortsatt forsøker å skjule hvor livet begynte.
Til dem vil jeg si: Det var aldri noe galt med deg. Det som skjedde med deg, er en del av historien din. Men det er ikke hele identiteten din, og det skal ikke få bestemme hvor livet ditt slutter.
Åpenheten er mitt valg
Jeg nekter å skamme meg over barnet jeg var. Jeg skammer meg ikke over at jeg kom fra fattigdom eller bodde på barnehjem, eller over at livet mitt begynte på en måte jeg aldri selv ville ha valgt. Barnet fortjener ikke å bli gjemt bort. Det fortjener forståelsen, respekten og omsorgen som manglet da livet var som vanskeligst.
Derfor velger jeg å være åpen. Når jeg forteller historien selv, på min måte og med mine egne ord, tar jeg tilbake noe av det som en gang var utenfor min kontroll. Jeg kan ikke forandre begynnelsen, men jeg kan bestemme hvilken plass den skal få i livet mitt i dag.
Fortiden skal ikke få siste ord
Livet slo meg hardt, og det skjedde tidlig. Likevel nekter jeg å la det vanskeligste jeg har opplevd, definere alt jeg er eller alt jeg kan bli. Jeg har satt meg mål og arbeidet for dem, også når veien har vært vanskelig og andre har tvilt.
Noen vil forsøke å gjøre drømmene dine mindre. De kan kalle planene dine urealistiske eller mene at du bør velge det tryggeste og mest vanlige. Andres frykt er ikke en fasit på mine muligheter, og andres usikkerhet skal ikke bestemme hvor langt jeg våger å gå.
Vilje løser ikke alt
Samtidig må vi være forsiktige med å fremstille livet som om alle kan lykkes bare de vil hardt nok. Et barn kan ikke tenke seg ut av fattigdom eller arbeide seg ut av omsorgssvikt. Barn kan heller ikke beskytte seg mot alle voksnes handlinger eller mot systemers mangler.
Ansvaret tilhører de voksne. Barn trenger virkelig trygghet, ikke bare beskjed om å være sterke. De trenger stabile voksne, mat, omsorg, utdanning, tilhørighet og muligheter som ikke forsvinner når livet blir vanskelig. Når vi senere får et handlingsrom, må vi også få eie det og skape et liv som ikke begrenses av andres forestillinger om hvem vi burde være. Fortiden skal ikke alene få skrive fremtiden.
Jeg har valgt å leve
For meg handler det å velge livet om mer enn å overleve. Det handler om å skape trygghet for barna mine, skrive, bruke stemmen min og løfte saker jeg tror på, også når det hadde vært enklere å tie. Jeg har kjent meg alene store deler av livet, hatt lite og opplevd at livet kunne slå hardt flere ganger før jeg rakk å reise meg.
Men jeg står fortsatt. Ikke fordi jeg aldri har vært redd eller sliten, og ikke fordi alt kan overvinnes med positive tanker. Jeg står fordi noe i meg fortsatt tror på livet jeg arbeider for å skape. Målene mine betyr mer enn andres tvil, og jeg nekter å gi opp det jeg brenner for.
Det var aldri noe galt med deg
Kanskje leser noen dette og skammer seg over hjemmet de kom fra. Kanskje har noen fått høre at de drømmer for stort, tar for mye plass eller burde velge en enklere vei. Jeg kan ikke love at veien blir lett, eller at alle vil forstå. Men du er mer enn det som skjedde med deg, og mer enn det andre ikke klarte å gi deg.
Du har rett til å sette deg mål, skape noe nytt og leve et liv som ikke passer inn i andres forestillinger om hvem du burde være. Jeg skammer meg ikke over barnet jeg var eller over hvor livet begynte. Jeg er stolt av at jeg aldri sluttet å tro at livet kunne bli annerledes.
Så lenge jeg har en stemme, vil jeg bruke den – for barnet som tror at de voksnes svik var barnets egen feil, for den voksne som fremdeles bærer skammen, og for budskapet jeg aldri kommer til å slutte å kjempe for: Det var aldri noe galt med deg.







