Jeg fryktet å fylle 40. Nå begynner jeg å glede meg

Jeg har lenge gruet meg til førtiårene. Men når jeg ser på storesøsteren min, stemmer ikke bildet med det jeg har lært å frykte.

Jeg har alltid følt at vi blir skremt litt av førtiårene. Som om det beste allerede har skjedd, kroppen har begynt å forandre seg, og mulighetene blir færre. Særlig vi kvinner blir tidlig minnet på at tiden går. Vi lærer å frykte alderstegnene før de i det hele tatt har kommet.

Men jo nærmere jeg selv kommer førtiårene, desto mer stiller jeg spørsmål ved alt dette. Når jeg ser på kvinnene rundt meg som allerede har passert førti, ser jeg kvinner som blomstrer. Storesøsteren min, som også er min beste venn, er en av dem.

Hun har en ro som jeg selv fortsatt øver på å finne. Hun står tryggere i seg selv og i valgene sine. Hun bruker mindre energi på mye av det vi i trettiårene fortsatt kan bruke altfor mye tid på.

Hun trenger ikke hele tiden å forklare hvem hun er eller bli forstått av alle. Hun vet bedre hva hun vil, hva hun ikke vil, og hvilke mennesker og situasjoner som fortjener tiden hennes. Det er som om hun har funnet en frihet jeg ennå bare så vidt har begynt å ane.

Vi øver oss gjennom livet

I tjueårene skal vi visst finne oss selv. Vi flytter kanskje hjemmefra, studerer, jobber eller forsøker å kombinere begge deler. Vi lærer å betale regninger og ta ansvar for våre egne valg. Vi kjenner på friheten, men også på usikkerheten som følger med.

Vi har store drømmer, men vet ikke alltid hvordan vi skal nå dem. Vi sammenligner oss med andre og lurer på om vi ligger foran eller bak. Noen har fullført utdanningen, fått fast jobb eller stiftet familie. Andre forsøker bare å komme seg gjennom uka med økonomien og selvfølelsen i behold.

Så kommer trettiårene, og forventningene endrer seg. Nå skal vi helst ha stabil inntekt, kontroll på økonomien, et ryddig hjem og en plan for framtiden. Kanskje skal vi også bygge karriere, oppdra barn, pleie et forhold, følge opp familie og venner og samtidig ta vare på oss selv.

Vi fyller kalenderen, skriver lister og forsøker å holde oversikt. Vi tar mer ansvar, men føler oss ikke nødvendigvis mer voksne på innsiden. Noen dager er vi fremdeles den usikre tjueåringen vi en gang var, bare med flere regninger og mindre tid.

Vi blir flinke til å få livet til å fungere. Men midt i alt vi skal rekke, ordne og mestre, kan vi glemme å spørre oss selv: Trives jeg egentlig i det livet jeg har skapt?

Hvorfor er vi så redde for å eldes?

Hva er det ved å bli eldre som gjør oss så usikre? Hvorfor snakker vi så ofte om alder som om den tar noe fra oss, og så sjelden om alt den gir oss?

Dette gjelder kanskje særlig kvinner. Vi blir fortalt at vi må bevare ungdommen, skjule linjene i ansiktet og holde kroppen ung. Helst skal det ikke synes at livet har satt spor i oss.

Men vi har jo levd. Vi har falt og reist oss igjen, elsket, mistet, valgt feil og begynt på nytt. Vi har vært gjennom perioder vi trodde skulle knekke oss, og oppdaget at vi kom oss videre.

Hvorfor skal sporene etter et levd liv være noe vi må skjule?

Jeg har lenge vært redd for at tiden skal gå for fort. Redd for at mulighetene skal bli færre, og at jeg en dag skal våkne og kjenne at den beste delen av livet ligger bak meg.

Men når jeg ser på storesøsteren min, ser jeg noe annet. Jeg ser at det går an å bli eldre uten å bli mindre, og roligere uten å miste livsgleden. Alder handler også om det som faller mer på plass på innsiden.

En annen form for frihet

Kanskje er det i førtiårene vi begynner å puste mer med magen. Vi har opplevd nok til å forstå at ikke alle kommer til å like oss, uansett hvor mye vi anstrenger oss. Derfor bruker vi mindre energi på å forklare, forsvare og tilpasse oss.

Vi begynner å forstå at det ikke er egoistisk å sette grenser. Vi trenger ikke delta i alle diskusjoner eller bli værende i relasjoner som tapper oss. Vi kan gå, uten å skrive en lang forsvarstale først.

Andres meninger blir kanskje mindre farlige. Vi bryr oss fortsatt om mennesker, men begynner å lytte mer til oss selv. Vi vet bedre hva vi tåler, og hva vi ikke lenger ønsker å bruke tiden vår på.

Livet ble kanskje ikke akkurat slik vi hadde forestilt oss. Noen planer måtte endres, relasjoner tok slutt, og drømmer måtte justeres. Kanskje måtte vi begynne på nytt akkurat da vi trodde at alt skulle være på plass.

Men nå vet vi også at vi kan begynne på nytt. Det er en trygghet som kan komme av å ha prøvd, feilet og kommet seg videre.

Det finnes ingen riktig tidslinje

Vi følger heller ikke den samme tidslinjen. Ikke alle studerer i tjueårene eller etablerer seg i trettiårene. Noen får barn tidlig, andre sent eller aldri. Noen bygger karriere, mens andre bruker kreftene på å overleve, skape trygghet eller begynne på nytt i et nytt land.

For noen handler voksenlivet mindre om å finne seg selv og mer om å finne fotfeste. Likevel møter vi forventningene om hvor vi burde være, hva vi burde ha oppnådd, og hvem vi burde ha blitt innen en bestemt alder.

Det finnes ingen oppskrift på et riktig voksenliv. Tjueårene kan lære oss å stå på egne ben, trettiårene å bære ansvar. Men kanskje kan førtiårene gi oss mot til å leve mer på våre egne premisser.

Jeg er ikke der ennå. Jeg har fremdeles mye å lære og bruker fortsatt for mye energi på ting jeg kanskje en dag vil forstå at aldri var så viktige.

Men nå ser jeg førtiårene gjennom storesøsteren min. Jeg ser roen hun har funnet, tryggheten i valgene hennes og alt hun ikke lenger trenger å bevise. Det jeg tidligere fryktet, har blitt noe jeg begynner å glede meg til.

Kanskje er ikke førti begynnelsen på slutten. Kanskje er det da jeg slutter å lure så mye på hvordan livet burde se ut, og gir meg selv mer rom til å leve det.