Trygghet på papiret fjerner ikke sorgen i kroppen

Jeg hadde allerede opplevd mer utrygghet og flere tap enn et barn burde bære, da jeg landet i et land der ingenting luktet, hørtes eller føltes som hjemme. Likevel hadde jeg med meg noe verdifullt: språket mitt, kulturen min, minnene mine og en identitet som var i ferd med å ta form.

Plutselig satt jeg sammen med mennesker som forsto hverandre, mens jeg ikke forsto noen. Likevel var det jeg som måtte tilpasse meg.

En ren overlevelsesstrategi

Jeg lærte norsk. Jeg lærte hvordan man skulle oppføre seg, hvilke følelser som skapte problemer, og hvilke sider av meg som burde tones ned. Jeg lærte å lese ansikter før jeg forsto ordene. Jeg fulgte med på blikk, stemmer og stemninger for å finne ut hvem jeg måtte være for å få lov til å bli.

Utenfra så det ut som en vellykket tilpasning. På innsiden handlet det om noe helt annet. Jeg forsøkte ikke bare å bli norsk. Jeg forsøkte å unngå å bli forlatt igjen.

For et barn som har mistet nesten alt det kjenner, er sterk tilpasning ikke nødvendigvis et tegn på trygghet. Den kan være en overlevelsesstrategi.

Mye av det brasilianske i meg ble behandlet som noe som tilhørte fortiden. Det var som om det gamle livet måtte legges bort for at det nye skulle begynne. Men barn begynner ikke på nytt bare fordi de flyttes over en landegrense. De kommer med lojalitet til mennesker de har mistet, og med ord som fortsatt sitter i kroppen.

Jeg trengte ikke voksne som forventet at jeg skulle velge mellom Norge og Brasil. Jeg trengte voksne som hjalp meg med å bære begge deler.

Jeg skulle ønske noen hadde spurt: Hva savner du? Hvem tenker du på? Hva trenger du for fortsatt å kjenne at du er Rita?

Takknemlighet kan ikke erstatte sorg

Barn som kommer til Norge gjennom adopsjon, flukt eller andre store livsbrudd, blir ofte omtalt som om ankomsten først og fremst er en redning. De kan bli møtt med en forventning om at de først og fremst skal være takknemlige.

Men trygghet på papiret fjerner ikke sorgen i kroppen. Nye muligheter visker ikke ut menneskene man har mistet. Et nytt hjem betyr heller ikke automatisk at man føler seg hjemme. Det er fullt mulig å være takknemlig for det nye og samtidig sørge over det gamle.

Da jeg etter hvert reagerte med å bli urolig, sint og utfordrende, så de voksne atferden min, men ikke barnet bak. De forsøkte å korrigere meg med strengere regler.

Men et barn som er redd for å bli forlatt, trenger ikke først og fremst å lære å adlyde. Det trenger å erfare at kjærligheten ikke forsvinner når livet blir vanskelig.

Altfor ofte spør vi: «Hva er galt med dette barnet?» I stedet burde vi spørre: «Hva har dette barnet opplevd?»

Integrering krever romslighet

Integrering måles ofte i språk, utdanning og arbeid. Alt dette er viktig. Men man kan snakke flytende norsk, kjenne alle reglene og likevel være livredd på innsiden.

Jeg ble stående mellom to verdener. Problemet var aldri at jeg rommet to kulturer. Problemet var at samfunnet rundt meg fikk meg til å tro at jeg måtte velge én av dem.

Et menneske blir ikke bedre integrert av å miste forbindelsen til seg selv.

I dag nekter jeg å velge. Jeg vet at jeg kan være formet av Norge og samtidig bære Brasil i hjertet. Jeg har sluttet å spørre om jeg er norsk nok.

Nå må vi heller spørre om Norge er romslig nok. Romslig nok til å forstå at tilhørighet ikke skal kreve at et menneske visker ut deler av seg selv.