Du kjenner barnet ditt. Men kjenner du verden barnet lever i?

Jeg leser stadig innlegg fra fortvilte foreldre på sosiale medier. Mødre og fedre som forteller at barna ikke lenger hører på dem, at ungdommene lever sine egne liv, og at de ikke vet hvordan de skal nå fram til dem.

Men når begynte egentlig avstanden mellom foreldrene og barna å vokse?

Kanskje begynte den lenge før ungdomstiden.

Vi snakker mye om hvor viktig det er at barn med innvandrerbakgrunn lærer foreldrenes morsmål, religion og tradisjoner. Men hvor ofte snakker vi om hvor viktig det er at foreldrene lærer å kjenne samfunnet barna vokser opp i?

For barn og foreldre kan bo under samme tak og likevel leve i to forskjellige verdener.

Det begynner med de små tingene

Å bestille skolemelk. Forstå en beskjed fra skolen. Melde barnet på svømming. Snakke med foreldrene til barnets venner. Delta på en filmkveld eller forstå hvorfor alle i klassen snakker om en bestemt trend.

For noen foreldre er dette helt vanlige oppgaver. For andre kan de være utfordrende, særlig når språket er en barriere og kontakten med samfunnet utenfor hjemmet er begrenset.

Men for barna er dette en viktig del av livet.

Tenk på et barn som ikke blir invitert i en bursdag, eller som opplever å bli holdt utenfor på fotballtreningen. For en voksen kan det virke ubetydelig. For barnet kan det handle om vennskap, selvfølelse og tilhørighet.

Hvordan skal vi forstå hvor vondt noe er for barnet dersom vi ikke kjenner verden barnet lever i? Og hvordan skal vi kunne forsvare barnet når noe urettferdig skjer, dersom vi ikke vet hvem vi skal kontakte eller hvordan vi skal forklare situasjonen?

Man trenger ikke snakke perfekt norsk for å være en god forelder. Men språket gir oss mulighet til å forstå, delta og handle selvstendig.

Når frykten bestemmer

Jeg har møtt foreldre som er redde for deler av det norske samfunnet, ikke nødvendigvis på grunn av egne erfaringer, men på grunn av historier de har hørt fra andre.

Noen frykter barnevernet. Andre er skeptiske til skoleaktiviteter, fritidstilbud eller mennesker som lever annerledes.

Frykten kan komme fra et oppriktig ønske om å beskytte barna. Men når vi mangler kunnskap, kan det ukjente fort oppleves som farlig.

Et nei er enkelt å gi. Men hva lærer barnet dersom det aldri får en forklaring?

Barn er nysgjerrige. De møter ulike mennesker, stiller spørsmål og forsøker å forstå verden rundt seg.

Å være åpen betyr ikke at vi må være enige i alt eller la barna gjøre hva de vil. Vi kan sette grenser, videreføre verdiene våre og samtidig lytte.

For hvis barna opplever at bestemte temaer ikke kan diskuteres hjemme, kan de etter hvert slutte å fortelle.

Og da risikerer vi å miste noe viktigere enn kontrollen: barnas tillit.

Vi kan ikke vente til ungdomstiden

Vi kan ikke forvente at en femtenåring plutselig skal fortelle oss alt dersom vi aldri har vist interesse for de små tingene gjennom oppveksten.

Tillit bygges når vi lytter til fortellingene fra skoledagen, spør om vennene og tar barnas følelser på alvor.

Barn som vokser opp mellom forskjellige kulturer, kan elske foreldrene sine og være stolte av familiens bakgrunn, samtidig som de ønsker å delta i samfunnet på samme måte som vennene sine.

Det er ikke nødvendigvis et opprør mot familien. Det kan være et ønske om å høre til.

Og tilhørighet er også en form for beskyttelse.

Barn som føler seg utenfor, kan bli mer sårbare for miljøer som tilbyr fellesskap og anerkjennelse, også når disse miljøene ikke er gode for dem.

Derfor handler beskyttelse ikke bare om å fortelle barna hvem de skal holde seg unna. Det handler om å gi dem tryggheten til å komme hjem og fortelle oss når noe har gått galt.

Å forstå Norge betyr ikke å gi opp seg selv

Vi kan snakke morsmålet vårt hjemme, praktisere religionen vår og videreføre tradisjonene våre.

Samtidig kan vi lære norsk, bli kjent med andre foreldre, forstå skolesystemet og delta i barnas fritidsliv.

Vi kan lære om andre måter å leve på uten å måtte leve slik selv. Vi kan være uenige uten å være redde.

Å lære norsk og forstå samfunnet er ikke et svik mot kulturen man kommer fra. Det kan være en måte å ta bedre vare på barna sine på.

Selvfølgelig ligger ikke ansvaret hos foreldrene alene. Skoler og offentlige tjenester må gjøre informasjon tilgjengelig, og foreldre som trenger tolk eller støtte, må få det.

Men vi som foreldre har også et ansvar for å fortsette å lære, stille spørsmål og være nysgjerrige på den verdenen barna våre møter hver dag.

Vi trenger ikke å bli norske for å forstå Norge. Vi trenger ikke å gi opp våre verdier for å respektere andres.

Barna våre trenger ikke at vi velger mellom to kulturer. De trenger at vi hjelper dem å finne sin plass i verden, uten at de må miste sin plass i familien.