Foto: privat
Da Tamilini Sivalingam kom til Norge i 1991, var hun elleve år gammel. Hun hadde vokst opp i Karaveddy i Jaffna-regionen på Sri Lanka, og måtte venne seg til et nytt land, et nytt språk og en annerledes hverdag.
– Hvordan husker du den første tiden i Norge?
– Jeg savnet hjemlandet mitt enormt. Det var vanskelig å forstå språket og de sosiale kodene. Jeg husker at jeg flere ganger holdt tanker og ord inne fordi jeg var redd for å si noe dumt.
Hun hadde begynt å danse allerede som åtteåring. Selv om mye var fremmed i Norge, hadde hun med seg Bharatanatyam, en klassisk sørindisk danseform.
– Jeg kunne ikke alltid uttrykke alt jeg tenkte og følte gjennom ord. Men dansen var et språk jeg allerede kjente.
Flukten fra Sri Lanka
Før Tamilini kom til Norge, hadde familien flyktet fra borgerkrigen på Sri Lanka. Sammen med nesten 20 mennesker, de fleste familiemedlemmer, la de ut på havet i en liten plastbåt på vei til India.
– Jeg husker spesielt én natt midt ute på Det indiske hav. Det gikk hull på båten, og vannet begynte å strømme inn. Båten var i ferd med å synke. Guttene og mennene i båten måtte arbeide desperat med å øse vann ut med bøtter. Vi fortsatte gjennom natten, mens vi håpet at båten skulle holde seg flytende.
– Jeg var bare et barn, og jeg trodde oppriktig at vi alle skulle dø den natten.
Først neste morgen ble de reddet.
Tamilini forteller at barn som har opplevd krig og flukt, kan bære på mye som ikke er synlig for omgivelsene.
– Et barn kan lære språket, gå på skolen og delta i hverdagen, men samtidig bære på sorg, frykt og savn.
Styrke er også å være sårbar
– Gjennom dansen oppdaget jeg at jeg ikke behøvde å velge mellom å bevare den tamilske kulturen min og å bli en del av det norske samfunnet.
Se også: Å stille krav uten å sikre trygghet er ikke integrering
– Du har skrevet i en kronikk i Utrop at kroppen hjalp deg med å «tåle det sinnet ikke alltid kunne bære alene». Har dansen gjort deg sterkere som menneske?
– Ja, jeg opplever at dansen har gjort meg sterkere, både fysisk, mentalt og følelsesmessig.
Et barn kan lære språket, gå på skolen og delta i hverdagen, men samtidig bære på sorg, frykt og savn.
For Tamilini handler styrke ikke om alltid å stå oppreist.
– Det er også å våge å være sårbar, be om hjelp når man trenger det, og finne tilbake til seg selv når livet har vært vanskelig.
Tamilini understreker at dans og fysisk aktivitet kan være en støtte for den psykiske helsen, men ikke en erstatning for behandling når man trenger det.
Vil gi elevene tro på seg selv
Hun har videreutdannet seg i klassisk dans i India og studert dansepedagogikk ved Norges musikkhøgskole. Siden 2002 har hun undervist ved Oslo kulturskole.
– Hva ønsker du at elevene dine skal lære, utover selve dansen?
– Det viktigste jeg ønsker at elevene mine skal få med seg, er en følelse av hvem de er, hvor de kommer fra, og at de har muligheten til å forme sin egen fremtid.
For Tamilini er det viktig at den klassiske dansetradisjonen blir videreført, men også at den får utvikle seg i møte med nye generasjoner og et norsk kulturliv.
– Når en elev går ut av dansesalen med litt større tro på seg selv enn da vedkommende kom inn, opplever jeg at undervisningen har en verdi som strekker seg langt utover selve dansen.
Gjennom mer enn 25 år har Tamilini medvirket i en rekke sceneproduksjoner og kulturarrangementer, blant annet i sammenhenger knyttet til Melodi Grand Prix, Nobels fredsprisutdeling, TV 2s Skal vi danse, Melafestivalen og åpningen av Den Norske Opera. Hun har også hatt en sentral rolle i teaterforestillingen Tyfonens øye og samarbeidet med flere norske kulturinstitusjoner. I tillegg forteller hun at hun har holdt danseverksteder ved over 300 skoler rundt om i Norge.
Vil se mulighetene, ikke bare utfordringene
Ved siden av jobben som dansepedagog er Tamilini jobbspesialist i NAV, der hun arbeider med IPS (individuell jobbstøtte). Målet er å hjelpe mennesker som har psykiske helseutfordringer inn i ordinært arbeid eller utdanning.
– Hva opplever du er de viktigste grunnene til at mennesker faller utenfor arbeidslivet?
– For noen handler utfordringene om psykisk helse. Andre kan ha behov for støtte knyttet til utdanning, språk, økonomi, familiesituasjon eller mangel på arbeidserfaring. Noen har opplevd gjentatte nederlag og trenger hjelp til å bygge opp igjen troen på egne muligheter.
I arbeidet samarbeider hun med arbeidsgivere og behandlere for å finne løsninger som passer den enkelte.
– Jeg ønsker et samfunn der mennesker ikke bare blir sett gjennom utfordringene de står i, men også gjennom potensialet, ønskene og ressursene sine. En psykisk helseutfordring trenger ikke å definere hva et menneske kan få til i fremtiden.
Hun trekker også fram betydningen av å ha en jobb, utover det økonomiske.
– For meg handler dette også om menneskeverd. Arbeid er ikke bare inntekt. Det kan gi struktur i hverdagen, fellesskap, mestring og en følelse av å være til nytte.
Integrering krever mer enn forventninger
Tamilini mener at det er viktig å stille forventninger til mennesker som kommer til Norge, men at de også må få mulighet til å innfri dem.
– Jeg mener at god integrering må bygge på både forventninger, muligheter og trygghet. Når hverdagen er preget av bekymringer for hvordan man skal betale husleien eller dekke familiens grunnleggende behov, kan det være vanskeligere å konsentrere seg om språkopplæring, arbeidssøking og langsiktig planlegging.
Ved siden av arbeidet i NAV og Oslo kulturskole er hun engasjert i frivillig kulturarbeid. Hun leder Veitvet og Sletteløkka Kulturforum og Ananda Natyam Kulturforening, og har blant annet vært med på å arrangere Internasjonal Familiedag på Veitvet.
– Målet er å skape en møteplass der mennesker fra ulike land og kulturer kan møtes, dele tradisjoner og bli kjent med hverandre på tvers av generasjoner og bakgrunn.
Norsk og tamilsk – ikke enten eller
For Tamilini er tilhørigheten til Norge og den tamilske kulturarven ikke motsetninger. Hun har røttene sine i Karaveddy i Jaffna, mens livet, familien og arbeidet hennes er i Norge.
– Norsk kultur er ikke noe som står stille. Den utvikler seg gjennom menneskene som bor her, erfaringene vi deler, og møtene mellom oss.
Norsk kultur er ikke noe som står stille.
Tamilini trekker fram et gammelt tamilsk dikt av Kaniyan Pungundranar, med ordene «Yaadhum Oore, Yaavarum Kelir», som hun oversetter omtrent slik: «Alle steder er vårt hjem, og alle mennesker er vår familie.»
– Jeg ønsker ikke bare å bevare en kultur fra fortiden. Jeg ønsker å bruke den til å bygge et samfunn der flere føler seg hjemme.
