Foto: Privat
Siden Russlands fullskalainvasjon har ukrainere fått beskyttelse i Norge. Nordmenn har åpnet hjemmene sine, kommunene har bosatt titusenvis, og staten har lagt stor vekt på rask overgang til arbeid gjennom introduksjonsprogrammet.
Tilværelsen i Norge har for mange vært trygg og god, slik mange selv beskriver den. Samtidig har oppholdet hele tiden vært midlertidig. Regjeringens uttalte strategi har vært at fordrevne med kollektiv beskyttelse oppholder seg i Norge midlertidig, og selve ordningen gir i utgangspunktet ikke grunnlag for permanent opphold.
Dette har skapt et dilemma for mange: Hvor mye skal man investere i et nytt liv i Norge dersom man samtidig må være forberedt på å vende tilbake?
Mellom Norge og Ukraina
Forskningen vår viser at mange har møtt denne usikkerheten med en transnasjonal strategi. De investerer i språk, arbeid og hverdagsliv i Norge, samtidig som de opprettholder sterke bånd til Ukraina og holder muligheten for retur åpen.
Nå kan situasjonen endre seg for en del av dem. Regjeringen har sendt på høring et forslag til en særordning som skal gjøre det mulig for personer med kollektiv beskyttelse og sterk nok tilknytning til arbeidslivet å bytte oppholdsgrunnlag.
Regjeringen vurderer å sette inntektskravet til enten 2,8 eller 3 ganger folketrygdens grunnbeløp. Tillatelsen skal gis for ett år om gangen, og etter tre år med denne nye typen tillatelse kan man få permanent opphold dersom også de øvrige vilkårene er oppfylt.
For dem som kvalifiserer, kan det bety noe langt mer enn en ny type oppholdstillatelse. Det kan gi muligheten til å planlegge livet flere år fram i tid.
Men nettopp derfor blir spørsmålet om dem som ikke kvalifiserer, desto viktigere.
Ukraina trenger mennesker – også utenfor Ukraina
Historiske erfaringer viser at ikke alle flyktninger vender tilbake når en krig tar slutt. Det så vi blant annet etter krigene på Balkan, og det er liten grunn til å tro at alle ukrainere i Europa vil ta den samme beslutningen når krigen en dag er over.
EU har også anbefalt medlemslandene å legge til rette for overgang fra midlertidig beskyttelse til andre typer opphold, blant annet på grunnlag av arbeid, utdanning og familietilknytning. Norge beveger seg nå i samme retning.
Samtidig er det ingen tvil om at Ukraina vil trenge mennesker og arbeidskraft i gjenoppbyggingen. Men bidrag til hjemlandet trenger ikke nødvendigvis forutsette fysisk retur.
Ukrainere som etablerer seg i Norge, Tyskland eller andre land kan bidra med investeringer, kompetanse, nettverk og økonomisk støtte. For Ukraina kan diasporaen bli en ressurs, ikke bare et uttrykk for tap av arbeidskraft.
Retur betyr ikke nødvendigvis retur til hjemmet
For den enkelte handler spørsmålet først og fremst om muligheten til å velge. Noen vil kunne se nye yrkesmuligheter i et gjenoppbygd Ukraina, særlig personer som har opplevd et betydelig statusfall i arbeidslivet etter at de kom til Norge.
Men retur vil ikke nødvendigvis bety en enkel vei tilbake til jobb, bolig og et normalt familieliv. Mange av dem som har kommet til Norge, kommer fra områder i sør og øst som er hardt rammet av krigen, eller fra områder som fortsatt er okkupert.
For familier fra Krym, Donetsk, Luhansk eller andre utsatte områder kan spørsmålet derfor være langt mer komplisert enn om de ønsker å dra tilbake. Det handler også om hvorvidt hjemstedet finnes slik de husker det, om boligen fortsatt står, og om barna kan få skolegang og stabilitet.
Norges militære og sivile støtte til Ukraina handler derfor ikke bare om krigen som pågår nå. Den handler også om å skape en fremtid der mennesker som ønsker å vende hjem, faktisk har et trygt og fritt land å vende tilbake til.
Hva med dem som ikke når inntektskravet?
Det nye forslaget gir et viktig signal til ukrainere som allerede har etablert seg i arbeidslivet. Men det skaper også et tydelig skille mellom dem som klarer å oppfylle inntektskravet og dem som ikke gjør det.
Departementets tall illustrerer størrelsen på utfordringen. I perioden mai 2025 til april 2026 hadde i underkant av 11.000 ukrainske borgere over 17 år som hadde kommet til Norge etter 1. januar 2022, arbeidsinntekt på minst 2,8 G. I underkant av 9.800 hadde minst 3 G. Departementet understreker samtidig at tallene er usikre og at antallet som kan kvalifisere, vil kunne endre seg.
Det betyr at svært mange fortsatt vil stå utenfor arbeidsordningen. Blant dem finnes personer med sykdom eller funksjonsnedsettelser, eldre, mennesker med store omsorgsoppgaver og personer som arbeider, men som ikke tjener nok.
Spørsmålet blir dermed om retten til en mer forutsigbar fremtid i for stor grad blir knyttet til inntekt.
En risiko ved å bytte oppholdsstatus
Det finnes også en annen side ved forslaget som fortjener større oppmerksomhet. Når en person går over til den nye særordningen, faller den midlertidige kollektive beskyttelsen bort. Tillatelsen skal fornyes årlig, og kravene til arbeid og inntekt skal fortsatt være oppfylt.
Mister personen arbeidet og ikke finner en ny jobb, kan vedkommende risikere å måtte forlate Norge. Departementet skriver at en person som ikke får forlenget tillatelsen, ikke kan gå direkte tilbake til kollektiv beskyttelse, men kan søke om beskyttelse på nytt eller søke opphold på annet grunnlag.
Dette gjør valget om å gå over til ordningen mer risikabelt enn det først kan fremstå som. En person kan gi fra seg en relativt trygg beskyttelsesstatus for å satse på arbeid, men senere miste jobben på grunn av nedbemanning, sykdom eller andre forhold personen selv ikke kontrollerer.
Også arbeidslivet må følges nøye. Dersom retten til å bli i Norge blir avhengig av at man beholder en bestemt inntekt, kan enkelte arbeidstakere bli mer sårbare overfor useriøse arbeidsgivere eller føle at de ikke har råd til å protestere mot dårlige arbeidsvilkår.
Her kan både fagforeningene og Arbeidstilsynet få en viktig rolle.
Fra midlertidighet til et reelt valg
At regjeringen nå åpner for en vei videre for en del av ukrainerne i Norge, er et betydelig skifte. For første gang siden ordningen med kollektiv beskyttelse ble innført, får en større gruppe muligheten til å bevege seg fra midlertidighet mot permanent opphold gjennom arbeid.
Men dersom ordningen skal oppfattes som rettferdig, må diskusjonen også handle om dem som ikke kan oppfylle kravene. Arbeid er en viktig del av integreringen, men menneskers mulighet til å arbeide er svært ulik.
Spørsmålet Norge nå må svare på, er derfor ikke bare hvordan vi beholder ukrainere som lykkes i arbeidslivet.
Det vanskeligere spørsmålet er: Hva skjer med alle de andre?
