Foto: Illustrasjonsfoto
Jeg er ett av barna rapporten handler om.
Jeg har brukt et helt liv på å samle sammen sporene etter meg selv.
Noen fant jeg i gamle fotografier.
Noen i arkiver.
Noen i ansikter som lignet mitt eget.
Andre i mennesker jeg mistet og senere fant igjen.
Jeg kom til Norge som liten jente i 1967.
Andre mennesker bestemte hvor jeg skulle bo, hva jeg skulle hete og hvilken historie som skulle fortelles om livet mitt.
Slik er det for mange adopterte.
Vi vokser opp med en historie som ofte er fortalt av andre.
Først senere begynner arbeidet med å finne ut hva som faktisk skjedde.
For noen tar det et helt liv.
For meg ble dette arbeidet en del av identiteten min.
Ikke fordi jeg ønsket å leve i fortiden.
Men fordi jeg ønsket å forstå mitt eget liv.
Gjennom årene har jeg lett etter dokumenter, opplysninger og mennesker.
Jeg har forsøkt å forstå hvorfor så mye føltes uferdig.
Hvorfor enkelte spørsmål aldri forsvant.
Hvorfor røttene mine fortsatte å rope på oppmerksomhet.
– Mange tror at adopsjon handler om takknemlighet. For mange adopterte er det først da historien begynner.
Vi lever videre med spørsmålene.
Med tapene.
Med savnet.
Med kjærligheten.
Med alt på én gang.
Da historien gjentok seg
Derfor kom en bestemt dag til å forandre meg på nytt.
Datteren min var seksten år gammel.
Ingen visste at hun var gravid.
Ikke lærerne.
Ikke familien.
Ikke hun selv.
På legevakten fikk jeg stukket en lapp i hånden.
To ord.
Graviditet +
Jeg husker at jeg stirret på papiret.
Så på datteren min.
Så tilbake på papiret.
Kort tid senere fikk vi beskjed om at hun var i full fødsel og måtte rett til fødeavdelingen på Ullevål sykehus.
Barnets hjerterytme falt under fødselen.
Legene måtte handle raskt.
Så kom en liten gutt til verden.
Mitt første barnebarn.
Han ble lagt på intensivavdelingen for behandling.
Vi var alle i sjokk.
Dagen etter sa datteren min noe som traff meg med full kraft.
Hun ville adoptere ham bort.
Hun var seksten år gammel.
Redd.
Overveldet.
Et barn som plutselig hadde fått et barn.
Jeg forsto fortvilelsen hennes.
Men samtidig skjedde det noe i meg.
Min egen historie kom tilbake med full styrke.
Plutselig sto jeg ikke lenger bare som mor eller mormor.
Jeg sto også som adoptert.
Jeg visste hva adskillelse kunne gjøre med et menneske.
– Jeg visste hva det kostet å bruke et helt liv på å samle sammen sporene etter seg selv.
Et barn som fikk bli
Mens datteren min hvilte, gikk jeg ned til intensivavdelingen.
Der lå mitt første barnebarn.
Liten.
Sårbar.
Ny i verden.
Jeg løftet ham opp.
Det finnes øyeblikk som forandrer et menneske.
Dette var et slikt øyeblikk.
Jeg kan ikke forklare det bedre enn at jeg visste.
Dette barnet skulle bli.
Ikke fordi livet kom til å bli enkelt.
Ikke fordi vi hadde alle svarene.
Men fordi han tilhørte oss.
I årene som fulgte lærte han meg mer om tilhørighet enn noen bok, rapport eller utredning noen gang har gjort.
Han lærte meg at identitet ikke først og fremst handler om dokumenter.
Den handler om mennesker.
Om å høre til.
Om å vite at noen blir stående når livet blir vanskelig.
Rapporten handler om mennesker
Granskingsrapporten er offentlig.
Den vil bli lest av politikere, myndigheter og organisasjoner.
Den vil bli analysert, diskutert og brukt som grunnlag for nye beslutninger.
Det er nødvendig.
Men vi må ikke glemme menneskene.
– Bak hvert arkivnummer finnes et liv.
Bak hvert dokument finnes et barn som en gang ble flyttet fra ett sted til et annet.
Jeg er ett av disse barna.
I dag er jeg også mor, mormor og fosterforelder.
Kanskje er det derfor rapporten betyr så mye for meg.
Ikke fordi den kan gi meg livet tilbake.
Det kan ingen rapport gjøre.
Men fordi sannhet har en egen verdi.
Fordi erkjennelse har en egen verdi.
Og fordi alle mennesker fortjener å kjenne sin egen historie.
Jeg har brukt et helt liv på å samle sammen sporene etter meg selv.
Det arbeidet er ikke ferdig.
Men jeg vet i dag at det finnes noe som er sterkere enn alt det som gikk tapt.
Et barn som fikk bli.
En familie som holdt sammen.
Og vissheten om at ingen skal måtte bruke et helt liv på å lete etter hvem de er.
Det er derfor denne historien må fortelles.
