I arbeidet vårt møter vi menn som aldri ville startet en samtale med ordene: «Jeg trenger hjelp». Samtalen begynner gjerne et helt annet sted: på fotballbanen, etter et foreldremøte, på et arrangement i nærmiljøet eller over en kopp kaffe.
Først snakker man om barna eller hverdagen. Etter hvert kommer resten. Et samliv har gått i stykker. Kontakten med barna har blitt vanskelig. Et brev fra kommunen er ikke forstått. Økonomien er presset. Eller mannen har gått lenge med problemer han ikke har fortalt noen om.
Dette har lært oss noe enkelt: Det er ikke alltid mangel på hjelpetjenester som er problemet. Noen ganger er avstanden mellom mennesket og tjenesten for stor.
Vi når ikke alle
Norge har fastleger, familievern, Nav, psykiske helsetjenester, skoler, helsestasjoner og andre tilbud med høy faglig kompetanse. Likevel finnes det mennesker som ikke bruker dem før problemene har vokst seg store.
For noen handler det om språk. For andre kan det dreie seg om manglende kunnskap om systemet, skam, tidligere erfaringer eller usikkerhet rundt hvem man skal kontakte. Folkehelseinstituttet peker på at blant annet språk, helsekompetanse, informasjon og stigma kan være barrierer for deler av innvandrerbefolkningen.
Også internasjonal forskning på foreldreprogrammer peker på en utfordring vi bør ta på alvor: Fedre er ofte vanskeligere å få med i tiltak rettet mot foreldre. En systematisk gjennomgang fra 2023 fant at fedres deltakelse fortsatt var lav eller dårlig dokumentert i en stor del av studiene.
Det betyr ikke at menn ikke ønsker å være gode fedre. Det betyr at vi kanskje må bli bedre til å spørre hvordan vi når dem.
Det er ikke alltid mangel på hjelpetjenester som er problemet. Noen ganger er avstanden mellom mennesket og tjenesten for stor
Det er verdt å investere i fedre
Dette handler heller ikke bare om menns egen trivsel. Barn påvirkes av hvordan foreldrene har det, og hvordan foreldrene deltar i livet deres.
En systematisk gjennomgang av longitudinelle studier fant at aktivt og positivt engasjement fra fedre var forbundet med bedre sosiale, psykiske og atferdsmessige utfall hos barn. Det viktige ordet her er positivt. Barn trenger ikke kontakt med en forelder for enhver pris. De trenger trygge voksne som tar ansvar, viser omsorg og klarer å se barnets behov.
Det finnes også forskning på tiltak som forsøker å styrke fedres rolle. I en randomisert studie med 289 familier fant Cowan og kolleger at mer omfattende familie- og farsrettede tiltak ga positive utslag på blant annet fedres engasjement, parforhold og barns problematferd sammenlignet med et enkelt informasjonsmøte.
Det peker mot noe vesentlig: Én brosjyre eller én kveld med informasjon er ikke nødvendigvis nok til å endre hvordan mennesker lever. Relasjoner og tillit tar tid.
Danmark har prøvd en lignende modell
Vi trenger heller ikke begynne helt fra null. Den danske satsingen Baba – fordi far er vigtig har siden 2014 arbeidet etter mange av de samme prinsippene som Bydelsfedre: lokale fedre, likepersonsarbeid, nettverk og brobygging mellom familier og offentlige tjenester.
Det danske forsknings- og analysesenteret VIVE evaluerte Baba i 2021. Evalueringen er interessant nettopp fordi den ikke fremstiller tiltaket som en mirakelkur.
Fedrene fortalte blant annet at de hadde fått flere redskaper i foreldrerollen, blitt mer nærværende overfor barna og fått større forståelse for hvordan skoler, barnehager og andre offentlige institusjoner fungerer. Fagpersoner og fedre opplevde også større gjensidig forståelse gjennom dialogmøter.
Samtidig peker VIVE på svakheter. Vi vet mindre om de langsiktige effektene, og det er vanskelig å slå fast hvor mye av senere endringer hos barna som skyldes selve tiltaket. Det er en viktig påminnelse: Godt forebyggende arbeid trenger ikke store løfter. Det trenger resultater som kan dokumenteres.
Baba viser likevel at modellen kan nå mange. Ifølge EU-kommisjonens omtale hadde 240 Baba-frivillige rundt 12.000 likepersonssamtaler med andre fedre i 2023, og modellen var etablert i ti danske kommuner.[6]
Det er ikke bevis på at hver samtale forandret et liv. Men det viser hva som kan skje når et lokalt frivillig initiativ får struktur, samarbeid og mulighet til å vokse.
Men lønner det seg?
Vi kjenner ikke til en solid samfunnsøkonomisk analyse som viser at én krone investert i Baba eller Bydelsfedre gir et bestemt antall kroner tilbake. Det ville derfor være feil å hevde det.
Men det finnes et bredere forskningsgrunnlag som gjør spørsmålet relevant. En systematisk gjennomgang av 44 økonomiske evalueringer av foreldretiltak fant at slike tiltak i flere sammenhenger ga god verdi for pengene, særlig når de forebygget psykiske og atferdsmessige vansker hos barn. Enkelte forebyggende programmer hadde også potensial til å gi langsiktige besparelser.
Det beviser ikke at Bydelsfedre er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det gir oss derimot en god grunn til å undersøke om det er det.
Flere kommuner bør prøve – og måle
Bydelsfedre Norge har så langt utdannet 76 menn med bakgrunn fra 24 land. Til sammen snakker de 22 språk i tillegg til norsk og engelsk. De arbeider gjennom samtaler, nettverk og brobygging, både i formelle og uformelle miljøer.[8]
En bydelsfar skal ikke være psykolog, jurist eller saksbehandler. Han skal heller ikke ta parti i konflikter mellom foreldre. Oppgaven er å lytte, dele kunnskap, skape tillit og vite når en mann trenger å kobles videre til noen med den fagkompetansen han faktisk trenger.
Vi mener flere kommuner og bydeler bør prøve denne modellen, men med én viktig forutsetning: Vi må måle hva som skjer.
Hvor mange menn når vi som ellers ikke ville oppsøkt tjenestene? Hvor mange finner videre til familievern, helsetjenester, Nav eller andre tilbud? Blir fedrene tryggere i foreldrerollen? Blir samarbeidet mellom familier og offentlige tjenester bedre? Og hva koster denne innsatsen sammenlignet med alternativene?
Dette er spørsmål vi ønsker svar på. For kommunene er det en mulighet til å teste en annen måte å arbeide forebyggende på. For stiftelser og næringsliv som ønsker å bidra til sosial bærekraft, ligger det samtidig en mulighet i å finansiere oppstart, kompetanse og uavhengig evaluering av slike tiltak.
Ikke for at noen skal kjøpe seg et godt omdømme, men fordi vi trenger flere som er villige til å investere i forebygging før problemene blir dyre – først og fremst for menneskene som rammes, men også for samfunnet.
Norge har bygget mange gode hjelpetjenester. Nå må vi bli like gode til å bygge broer inn til dem. For noen mennesker begynner ikke hjelpen med en henvisning. Den begynner med at noen de har tillit til spør hvordan det går – og blir stående lenge nok til å høre svaret.
