Når vann koster penger

Vann har blitt forretning; mange hundre millioner mennesker er tvunget til å betale for sitt daglige drikkevann. Fortjenesten går til store multinasjonale selskaper.

1, 2 milliarder mennesker mangler i dag daglig tilgang til rent drikkevann, og alt tyder på at vann en dag vil bli like dyrebart som olje. Mangelen på rent drikkevann utgjør en av de største truslene mot menneskeenheten, og dreper daglig flere mennesker enn det krig gjør. Retten til vann er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen, allikevel blir denne retten daglig krenket fordi private aktører stadig får mer makt gjennom privatisering av drikkevannet.
Fem prosent av verdens vann og avløp styres i dag av private selskaper, og 95 prosent av disse eies av europeiske selskaper. Dette betyr at mer enn 300 millioner mennesker får sitt daglige drikkevann fra store multinasjonale selskaper, og de fleste investeringene er konsentrert i land med svak økonomi. Markedet blir styrt av tre til fire selskaper, og det som i utgangspunktet skulle gagne forbrukerne, har nå endt i et privat monopol der prisene er høye og kvalitet ofte kommer i annen rekke. De to største, Suez og Veolia (tidligere Vivendi), eier forholdsvis 33,4 og 45,1 prosent av det private vannmarkedet.

Stabilisere økonomien
Det var en konferanse i Dublin i 1992 som ble toneangivende for dagens privatisering av vann. Det ble der fokusert på det enorme markedet vann utgjør, i tillegg til at vann burde sees på som en økonomisk vare. De internasjonale institusjonene hengte seg på, og Verdensbanken begynte å promotere privatisering som en bærekraftig løsning på den stadig pressede naturressursen.
Tanken om privatiseringen er et resultat av en oppfatning om at offentlig sektor ikke er i stand til å møte forbrukernes forventninger, og at det derfor er nødvendig at det er den private sektor som tar seg av dette behovet. Den private sektoren ble sett på som å være mer effektiv, og i bedre stand til å tilby vannservice, også for de fattige. I tillegg ble det sett på som et effektivt middel til å stabilisere økonomien og skape vekstvilkår.
Dette var tanker som gjorde seg særlig gjeldende på slutten av 70-tallet, og privatisering av infrastrukturen ble anbefalt av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og av den amerikanske regjeringen. Institusjonene hevdet at dette var nødvendig for å rette opp dårlig indre styresett som korrupsjon, feilslått politikk og gjeldskrise. Det ble anbefalt at man skulle være åpen for utenlandske investeringer, noe som ville resultere i mindre bruk av offentlige midler.
Fordi de fleste u-land var i dyp gjeldskrise den gang, kunne Verdensbanken stille strenge krav til lånetakerne; landene ble tvunget til å fjerne tollbarrieren, de skulle overføre langt flere oppgaver til det private markedet, og markedskreftene skulle få større innflytelse. Dette førte til at innbyggerne nå måtte begynne å betale for tjenester som tidligere var gratis, noe som rammet de fattigste. 19 år senere var u-landenes opprinnelige gjeld tolvdoblet.
Verdensbanken selv nektet nylig på at de aktivt fremmer privatisering. Allikevel taler tallene for seg selv: en studie utført av en uavhengig idealistisk amerikansk organisasjon anslår at hele 94 prosent av verdien av alle lån gitt av Verdensbanken i perioden 2000-2004 fremmet privatisering.

På bekostning av menneskerettighetene
En rapport utgitt av Norsk forum for utvikling og miljø er ikke nådig i sin vurdering av privatiseringspolitikken. Rapporten fastslår at privatisering av vann har gått på bekostning av menneskerettighetene, demokratiet og verdens fattige. Privatiseringen har også ledet til utenlandsk kontroll av et lands ressurser, i tillegg til et vannmonopol.

Det som var tenkt som et system som skulle gi forbrukerne valgfrihet og mangfold, har endt i privat monopol. I Frankrike, der omtrent 77 prosent av vannmarkedet blir styrt av private selskaper, har i utgangspunktet konkurrerende selskapene flere steder gått sammen i småbyer og regioner på tross av kritikk fra franske konkurransemyndigheter. Historiene er mange og stygge.
Forfatteren av boka “Vatten – rettighet eller handelsvara”, Ann-Christin Holland var tilstede under en vannkonferanse i Haag i 2000. Hun forteller om hvordan de store vannselskapene skrøt av alt de gjorde for de fattige. En sjef fra Suez fortalte hvordan hans selskap bidro til rent drikkevann i Manila. Senere samme dag trådte en delegat fra Manila opp i talerstolen. Med seg hadde han en flaske med et gulfarget innhold som han tilbød sjefen fra Suez. “Dette tok jeg med fra vannkranen min hjemmefra”, proklamerte han.

Støttet av den Norske Stat
Nylig avslørte Klassekampen at Statens Pensjonsform, eller det man tidligere kalte oljefondet, har investert 3,5 milliarder kroner i to av de største selskapene som aktivt jobber for vannprivatisering i u-land. Begge selskapene er kjent for å benytte seg av skitne metoder for å skaffe seg vannkontrakter. De er blitt siktet for korrupsjon og er kjent for å drive opp vannavgiftene i land de har skaffet seg kontrakter. Selskapene har også gått til milliardsøksmål mot myndigheter i fattige land for kontraktbrudd de selv har begått. Elise Christensen, styremedlem i Foreningen for Internasjonale Vannstudier (Fivas), uttalte til Klassekampen at land i Sør nå ser Norge som et foregangsland for vannsuverenitet.
Det er et paradoks at det offentlige må subsidiere det private i denne sektoren. Offentlige midler bør ikke støtte selskaper som begår overtredelser mot folks rett til rent vann og miljø.
EU er også en aktiv støttespiller i kampen om å privatisere drikkevannet i utviklingsland, og gir økonomisk støtte til selskaper som vil inn i vannsektoren i disse landene. I følge rapporten utgitt av Norsk forum for utvikling og miljø, har EU forespurt 72 land om å åpne opp vannmarkedet for europeiske selskaper.
Hans Engelberts, sjefen for fagorganisasjonen ISKA, forklarer utviklingen med at det hele er kapitalismens ytterste triumf der man har fått kontroll over noe så grunnleggende som menneskers behov for vann.
Forfatter Ann-Christin Holland ser bare èn løsning på problemet; vann, det mest grunnleggende i livet, må ikke lenger bli sett på som en handelsvare, men en menneskerettighet.