- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Høye, ranke og slanke Tammy Fiabema tar i mot oss på kontoret sitt i Pilestredet Park.
Fiabema er plastikkirurg, et fag som ofte forbindes med vestlig ekstravaganse fordi dyrekjøpte ressurser brukes til å fiffe opp friske, velfødde mennesker.
–Er du ikke med på å forsterke kontrasten mellom Vesten og Afrikas levekår? spør jeg når vi har satt oss.
–Kanskje er jeg det, men heller enn at nordmenn skal ofre sine muligheter, bør afrikanerne få de samme tilbudene, sier han.
Om jorda har nok ressurser til at alle kan ha nordmenns levestandard, er vi uenige om, men ingen av oss sitter på faktiske tall.
Han har ikke glemt sine nigerianske røtter. Han har vært i kontakt med sykehus der for å tilby brystkonstruksjoner til bryskreftopererte kvinner.
–Foreløpig har det ikke kommet noe ut av det på grunn av mange endringsprosesser på sykehuset, men jeg regner med at det vil etter hvert. Nigerianske plastikkirurger i England jobber også med saken, sier han.
Tammy Fiabema er født i London av nigerianske foreldre og tilbrakte like store deler av oppveksten i England som i Nigeria. I 1988 fullførte han medisinsk embetseksamen i Bulgaria og fikk norsk autorisasjon i 1991. I 1999 ble han godkjent plastikkirurg. Siden har han drevet privatpraksis.
–Hva førte deg til Norge?
–Jeg pleier å si at jeg ble kidnappet av en norsk kvinne, smiler ham
Fortsatt lever han sammen med kidnapperen og deres to barn på 16 og 12 år her i Oslo.
–Jeg er både norsk, engelsk, bulgarsk og nigeriansk. Om vinteren skulle jeg gjerne bare ha vært nigeriansk, men pliktene mine er her hele året.
Pliktene har siden 2003 vært det medisinske ansvaret for Plastikkirurgene i Pilestredet Park, en jobb som innebærer mye administrasjon.
–For å få litt variasjon tar jeg oppdrag på Absalonklinikken i København, der slipper jeg å forholde meg til papirer. Inntil nylig var jeg også knyttet til Spesialistlegesenteret i Trondheim.
–Hvorfor valgte du plastikkirurgi som spesialitet innen medisin?
–Interessen oppstod allerede i studietiden. Det ligger en kreativitet i å skulle rette opp misdannelser. Blir det infeksjon i et sår etter en hvilken som helst operasjon, er det plastikkirurgen som må rette det opp. På ortopedisk avdeling i Tromsø transplanterte jeg muskelvev når folk for eksempel var blitt kvestet i trafikkulykker. Man får kontakt med alle områder innen kirurgi.
Men det var i sykehusets verden. Nå driver han privatpraksis og jobber med såkalt kosmetisk kirurgi, luksusproblemer som små pupper og ridebukselår og ikke medisinsk plastikkirurgi som brannskader og leppe- kjeve- ganespalter.
–Hovedgrunnen til at jeg begynte for meg selv var at jeg ville være min egen herre, kunne regulere min egen arbeidstid. Men jeg innrømmer at det økonomiske medvirket. Da jeg jobbet på sykehus, savnet jeg også det kosmetiske, som er en stor del av plastikkirurgien. Norske sykehus utfører ikke slike operasjoner. Men det finnes gråsoner. Her ved Plastikkirurgene har vi spesialisert oss på hudoppstramninger på mennesker som har gått kraftig ned i vekt. Store mengder hengende hud kan være svært plagsomt. Dette har vi bare satset på i to år, og vil videreutvikle. Men foreløpig går det mest i fettsuging og brystforstørrelser hos kvinner mellom 25 og 45 år.
–Har du noen etiske motforestillinger mot at du vier dine kvalifikasjoner til slike luksusproblemer istedenfor til virkelige problemer?
–Man må vurdere den enkelte for seg. Ved brystreduksjoner i Danmark må man ta minst et halvt kilo fra hvert bryst for at det offentlige skal dekke det. Men det er jo individuelt hvor mye reduksjon den enkelte opplever tilfredsstillende.
Det er så , men jeg peker på mine egne gjennomsnittlige pupper og understreker at det er en forskjell på om han bruker sine ressurser på å forstørre dem enn om han retter opp hardt brannskadet hud.
–Det ene utelukker ikke det andre. Når folk er villig til å betale selv hva det koster for å få brystene sine forstørret, synes jeg det er greit. Etikken kommer inn når det er snakk om bestillinger som neppe vil innebære noen endring.
–Men er det ikke et problem at plastikkirurgene forsvinner fra sykehusene?
–Jeg tror ikke plastikkirurgene forsvinner fra sykehusene. Mange gjør begge deler.
Nå vil jeg vite hva han tror den kosmetiske plastikkirurgien og den stadige korrigeringen av normaltilstander gjør med skjønnhetsidealene.
–Det handler ikke så mye om plastikkirurgiens vinninger, men at man må se anstendig ut i offentligheten mye lengre. I dag er man ikke gammel når man er 60. Med plastikkirurgi kan man kjøpe seg 10-15 år, svarer han, fortsatt like vennlig og tålmodig.
Jeg innvender at nå kan kravene til en 40-åring bli faste pupper og flat mage selv om de ikke er mer aktive enn fortidens 40-åring.
–For mitt eget vedkommende kan jeg si at jeg unngår å bare shine opp og shine opp. Mange kan ikke bli så fantastiske som de ønsker. Man må spille på lag med kroppen, og den har sine begrensninger. Kanskje ligger begrensningen iblant hos meg, men jeg prøver alltid å være ærlig om mulighetene selv om noen da stempler meg som en dårlig kirurg. Det er mulig vi bidrar til å gjøre skjønnhetsidealene strengere, vi tilbyr jo folk muligheten til å se bedre ut og føle seg bedre.
Som afrikaner har han vært en fremmed fugl i det plastikkirurgiske miljøet. Hans erfaring er at det ikke skiller seg fra samfunnet for øvrig.
–Man møter alle slags mennesker med alle tenkelige politiske og religiøse overbevisninger. Det kan være meget tøft i perioder å være afrikaner, men da prøver jeg å fokusere på det faglige. En del ”rare” episoder blir det, men det er bare å gå videre. Jeg tror min posisjon som lege skjermer meg fra de verste fordommene.
Plastikkirurgi eksisterer ikke i Nigeria, og kvinneidealet der er stor mage og rumpe, et tegn på fruktbarhet.
–Min virkelighet er her i Norge, sier han.
Ingen kan klage over integreringsviljen.
