Minoritetsforeldrene ønsker det beste for barna sine

– Jeg får ikke bildet til å stemme med virkeligheten i den bydelen jeg jobber, sier Lyden. Bildet hun snakker om er høstens mediefokus, særlig i Aftenposten Aften, på minoritetsfamiliene som ikke benytter seg av barnehage.
Hun opplever ikke store forskjeller i ønsket om barnehageplass mellom etnisk norske familier og minoritetsfamilier. I alle fall ikke når barna er 4-5 år. På Stovner har de bare 10 -15 femåringer uten barnehageplass i år
– Den største forskjellen er at etnisk norske familier søker barnehageplass tidlig. De har behov for barnehage hvis begge foreldre jobber. De behøver heller ikke å bekymre seg for ungenes morsmål for det møter de jo også i barnehagen. Mange av minoritetsfamiliene venter til barnet er over 3 år før de søker om plass og da er det vanskeligere å få – for full barnehagedekning har vi ikke enda.

Virkeligheten
Det som virkelig gjør Lyden opprørt er at hun mener det skapes et bilde av at minoritetsforeldre er motvillige til å ha sine barn i barnehage, og at antallet øker. –Det er ikke mitt inntrykk. Antall familier med innvandrerbakgrunn har økt de siste årene, og det ser man i våre barnehager og skoler. I dag er det flere barn med norsk som andrespråk når de begynner på skolen enn tidligere, og det er flere minoritetsbarn enn noen gang i barnehagene. Det er virkeligheten.
– Overskrifter som ”Andel flerspråklige barn i barnehage høyere enn noen gang” og ”Flerspråklige foreldre lei av å vente på barnehageplass” er mer treffende beskrivelser av barnehagesituasjonen rundt om i landet, spesielt i Oslo. Halvparten av minoritetsbarna som går i barnehage, går i barnehager i Oslo, sier hun.
I en slik situasjon synes hun det er provoserende å lese artikler hvor vinklingen er om bydelene vurderer å dra hjem og ”hente” barna til barnehagen.

Underkjenner
– Mediefokuset underkjenner at svært mange barn i Oslo i dag er tospråklige, påpeker Lyden.
Hun har ingen ting til overs for forslag om tvungen barnehage og blir lei seg på vegne av de minoritetsforeldrene som står i barnehagekø fordi det ikke finnes nok barnehageplasser.
– Det er mangel på barnehageplasser, og mitt svar er full barnehagedekning. I stedet har vi fått fokus på tvungen barnehage, og at minoritetsbarn må hentes til norskopplæring.
Lyden har sendt leserinnlegg til både Klassekampen og Aftenposten Aften, men innleggene har ikke kommet på trykk i noen av avisene.
Vi spør om hun har noen tanker om hvorfor hun ikke fikk leserinnleggene på trykk.
– Hvis jeg er velvillig vil jeg si at de får mange leserbrev, men jeg forstår ikke at de ikke er interessert i å få et riktig bilde av situasjonen.
Lyden forteller at hun ble intervjuet av Aftenposten Aften og er veldig misfornøyd med oppslaget. Hun snakket med journalisten om behovet for flere barnehageplasser, om ventelister, om at mange flere minoritetsbarn går i barnehage enn noen gang. Men dette var tydeligvis uinteressant for Aftenposten Aften. Hun ble bare sitert på at Stovner bydel ikke hadde ”hentet” minoritetsbarn til norskopplæring. Dette spurte journalisten om flere ganger.

Urimelig
– Barnehage- og skolebyråd Torger Ødegaards hovedbudskap ser ut til være at minoritets- barna må kunne norsk før skolestart, og at det er skolens viktigste oppgave å sørge for at de blir gode i norsk. Hva er din kommentar til det?
– Jeg mener det er bra at minoritetsbarn har vært i barnehagemiljø før de begynner på skolen. Ikke minst fordi det er bra sosialt. Å leke med andre barn og få venner, være med på aktiviteter, spill og høytlesing er en fin måte for barna å begynne å lære norsk. Men norsk er bare ett av de språkene de kan. Å knytte sammen hvor bra et barn gjør det i den 10-årige grunnskolen med nivået i norsk ved skolestart blir feil. Bildet er nok langt mer komplekst enn som så.
– Ingen ville vel kalt Oslo Katedralskole, eller ”Katta”, som er kjent for å ha mange flinke tospråklige elever for en innvandrerskole. Om man hadde spurt de tospråklige elevene om de har gått i barnehage, er jeg sikker på at man ville ha fått mange og varierte svar. Her går det sikkert mange som ikke kunne norsk når de begynte på skolen, sier Lyden.

En myte
– Barnehagen skal støtte barns språkutvikling, og gi dem et godt grunnlag. Men det er en myte at barn lærer norsk raskt og enkelt, og det å se på barnehageopphold som en ”snarvei” til norsk er ikke støttet av forskningen på andrespråkutvikling. Akkurat som norske barn er også minoritetsspråklige barn forskjellige, sier Lyden og fortsetter:
– Andrespråkutvikling tar mange år, faktisk er 5-7 år nærmere sannheten, men heller ikke enspråklige norske barn begynner på skolen ferdig utlært i norsk. Det bevilges penger for å bedre språkarbeidet i barnehagen. Det er bra, men også skolen må få mer penger for å kunne følge barna opp videre.
– Hvis det bare fokuseres på norsk, ser en ikke barnas totale språkkompetanse. De er jo ikke språkløse. Tvert imot er de på vei til å bli flerspråklige, en utrolig ressurs i verden i dag. Jo bedre barna blir støttet på begge språk, jo bedre muligheter har de i livet. Lyden er skeptisk til norskkurs for fire- og femåringer, men ønsker tiltaket med ”gratis kjernetid” i Groruddalen velkommen, for dette kan gi flere og billigere barnehageplasser.

Minoritetsforeldre en ressurs
Hun synes også å se det hun kaller et mangelfokus i vektleggingen av at minoritetsbarn må gå i barnehage. Når man snakker om tvungen barnehage kan foreldrene få en følelse av at de ikke er viktige for sine barns utvikling, og det er både trist og feil. Hun mener foreldrene må anerkjennes som ressurs for sine barn, og minoritetsfamilier er veldig opptatt av at barna skal bli gode i morsmål, gode i norsk og flinke på skolen.
– Ser man utenom det offentlige ser man at minoritetsforeldre ofte selv har måttet sørge for at deres barn får støtte til utdanning, og mange grupper organiserer selv leksehjelp, helgeskoler, og liknende. Som foreldre flest støtter minoritetsforeldre barna sine. Men dette kommer sjelden frem i media.
Lyden er opptatt av at diskusjonen om ressurser til skolen, behov for kompetanseheving og morsmålslærere ikke må forsvinne fra debatten.
– Verdens barn er flerspråklige, og flere og flere barnehager og skoler også i Norge begynner å få til et bedre tilbud, men det gjør vi sammen med foreldrene, avslutter Susan Lyden.