- Ingen takk for innvandrernes bistand - 17.11.2012
- Diskriminerer jeg? - 19.04.2012
- Diskriminerer jeg? - 04.04.2012
– Jeg husker at før revolusjonen hadde vi tykke, hvite lakener, sier Alba, en 65 år gammel pensjonert kvinne i Guantánamo, Cuba. – Det var et lite hospital hvor vi kunne gå når vi var syke. Om vi hadde penger, da.
I dag har alle i Guantánamo, rett på behandling når de er syke. President Fidel Castro forklarte det slik i en av de seks-sju timer lange talene han pleide å holde på Televisión Cubana like før han selv ble syk på sensommeren:
– I de andre latinamerikanske landene kan en far komme til legen med en liten gutt som er syk på øynene. Legen foreskriver behandling. Når de skal gå fra legen gir han dem regningen. Det er en skam. Men på Cuba skal ingen ydmyke seg ved å skrive regninger når de skal behandle små gutter. Og ingen skal si at de ikke kan gi sønnen sin medisin fordi de ikke har penger.
Fidel Castro har vært ledet Cuba i 47 år, og kan alt om retorikk. Han ser inn i TV-kameraet og får verden utenom Cuba, til å se ut som en rennesten.
Kakerlakker
I taket på sykehuset i Guantánamo slenger det ledninger fra lamper uten lyspærer. Det lukter fjøs. I trappen opp til de ulike avdelingene river i nesa som en gammel latrine. En kar hoster så det gurgler i brystkassen i en dunkelt opplyst korridor.
– Her ser du sykehuset vårt, sier pleieren som viser rundt. – Slik har vi det her. Vi har ikke såpe, vann og strømmen kommer og går. Vi har ikke smertestillende eller desinfeksjonsmidler. Folk må ha med sin egen mat, lakener og vifte. Men vi har mange kakerlakker.
Hun sier det lavt, uten anklagelse. Og hun kan heller ikke anklage noen, i det nasjonalistiske Guantánamo kritiserer man ikke revolusjonen. Man bare drar øyenbrynene opp i panna et sekund.
– Og her er bruddavdelingen, sier hun bare og viser inn i en korridor.
På en av salene treffer omviseren en kusine som har fått en hofteskade. Hun deler rom med 8 andre pasienter. Om hun har det bra?
– Ja visst, her er meget bra. Jeg får all den behandling jeg trenger, sier omviserens kusine.
Om vi kan få ta bilde av henne i sengen?
– Vil bildet bli brukt i en reportasje som er mot nasjonen? spør pasienten. – For hvis det er slik så vil jeg ikke bli tatt bilde av.
Cubansk velferd
Brutto nasjonalprodukt per innbygger på Cuba er p.t. på 2800 dollar og kun fire land i Karibia, Mellom- og Sør-Amerika har lavere BNP per capita enn Cuba: Haiti, Honduras, Nicaragua og Bolivia. Likevel har Cuba gjort seg verdensberømte for sitt helsestell. Resultatene av innsatsen er formidable: Barnedødeligheten er lav, og levealderen høy. Barnedødeligheten er på henholdsvis 8 og 7 per 1000 gutter og jenter. Den dominikanske republikk som også ligger i det Karibiske hav har barnedødelighet på 34 og 30 for henholdsvis gutter og jenter. Tilsvarende tall for Norge er 4 for både gutter og jenter. En rekke sykdommer er også utryddet.
– Flere millioner barn dør av sykdommer som kan forebygges med vaksiner, sier Castro. – Ingen av dem er cubanske.
Medisinsk diplomati
Cubanerne er stolte av hva de får til. Og det er ikke bare forebyggelsen av sykdom cubanerne gjerne skryter av. Også de mange legene er noe man gjerne snakker om. Legedekningen er høyere enn i Norge: det er en lege per 167 cubanere, mens i Norge må 370 personer dele på hver lege. På naboøya, Den dominikanske republikk, er det en lege per 500 innbyggere. Det er så mange leger på Cuba at Castro gjerne sender dem av gårde til land han mener trenger dem, slik som i Hugo Chávez’ Venezuela; der arbeider det i dag 14 000 cubanske leger. Ifølge BBC Mundos nettutgave er det i dag utstasjonert 25 000 cubanske leger i 68 land. Og hvem husker ikke Fidel Castros sjenerøse tilbud om å bistå ofrene for orkanen Katrina med 1500 leger?
– Cuba har tradisjonelt sendt folk til mange land i verden. Det har vært en internasjonalistisk og solidarisk misjon som vi ikke har mottatt penger for, og det har heller ikke vært gjensidig utveksling; Cuba har ikke fått den samme bistand tilbake. Men det har også vært en politisk motivasjon, for eksempel så har man knyttet til seg politiske kontakter som geriljabevegelser, sier Daisy Duarte Sosa, cubansk lege bosatt i Oslo. – Legene har også hatt turnustjeneste i utlandet, og jeg hadde min i Nicaragua.
I dag er legeutsendelsene økonomisk motivert, mener Daisi Duarte Sosa.
– Cuba sender leger til Venezuela, vi får olje tilbake, sier Duarte Sosa.
Tilbake i Havanna og Guantánamo merker de at legene reiser ut:
– Nå er det vanskelig å få tak i lege, sier en 27 år gammel tobarnsmor.
Tanntrekking
På tannlegekontoret står redskapene pent plassert i syltetøyglass. Her er rent og ryddig, selv om den grå muren under malingen har fuktflekker. Mange på Cuba sliter med dårlige tenner. Tall fra Pan American Health Organization viser til en undersøkelse av tannhelsestellet på Cuba fra 1996: Det ble rapportert at 28,4 prosent av de undersøkte hadde god tannhelse.
– Vi har våre problemitas, sier tannlegen på dette kontoret. – Som følge av blokaden så mangler vi utstyr og medisiner, men folk vet at vi finnes. Tannhelsestellet er gratis, sier tannlegen.
– Men hvorfor har cubanere så dårlige tenner hvis dere all behandling er innen rekkevidde?
– Det er fordi de først kommer når de har vondt i tennene. Og da er det sent, sier tannlegen.
Men tannhelsestellet er ikke dårlig bare fordi cubanerne er redde for tannlegen. En tube fluortannkrem koster rundt to konvertible pesos, altså et sted mellom 12-14 kroner. Lønningene ligger på 10 – 20 konvertible pesos, altså 60 til 120 kroner per måned. Tanntråd finnes ikke verken i de statlige butikkene eller forretningene som tar de nye konvertible pesoene. De meget forfengelige og kokette cubanerne smiler ofte, men de mange smiler med lukket munn. Ja visst, har de gratis tannlege.
Barnas tannhelse var imidlertid god før Sovjetunionen falt. Undersøkelser av tannhelsen blant cubanske barn på 1970- og 80-tallet gjennomført av Universitet i Jena, Tyskland, viser at kariesforekomsten sank drastisk som følge av omfattende nasjonale munnhelseprogrammer.
– På skolen skyllet vi med fluor og vi ble også svært godt passet på. Men da krisen kom i 1991 ble tannhelsestellet dårlig, sier David fra Guantánamo. – Jeg tror at mange har fått tannproblemer fordi man i perioder har manglet mat og som følge av dette har drukket sukkervann.
Vannrasjonering
Det er rasjonering på alle typer varer; bensin, matolje, ris og såpe. De fleste rasjonene holder ikke gjennom hele rasjoneringsperioden og de som har konvertible pesos (valutaen ble innført da dollaren i 2003 ble tatt ut av omløp) kan kjøpe varer i forretningene som tar i mot denne mynten. Melk er forbeholdt barnefamilier og syke. Også vann og strøm rasjoneres.
– Det er slett ikke verst, sier en skomaker bosatt i tiende etasje i en bygning med 12 etasjer i Santiago. – Vi har vann to timer om morgenen og to timer ved lunsjtider når vi skal lage mat.
De sanitære forholdene har forverret seg etter at samarbeidet med det sosialistiske Sovjetunion opphørte.
– Sykdommer som vi for 10 år siden mente var utryddet, slik som tuberkulose har blomstret opp på nytt. Dette kommer ikke av manglende vaksinasjon, men av trangboddheten, vannmangelen og de øvrige sosiale forholdene, sier Daisi Duarte Sosa og legger til at tuberkuloseforekomst er en markør for velstandsnivået.
Duarte Sosa tror også at den økonomiske krisen som landet har gjennomlevd det siste decenniet sliter ut folk:
– Folk er veldig stressede nå. De må slite veldig for å få tak i varer. Det gjør noe med folk. Jeg ser at folk har forandret seg.
Høyest selvmordsrate i Latin-Amerika
Hvem har ikke hørt om de lystige, syngende cubanerne som danser langs Malecón og som alltid har overskudd til å gi hverandre en klem? World Health Organizations selvmordsstatistikker (statistikken er basert på de enkelte lands egenrapportering) viser at cubanerne har de høyeste selvmordstallene i Latin-Amerika (fire land har ikke innrapportert tilsvarende tall, blant andre Bolivia). Selvmordsraten var i 1996 på 23.0 per 100 000 innbyggere, mens tilsvarende tall for det borgerkrigsherjede landet Colombia er 4,0. (WHO organisasjon tar forbehold om feil- og underrapporteringer og ulikheter i rapporteringsmetoder).
– Cuba er det eneste landet i verden som har utviklet 200 IT-programmer til undervisning. Vi har flest lærere per innbyggere (1 per 36,8 innbyggere). Vi har 100 prosent dekning i grunnskole, det er på høyde med Storbritannia og Canada, og bedre enn i USA, skal Fidel Castro ha sagt i en tale.
Den Castro-kritiske avisen Miami Herald svarer: ”Greit. Vi aksepterer de gode nyhetene. Men vi spør oss likevel: Hvorfor er det slik at Castro-diktaturet vinner olympiske medaljer, utdanner tusenvis av leger, gir mange tusen utenlandske studenter stipender til å studere på Cuba og andre luksusgoder, men ikke klarer å produsere nok sukker, risk, bønner, grønnsaker og kjøtt til at folk overlever?”
– Det at Cuba har så mange selvmord i forhold til resten av regionen kan delvis ha sammenheng med at Cuba har svært gode innrapporteringsrutiner. Dernest er Cuba en sekulær stat, og vi vet fra suicidiologien at religion er en beskyttende faktor. De politiske forholdene og de økonomiske krisen landet er inne gjør at folk har det vanskelig, sier Lars Mehlum, professor og seksjonsleder ved Seksjon for selvmordsforskning- og forebygging.
Den cubanske professoren i suicidiologi Sergio Pérez Barrero mener at selvmordene ikke kan knyttes til virkninger av revolusjonen og mener at Cuba på sin side har gjort mer for å forebygge selvmord enn noe annet land i verden. Blant annet er det etablert et program skal forebygge selvmord.
Mange laboratorier
Castros revolusjon brakte helse og utdanning til et folk som før 1959 var lutfattige. Alba i Guantánamo har fått med seg alle de politiske omslagene. Hun er en vakker, frisk og sunn kvinne.
– Vi har fått alle mulige helsesentre. Her finnes laboratorier og klinikker over alt. Men jeg vet ikke om kvaliteten er så mye bedre. Ofte er ikke legen der når vi kommer. De er vel i Venezueala? Og jeg ønsker meg så veldig hvite lakener slik vi hadde før revolusjonen. Og at det er vann i springen.
Inntil da må hennes familie i utlendighet, slik som det er for mange andre cubanske bestemødre, sørge for dollarforsendelser, slik at hun har det trenger og som revolusjonen til nå ikke kan gi henne. Halvannen million cubanere lever i dag i utlendighet og bidrar med en milliard dollar, mer enn dobbelt så mye som Cubas årlige inntekter fra sukkereksport.
Hvem har skylda?
-President Fidel Castro mener USAs blokade er skyld i Cubas økonomiske problemer. Professor i økonomi, Andrew Zimbalist, er ikke enig. Han har skrevet en bokserie om økonomisk politikk og utvikling i Latin-Amerika og vært FN-rådgiver på temaet.
– Cuba tilpasset sin økonomi til blokaden fra begynnelsen. De inngikk avtaler med det tidligere Sovjetunionen og fikk over markedspris for sukkeret de leverte. Dette førte til ensretting av handelen. Når disse avtalene falt bort med unionens oppløsning, ble situasjonen vanskelig, særlig fordi Cuba var økonomisk avhengig av handel med USA, sier Zimbalist.
-Cuba fører planøkonomi. Også denne ideen er dysfunksjonell, mener Zimabalist.
– Planøkonomi kan være gunstig dersom en ønsker å oppnå et mål, for eksempel et godt helsestell, slik Cuba til dels har fått til. Men dette målet vil gå på bekostning av andre oppgaver. Og når det ikke går slik en har tenkt seg, blir det vanskelig. Konsumentøkonomien virker ikke, og det oppstår en parallell økonomi, slik vi ser at det nå gjør på Cuba.
Helse på Cuba
Til tross for at Cuba er et av de landene i sin region som har lavest bruttonasjonalprodukt per person, har nasjonen oppnådd gode resultater innen helsestellet:
Forventet levealder: 75 for menn, 80 for kvinner (Norge: 77 for menn, 82 for kvinner)
Leseferdigheter: Man er gjennom skolesystemet sikret 12 års skolegang.
Barnedødelighet: 8 (jenter) og 7 (gutter) per 100 000 fødte. I Norge er det tilsvarende tallet 4, for både gutter og jenter. Cubas naboland har betydelig større barnedødelighet.
Vaksinasjoner: Vaksinasjonsprogrammer mot difteri, polio, hjernehinnebetennelse, meslinger, tuberkulose, stivkrampe, kikhoste har vært vellykkede. Så godt som 100 prosent av befolkningen er vaksinert. Det er registrert en oppblomstring av tuberkulose.
Vanlig dødsårsak: Kreft og hjerte- og karsykdommer er vanligste dødsårsak.
Selvmord: 18 per 100 000 innbyggere (1996). Cuba har den høyeste selvmordsraten i Latin-Amerika, ifølge WHO. (Norge 11 selvmord per 100 000,
Drap: Det er registrert 9,6 drap per 100 000 menn i alderen 10-29 år i 1997 (det er denne befolkningsgruppen som er høyest belastet med drap), tilsvarende tall for USA er 11 (1998). For Colombia blir tallet 84,4 (1995), mens det i Norge (1997) er registrert færre en 20 drap i denne gruppen og rate er ikke beregnet.
Alfabetisme: Skoledekningen er god, og all utdanning er gratis. Cuba oppgir å ha utryddet analfabetisme.
Fakta
Cuba
• Fra århundreskiftet og frem til 1959 var Cuba økonomisk og politisk avhengig av USA. 70 prosent av den karibiske øyas utenrikshandel var styrt fra USA. I tillegg kontrollerte USA Cubas sukker- og oljeraffinerier, miner, bank- og telefonsystemer. USA påberopte seg også rett til forvalte en militær base på Guantánamo i en periode på 99 år, som USA fortsatt besitter til tross for at den i henhold til inngått avtale skulle overdras Cuba i 1999. Politikken i første halvdel av forrige århundre ble støttet av ulike militære sjefer som mottok bestikkelser og den siste i rekken av USA-støttede presidenter var Fulgencio Batista, som flyktet fra Cuba da Fidel Castro sammen med geriljatropper ledet av argentinske Ernesto Che Guevara, tok over regjeringsposisjonen. Det ble da innført et såkalt marxist-lenninistisk system. Cuba pleiet etter revolusjonen nære relasjoner med Øst-Europa og Sovjetunionen frem til systemskiftene på 1990-tallet. Med endringene mistet de handelsavtaler og falt ut i en tung krise hvor deler av befolkningen sultet. Svaret på de omfattende økonomiske problemer ble turisme og paradoksalt nok, dollar. Rundt to millioner turister har besøkt Cuba årlig. Ulike kilder i turistnæringen antar at dersom USAs handelsboikott av Cuba opphører vil antallet turister mangedobles.
• Cuba har i dag en sentralstyrt planøkonomi hvor myndighetene kontrollerer lønninger, priser og rasjoneringssystemer.
• Cubas bruttonasjonalprodukt per innbygger er på 2800 dollar. Kun fire land i Mellom- og Sør-Amerika har lavere bruttonasjonalprodukt per innbygger enn Cuba: Haiti, Nicaragua, Bolivia og Honduras. Tilsvarende tall for Norge er 37500 dollar.
• Den konvertible pesoen ble innført i 2003 og er et svar på USAs blokade; da ble dollaren forbudt. Den konvertible pesoen tilsvarer følgelig dollarkursen. Det går 25 nasjonale pesos på en konvertibel pesos.
• Lønningene ligger på cirka 10-15 konvertible peso. Av lønningene betales skatt. Bolig, utdanning og helsestell er gratis. Cubas farmasøytiske industri har hevdet seg internasjonalt og står for 2,4 prosent av landets eksport, men sykehusene mangler grunnleggende utstyr slik som hygieneartikler, senger og vann.
• Det er rasjonering på alle nødvendige varer som såpe, ris, matolje, bensin, melk (kun barn, eldre og syke får melk, resten av befolkningen får pulvermelk). Det kan kjøpes vanlig melk i dollarbutikkene til cirka to konvertible pesos per liter). Rasjonene regnes for små og holder ofte ikke gjennom hele rasjoneringsperioden. Derfor må cubanerne supplere med å kjøpe varer fra butikkene som tar i mot de såkalte konvertible pesoene. Slike varer holder internasjonale priser. En flaske olje koster vel to pesos og en flaske sjampo to til fire peso.
• Rundt to millioner turister besøker årlig Cuba og legger igjen til sammen 2 milliarder dollar, noe som utgjør 40 prosent av landets totale eksportinntekter. Cubanere som arbeider i turistnæringen eller i virksomheter tilknyttet denne kan regne med en dagsinntekt på 5-10 dollar, noe som har ført til sosial misnøye blant dem som ikke har adgang til turistene. Turistapartheid har dette blitt kalt.
Kilder: World Health Organization, Encyclopædia Britannica, Inter-American Dialogue, Årbok for Cuba/Latin-Amerika-gruppene, Prio, Folkehelseinstituttet, Pan American Health Organization, Miami Herald og førstehånds intervjuer.
