Livene deres blir teater

Historiene til kvinnene som bor i Norge på grunn av en nordmann, er vakre og bør fortelles. At mange nordmenn velger en utenlandsk kone er forståelig. Hun kan være eksotisk, varm, mørk, myk, elskverdig og trofast. Men hva er egentlig grunnen til at kvinner fra andre land velger nordmenn?
– Jeg bodde i Hviterussland med brødrene mine. Der så jeg mannen min for første gang. Jeg ble helt oppslukt. Han er blond, har blå øyne og jeg er så forelsket, forteller Aina Gnoutou Schjørlien fra Kongo. Hun kom til Norge for under ett år siden og jobber som modell. Sammen har de en datter.

Ulike land
Under Norsk Amatørteaterfestival i juni inntar Aina Gnoutou Schjørlien scenen på Det Norske Teatret, sammen med fem andre kvinner fra vidt forskjellige land. Alle har reist fra hjemmene, familiene og vennene sine. Til Norge hadde de med seg språket, kulturen og identiteten sin, og ikke minst en drøm om et godt liv med den de elsker. Teaterstykket har fått tittelen ”Til Noreg der kjærleik ventar”, og handler om kjærlighet og det sårbare og inderlig vakre i møtet mellom mennesker fra ulike kulturer. Stykket er et kunstnersk samarbeid mellom Noregs Ungdomslag, Nordic Black Theatre og Det Norske Teatret.

Ressurssterke
Festivalsjef Mara Acantalicio er hjernen bak teaterstykket. Hun ønsker å sette fokus på hvor langt man er kommet med å integrere ressurssterke mennesker. Derfor søkte hun etter kvinner som kunne tenke seg å virkeliggjøre historiene sine fra en teaterscene.
– Jeg ønsket å utforske om de resurssterke er godt integrert. Jeg ville finne ut om utlendingene som er tilknyttet Norge gjennom kjærlighet har gode nettverk og finner seg godt til rette, sier Acantalicio, som selv er gift med en nordmann.
I tillegg til tre forestillinger arrangeres også et seminar i løpet av festivalen.
I jakten på skuespillere var det viktig for Acantalicio at de kom fra forskjellige land og verdenshjørner.
– Jeg ville finne ut hvordan det er for en kvinne fra et afrikansk land, et søramerikansk land, å komme til Norge, og om de måtte bøye seg veldig etter det norske systemet, forteller hun.

Ikke løfte rumpa
– Stykket gir publikum mulighet til å besøke mange land uten å måtte løfte rumpa fra stolen, siden skuespillerne kommer fra forskjellige kulturer, reklamerer Veronica Salinas Watle.
Selv kommer hun fra Argentina og livnærte seg som skuespiller og tolk i Buenos Aires da landets økonomi kollapset og arbeidsledigheten steg til 25 prosent.
– Jeg gikk uten jobb i sju måneder og innså at jeg ikke hadde noen fremtid i Buenos Aires. Søsteren min bodde på den tiden i Oslo, og det var en god anledning til å møte henne og familien samtidig som jeg jobbet som au-pair ett år, forteller hun.
Men møtet med Norge ble tøft. Moren i familien hun kom til slet med depresjon og der var tre små barn. Salinas Watle lengtet tilbake til hjemlandet, men trøstet seg med ordene til en argentinsk venn om at for å finne noe nytt måtte man først miste alt. Noe som viste seg å stemme i hennes tilfelle. Hun møtte en norsk mann, ble forelsket og giftet seg.

På butikken
Flere av skuespillerne ble med i stykket ved en tilfeldighet. Noen ble tipset av venninner, andre så oppslag i butikken.
– Det var helt tilfeldig at jeg ble kjent med prosjektet. Jeg så et oppslag om at de søkte folk til en forestilling i lokalbutikken på Holmlia, forteller Dilek B. Carelius.
Ingen av de seks kvinnene kjente hverandre fra før. Etter at de satte seg ned og utvekslet livshistoriene sine i januar har de kommet veldig tett på hverandre.
– Vi har kommet veldig nærme hverandre og har en fantastisk kjemi. Selv om vi er svært forskjellige går vi godt sammen. Vi har masse ironi og kan le av både hyggelige og mindre hyggelige historier, sier Veronica Salinas Watle.

Terapi
– Først fikk vi tillit til hverandre. Så kom historiene med private og intime ting, sier Dilek B. Carelius, som elsket å fortelle om egne opplevelser og lytte til de andre. Hun er full av lovord om regissør Cliff Moustache.
– Han oppmuntret oss og var så interessert. Vi følte oss så trygge og fortalte bare mer og mer. Det hele ble en slags terapi. Jeg føler at dette prosjektet kan bidra med nye refleksjoner om mitt forhold til det norske samfunnet og kulturen, sier Dilek B. Carelius. Selv om historiene de forteller er deres egne, har hun og de andre deltagerne i stykket oppdiktete navn i forestillingen.

Flere språk
”Til Noreg med kjærleik” spilles på norsk med ett unntak. Dulce V. Aristorenas, som kom fra Filippinene i fjor sommer, snakker engelsk. Hun har en sterk historie å fortelle.
– Sønnen min er 18 år. Jeg oppdro ham alene. Familien min ville ikke ha noe med meg å gjøre siden jeg fikk ham utenfor ekteskap.
Jeg var lenge enslig og konsentrerte meg om skuespillerkarrieren min.
Men så la en venninne en dag profilen min ut på internett.
En mann besøkte meg flere ganger. Til tross for hjerteoperasjon og arr fra keisersnitt og blindtarmoperasjon, elsker han meg og tok meg med hit, sier Aristorenas. Siden stykket fremføres på et nynorskteater, er det også en i produksjonen som snakker nynorsk. En mannlig skuespiller fra teateret har rollen som kjæreste, ektemann og samboer til alle kvinnene.

Kom to ganger
Elvira Michaeli har kommet til Norge to ganger. Første gangen var i 1982 som sovjetisk diplomatfrue. Andre gangen var i 1990.
– Jeg var gift og hadde tre barn før jeg møtte min norske mann. Han forstod meg, støttet meg og lot meg være meg selv.
Dessverre gikk det ikke så bra med ekteskapet, men jeg har bevart mange kjærlighetsminner, forteller Elvira Michaeli som i fremtiden satser på å jobbe som reiseleder for nordmenn i Armenia. Det gjorde vondt at hun ikke fikk ta med seg barna da hun kom til Norge for andre gang.
– Det var sårt å måtte forlate dem i Sovjetunionen. Jeg håpet at jeg fikk hjelp til å få dem tilbake da jeg kom til Norge, men det fikk jeg ikke, sier Michaeli som måtte vente til barna ble store nok til å komme selv.
Frem til urpremieren 21. juni pågår øvingene for fullt. Festivalsjef Mara Acantalicio oppfordrer alle til å komme og se resultatet.
– Folk bør komme fordi det er et interessant tema som blir tatt opp. Det er ikke oppdiktet og blir fortalt på en enkel og vakker måte, sier hun.