- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Den som besøker Kongsberg i dag, kan ikke uten videre forestille seg at byen, for 200-300 år siden, har vært en av de viktigste i Norge. På midten av 1700-tallet var Kongsberg Norges nest største by etter Bergen, og var nesten blitt Norges hovedstad. Tar du en titt inni kirken får du en anelse av datidas rikdom: Kirken har 2400 sitteplasser, og er en av Norges største og vakreste. Og på Bergverksmuseet kan du se en av verdens vakreste sølvsamlinger. Ved siden av museet finner du Norges eldste bedrift: Den Kongelige Mynt. Alle norske mynter er blitt produsert i Kongsberg i over 300 år.
Det er sølvet som er kilden til Kongsbergs betydning. I 1623 ble det kjent at det finnes sølv i fjellområdet vest for Kongsberg. Kong Christian IV smilte omkapp med sola når han tenkte på rikdommen som sølvet ville bringe til kongehuset. Straks reiste han til funnstedet, og grunnla byen Kongsberg og Sølvverket. Men som i mange tilfeller, før og etterpå, hadde ikke Norge nok fagkompetanse til å kunne utnytte naturressursene sine. Og som i mange andre tilfeller før og etterpå, hentet Norge fagfolk og arbeidere fra utlandet.
Norsk oljeindustri ble startet opp ved hjelp av utenlandske eksperter og fagarbeidere. Engelske og tyske glassblåsere sto bak de første norske glassverkene på midten av 1700-tallet. Omtrent samtidig bidro finske innvandrere (kvener) til å modernisere jordbruket i Nord-Norge. Til papir- og kruttmøller ble det rekruttert nederlendere og tyskere. I tekstilindustrien spilte engelskmenn en viktig rolle. De fleste apotekere kom fra Nederland. Sveitsere introduserte moderne fjøsstell og meieridrift i Norge. Til Kongsberg Sølvverk hentet Kong Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom noen tyskere fra andre gruver i Norge.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de aller fleste av de 150 arbeiderne og funkskjonærene tyskere. Nordmenn ble lært opp av tyskere, og etter få år ble de første nordmenn ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 var det 150 tyskere og 240 nordmenn. Mot slutten av 1600-tallet steg antallet arbeidere betraktelig, og mange nordmenn fra andre deler av landet kom til byen. Likevel var de fleste funksjonærstillingene, både høyere og lavere, i lang tid etter dette besatt av tyskere.
Kongsberg ble etterhvert et lite stykke Tyskland i Norge. Alle gruver fikk tyske navn (”Segen Gottes Grube” f.eks), gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på norsk. I Kongsberg rettet en seg etter den tyske bergrettsordningen, tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (”Knappschaft”) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri.
Det var kult å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (”Oberberghauptmann”), hadde opprinnelig et norsk navn. Da han som ung dro på utenlandsreise til tyske bergverk, forandret han sitt norske navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Det er merkelig nok først i de siste ti år at historikerne (og språkviterne) har begynt å interessere seg for innvandrernes betydning i Norges historie. I “Nordnorsk Kulturhistorie” (1994) leser vi om kvenenes innvandring fra Finland, Pomorhandelen med russerne og fiskevær som ble grunnlagt av skipbrudne fra Spania. En reisende fra tidlig på 1800-tallet forteller at det ble snakket åtte språk på kaia ved den nordnorske kysten. Språkvitere som Ernst Håkon Jahr bidro med nye perspektiver på norsk språkhistorie.
Mange konferanser handlet om kontakten mellom nedertysk og nordiske språk i hansatida – om språkfellesskapet i et slags EU i middelalderen – fra Novgorod i Russland i øst til London i vest, fra Brügge, Köln og Kraków i sør og til Bergen i Norge i nord.
I et annet forskningsprosjekt undersøkte Yacoub Cisse afrikanernes plass i Danmark-Norge i perioden 1600 til idag. Det er fortsatt få som vet at det ikke var på 1970-tallet de første afrikanerne kom til Norge. På Norsk Folkemuseum i Oslo kunne en i 2003 se utstillingen “Mulighetenes land – Innvandring til Norge 1500-2002”. Utstillingen minner om at EUs prosjekt med fri flyt av mennesker over landegrensene ikke er noe nytt, og at det på 1600-tallet bodde flere innvandrere enn nordmenn i Bergen. Historikerne Knut Kjeldstadli, Grete Brochmann, Jan Eivind Myhre, Erik Opsahl, Einar Niemi, Hallvard Tjelmeland og Sølvi Sogner, ga høsten 2003 ut et tre-binds bokverk om norsk innvandringshistorie.
Myten om at Norge innen få tiår er blitt et såkalt flerkulturelt samfunn, er i ferd med å bli avlivet.
Nå virker tyskere og nederlendere kanskje ikke like fremmede på nordmenn som somaliere. Likevel: Som vi får vite i Norsk innvandringshistorie, så kunne katolikker bli møtt med samme mistro og skepsis som muslimer møter i dag. Svenske innvandrere gjaldt som dagdrivere og kriminelle, og finske innvandrere som “barbariske folk”. Det er heller ikke tvil om at den tyske bergmannskulturen framsto som et “fremmed kulturinnslag”, som det var vanskelig å tilpasse seg ifølge historiker Bjørn Ivar Berg. Arrogant oppførsel fra tyskernes side gjorde ikke akkurat samhandlingen lettere. Men de fleste tyske arbeidere ble raskt norske og “med røtter i tysk bergmannskultur og norsk bondekultur ble det dannet en egen norsk bergmannsstand”, ifølge Berg.
Innflytelsen fra de tyske innvandrerne merker du fortsatt i dagens Kongsberg. Det finnes tyske familie- og gatenavn, og en kan høre innbyggerne si noe som: “Nå kan vi fange an” (”anfangen” betyr “å begynne” på tysk). Bergmannsdrakten blir fortsatt flittig brukt i bryllup og på høytidsdager. Og de lokale guidene på Bergverksmuseet framhever at det å leve sammen med folk fra andre land – det er folk fra Kongsberg vant til!
