Den tapte krigen

Strategien var enkel nok: Bomb terroristene og alle i nærheten, så skulle nok alt gå bra. Vel, åtte år etter teppebombingen er situasjonen verre enn på lenge. Verken kvinner eller menn har det så mye bedre. Burkaen er fortsatt et vanlig syn i gatene, noe som må bety at Taliban ikke alene er skylden i dette urkonservative plagget. Jeg liker ikke dette plagget, jeg vil gjerne se hun jeg prater med, men jeg vil ikke bombe folk for å tvinge det av dem.

Sikkerhetssituasjonen er elendig. Ingen er trygge i Afganistan, og ingen områder er sikret nok. Carsten Thomassens meningsløse død er et bevis på dette.

Da krigen mot Sovjetunionen var vunnet, oppstod det en indre strid mellom krigsherrene og et totalt kaos. Taliban, som egentlig var en gruppe religiøse studenter fra Afghanistan og Pakistan, begynte å skape ro i Kabul, og etter hvert fikk gruppen støtte for å ha klart det ingen andre hadde klart i Afghanistan – nemlig ro og orden!
De styrte landet fra 1996 til 2001, da USA bombet det allerede underutviklede landet sønder og sammen. Ikke uventet vant den vestlige koalisjonen krigen i løpet av dager. Eller rettere sagt, de trodde de hadde vunnet krigen.

Åtte år etter at champagnekorkene spratt i Det hvite hus, viser det seg at Taliban er sterkere i dag enn de har vært på lenge. Analytikere mener mellom 40 og 60 % av landet er under Talibans kontroll.
I mellomtiden har gruppen blitt enda mer radikal. I løpet av de to siste årene har de tatt i bruk selvmordsaksjoner og kidnapping av utlendinger i landet. Ingen av delene har tidligere vært brukt av Taliban.

I Irak fortsetter volden og de daglige tapte menneskeliv. Statistikk viser at rundt en million irakere er drept siden invasjonen av landet i 2003. At rundt fire millioner barn er gjort foreldreløse, at mer enn seks millioner er blitt flyktning enten i Irak eller i nabolandene.
Dette er tall – harde tall. Men bak hver og ett av disse tallene skjuler det seg et ansikt, et navn, et menneske, en historie og ikke minst sorgtyngede etterlatte.

Noen av de etterlatte vil klare å tilgi og leve videre. Men svært mange vil aldri glemme hvordan amerikanske soldater kaldblodig voldtok og drepte deres mor, deres datter, deres søster eller deres tante.
Like mange vil ikke glemme synet av amerikanske kuler i det de skjærer i stykker kjære familiemedlemmer. Andre vil aldri glemme at naboer og tidligere venner med ett ble til dyr, som drepte naboer og venner fordi de enten er shia- eller sunnimuslimer.

Det er slike opplevelser som gjør at mange bærer i seg så mye hat at de bare ønsker hevn. Mange har mistet håpet om en rettferdig verden.
Noen av disse menneskene vil ikke bare være lette å rekruttere, de vil kanskje selv søke seg til terroristorganisasjoner, takket være Bush og hans gjeng i Det hvite hus.

At gjengen allerede har tapt krigen, er ingen trøst. For terrorismen skader alle, først og fremst muslimene selv.