- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
I ”Svart himmel, svart hav” følger vi en ung litteraturstudent i Istanbul som sliter med lesingen fordi han nærmest er besatt av en kvinne. Handlingen er lagt til tiden rundt militærkuppet i 1980, og kvinnen er revolusjonær aktivist. Hvorfor valgte Izzet denne bakgrunnen til sin litterære debut?
– Dette kuppet preger Tyrkia fremdeles, både politisk og sosialt. De revolusjonære i Tyrkia elsker 70-tallet, men de reaksjonære hater det.
På den tiden var det en helt spesiell politisk bevissthet blant de unge, eksemplifisert ved kvinnefrigjøringen. Men denne bevegelsen ble altså slått ned, og det ganske brutalt.
– Boken jeg har skrevet er ikke selvbiografisk, men den dreier seg om et miljø og en situasjon jeg kjenner godt.
Jeg ble født inn i en familie med arbeiderklassebakgrunn i Istanbul i 1958. Som ung deltok jeg aktivt i den revolusjonære bevegelsen, og som en konsekvens av dette ble jeg pågrepet etter kuppet. Jeg ble løslatt på prøve i 1986 og umiddelbart etterlyst som desertør fra militæret.
– Det var en tung avgjørelse å forlate hjemlandet. Etter mye fram og tilbake ankom jeg Beograd våren 1987, og fikk status som politisk flyktning ved Høykommissariatet for flyktninger. I desember 1988 ble jeg hentet av norske myndigheter som kvoteflyktning. I dag er jeg norsk statsborger, og har ikke vært i Tyrkia på 20 år. I de tyrkiske myndigheters øyne vil jeg nok for alltid være en desertør, så jeg har forsonet meg med tanken om at jeg kanskje aldri vil kunne reise tilbake.
Interesse for språk
Izzet sier at hans medbrakte interesse for språk har hjulpet ham mye i møtet med en fremmed kultur, og nå jobber han til daglig som tolk i Oslo. Ikke desto mindre er det imponerende å skrive en roman på et språk som ikke er ens morsmål.
– Jeg har den fordelen at jeg kan bruke tyrkiske metaforer og forskjellige fortellertradisjoner. Jeg vil ikke hjelpe den norske leseren for mye med å forklare metaforene, men det er blitt sagt at jeg benytter meg av røverlegendetradisjonen i tyrkisk litteratur, som er representert blant andre av forfatteren Yaşar Kemal.
– Jeg er ikke blitt kalt ”innvandrerforfatter”, og er glad for det. Trenger vi i det hele tatt en ”innvandrerlitteratur”? Samtidig er det et faktum at den norske litteraturen av i dag ikke gjenspeiler den multikulturelle hverdagen vi lever i, slik den gjør i mye større grad innenfor for eksempel musikken. Kanskje mangler rett og slett talentene?
Izzet sier han hele tiden var bevisst på at han skrev for et norsk publikum, og fortløpende vurderte hvordan han best skulle beskrive hjembyen sin basert på dette. Men han la allikevel vekt på å ikke framstå som eksotisk.
– Jeg skrev lenge på en politisk thriller, men ble rådet av konsulentene i forlaget til heller å skrive om noe jeg virkelig kunne noe om. Og jeg mener faktisk at jeg beriker Norge med min bok, jeg serverer noe på sølvfat!
Selv om min 16 år gamle sønn ikke snakker tyrkisk, så gir jeg ham mange verdifulle impulser gjennom min bakgrunn. Jeg mener han er gammel nok nå til å lære om teorier som for eksempel dialektisk materialisme. Om han er enig i det han leser får være hans egen sak, men jeg synes det er viktig at han får innblikk i det.
– Min litterære filosofi er å fortelle en historie så direkte som mulig; billedrikt, men uten for mange språklige sprell. I tilfellet ”Svart himmel, svart hav” vil jeg fortelle min generasjons historie fordi jeg synes at vi har mye å lære av den. Mine litterære forbilder er nettopp de som kombinerer den gode episke fortellingen med et rikt språk, som russeren Mikhail Sjolokhov [”Stille flyter Don”, journ. anm.].
Interesse for debutanter
”Svart himmel, svart hav” er siden blitt solgt til Tyskland, der det bor svært mange av tyrkisk herkomst, og forlaget har fått tilbud fra England. Det gjenstår å se om den også blir oversatt til forfatterens morsmål. Foreløpig nyter Izzet suksessen i Norge.
– Interessen for litteratur her i landet er stor, og det virker som om nye forfattere får spesielt mye oppmerksomhet. For eksempel møtte hundrevis av mennesker opp til debutantkveld på Litteraturhuset i høstmørket nå nylig, selv om det kostet en femtilapp. Det er smigrende!
– Jeg betrakter meg fremdeles som venstreopposisjonell, men jeg driver ingen kamp herfra. Jeg er ikke medlem av noen forening her i Norge, fordi jeg oppfatter det politiske livet her – også blant eksiltyrkere – som byråkratisk.
– I mine øyne har Vesten et ambivalent forhold til den muslimske verden. Vesten hadde i sin tid ingen innvendinger mot å bruke islam mot kommunismen – ikke bare i Afghanistan under Sovjetunionens okkupasjon, men også i Tyrkia og Midtøsten generelt. Etter Warszawa-paktens fall ble det nødvendig med en ny fordeling av verdens markeder. I fravær av sosialismen møtte nykolonialismen en ny fiende: politisk islam. Politisk islam hadde i mellomtida overtatt sosialismens hjertesaker: kampen mot fattigdom, imperialisme og undertrykkelse.
Marxistisk teori
Izzet er tydelig brennende interessert i marxistisk samfunnsteori, og mener at Vesten ikke har øye for de bevegelsene som kjemper for sosial rettferdighet innenfor islam. Her kan jo muslimsk litteratur generelt hjelpe til å nyansere bildet. Noen bredt anlagte klassikere er skrevet av egyptiske Naguib Mahfouz og indonesiske Pramoedya Ananta Toer, mens en annen egypter, Alaa Al Aswany, har fulgt opp med Yacoubian-bygningen, som kom på norsk i fjor.
– Det vi lukker øynene for i Vesten i dag er at politisk islam ikke bare vifter med Koranen, men også har stor oppslutning blant de fattige på grunn av sitt omfattende sosiale engasjement. Dette er naturlig ettersom det ikke lenger finnes et revolusjonært alternativ, takket være den internasjonale monopolkapitalismens massive angrep på sosialismen.
– Dagens globalisering er ikke noe annet enn god gammeldags imperialisme, og den terrorismen som vi skremmer barna våre med, er til en stor grad Dr. Frankensteins eget monster. I det siste har det i mediene funnet sted en stor kampanje for å renvaske Vesten og rettferdiggjøre krigene i Afghanistan og Irak.
– De som forsvarer dagens imperialistiske krigsføring spør hva alternativet er. Svaret er at historien må gå sin dialektiske gang. Den eneste makt som kan forvandle føydale samfunn er deres egne progressive krefter. Dette kan verken FN eller NATO oppnå.
En gullgruve for nysgjerrige
Fra politikk går forfatteren over til å fortelle om sin hjemby, Istanbul (eller Konstantinopel), som var hovedstad i det bysantinske riket fra 395 til 1453, og i det osmanske riket fra 1453 til 1922. Før det var byen også hovedstad i Romerriket i 65 år. Både kultur og maktstruktur er vanskelig å gjennomskue for utenforstående, men er nysgjerrigheten først vekket, så er byen en gullgruve.
– Oslo er en liten storby: vi kommer tett innpå hverandre, og den gjensidige påvirkningen er nok sterkere enn vi tenker på til daglig. Mens nordmenn utgjør en ganske homogen gruppe, så gjelder ikke dette innvandrerne.
– Det er annerledes med Istanbul. Selv om den ikke framstår slik i dag, så er den multikulturell i sin essens. Den er selvsagt mye større enn Oslo, og har langt flere subkulturer. I Oslo er for eksempel Blitz svært synlig, men sånne fenomener blir knapt lagt merke til i Istanbul. Byen kan aldri gjøres konservativ, fordi folk rett og slett er altfor opptatt av å hygge seg. Derfor har Istanbul alltid vært dekandent, og ikke så lite korrupt.
– Det er ikke noe spesielt jeg savner med Istanbul – jeg vil heller si jeg savner hele byen. Jeg er sikker på at den er blant verdens vakreste byer. Mens andre byer gjerne har en elv, så renner et helt hav gjennom Istanbul! Man lever midt i historien.
Den nasjonale stoltheten viskes ut
Izzet virker sant å si ikke så altfor lei seg for at myndighetene i hjemlandet fremdeles betrakter ham som et uønsket element. Men når Norge og Tyrkia spiller landskamp i fotball, som i høstens EM-kvalifisering, hvor ligger lojaliteten da?
– Jeg er glad i fotball, og laget mitt er Galatasaray. Men det er annerledes med landslag, fordi jeg betrakter meg selv som internasjonalist. Jeg synes Tyrkia vant fortjent, for det var det beste laget. Her i Norge er jeg VIF-supporter, selv om jeg bor litt vest for Akerselva. Det er nok på grunn av min bakgrunn – det føles naturlig å ta parti for de svake, og med dét mener jeg ”arbeiderklassen”. Og Vålerenga gjorde i sin tid en stor innsats med å bli kvitt rasistene blant supporterne!
I mange sammenhenger er det godt å kalle seg internasjonalist, men er det virkelig slik at det å ta et politisk standpunkt kan utviske den indre nasjonalromantiske refleksen som hos så mange utløses ved landskamper i fotball? Det har tydeligvis skjedd med Izzet etter snaue 20 år.
Vi for vår del er takknemlig for at vi har fått et velskrevet og spennende bidrag til vår multikulturelle litterære hverdag, og håper på flere. Hva med en ny konkurranse, Gyldendal?
Izzet Celasin:
”Svart himmel, svart hav”
Gyldendal, 2007
352 s.
