- En jihad for den homofile kjærligheten - 06.03.2008
- Ansikter i fokus: Tim Whelan og Sheema Mukherjee - 04.10.2007
Utrop møtte den indiske regissøren, nå bosatt i New York, under filmfestivalen i Berlin. «A Jihad for Love» skildrer skjebnen til homofile og lesbiske muslimer i 12 ulike land. Nesten seks år brukte Parvez Sharma på å få ferdig filmen.
Da hadde han reist gjennom blant annet Egypt, Iran, Sør-Afrika og Nord-India, Frankrike og Tyrkia, og snakket med religiøse homofile menn og kvinner. Den norske produsenten, Linda Sæthre, var en av dem som trodde på prosjektet. Hun har vært med på å produsere filmen.
Usannsynlige historiefortellere
– Noen ganger må regissører anstrenge seg for å finne et tema. Og andre ganger kommer temaet til regissøren.
Jeg tror temaet fant meg denne gangen, forteller Sharma, som selv er både homofil og muslim.
– Siden 11. september 2001 ble det veldig viktig for meg å prate om islam fra et ikkevoldelig perspektiv.
Så jeg bestemte meg for å vise islam fra sin mest usannsynlige side og med de mest usannsynlige historiefortellerne, nettopp homofile og lesbiske muslimer.
Jeg føler at filmen fyller et viktig hull i vestlige medier nå, fordi den åpner en ny måte å betrakte islam på.
Personene i filmen blir i første omgang fremstilt som muslimer, og i andre rekke som homoseksuelle.
Hvordan tilnærmet du deg personene i filmen din?
– Hvis jeg hadde vært en hvit mann fra et vestlig land hadde jeg ikke hatt den samme tilgangen til det muslimske samfunnet som jeg har. Siden jeg er én av dem var det lettere å vinne tilliten til personene i filmen.
Det tok år å finne de riktige menneskene. Og etter at jeg hadde funnet dem, tok det enda lengre tid å overtale dem til å vise ansikt. Men noen av personene i filmen viser heller ikke ansikt og identitet. Men jeg forstår dem.
Mange ble konfrontert med vanskelige situasjoner i sine egne land, og flere av dem er flyktninger og befinner seg i svært farlige situasjoner.
Turistvisum
Du filmet i land hvor homofili er en forbrytelse, som i verste fall straffes med døden. Hvordan beskyttet du deg selv?
– Jeg brukte alltid turistvisum og tok ikke kontakt med offentlige myndigheter. Ofte måtte jeg filme i skjul eller jeg måtte late som om jeg var turist. Jeg måtte også ta spesielle forhåndsregler med filmmaterialet mitt. Jeg hadde aldri filmkassettene i håndbagasjen for eksempel. Selvfølgelig oppstod det situasjoner som var vanskelige, men Inshallah, med Guds hjelp, fikk jeg filmmaterialet trygt ut av landene. Hvis ikke hadde jeg satt livene til de jeg forlot i disse landene i fare.
Har noen av personen i filmen din opplevd represalier i etterkant av filmvisningene?
– Dette var noe jeg måtte tenke veldig mye på i arbeidet med filmen. Utsetter jeg personene i filmen for fare? Men det har heldigvis ikke vært noe tilløp til fysisk vold i etterkant. Jeg tror et viktig faktum er at filmen forsvarer islam og ikke kritiserer religionen. Alltid når jeg møter journalister eller snakker i offentlige sammenhenger understreker jeg at filmen er et forsvar av islam.
Ekstreme følelser
«A Jihad for Love» er en politisk film. Tror du den har kapasitet til å forandre den aktuelle situasjonen til muslimske homoseksuelle?
– Ja, det tror jeg helt klart. Da filmen ble vist i Sør-Afrika skapte den stor kontrovers innenfor det muslimske samfunnet. På bloggen min kan man også lese at filmen ble bannlyst av The Muslim Judicial Council (en religøs organisasjon i Sør-Afrika), sier Pervez, som i «A Jihad for Love» blant annet portretterer Muhsin Hendricks, den sør-afrikanske imamen som Utrop tidligere har skrevet om og som ble verdenskjent da han stod frem som homofil.
– Men samtidig gjorde jeg et radiointervju i Sør-Afrika, der det var lyttere som ringte inn og unnskyldte seg for måten de hadde behandlet homofile på før de så filmen. Så poenget mitt er at muslimer som ser filmen reagerer helt ulikt.
Filmen, og hele bevegelsen i kjølvannet av filmen, er en katalysator for ekstreme følelser og meninger. Og ja, jeg er helt sikker på at vi kan forandre på dagens tilstand.
Vi har akkurat startet og det vil ta noen år. Men filmen har gjort det mulig å se på homofili i islam med nye øyne.
Var det en bevisst avgjørelse å spille på betydningen som «jihad» har i den vestlige delen av verdenen, ved å bruke ordet i tittelen på filmen?
– Absolutt. Mye av diskursen både i den vestlige delen, men også i den islamske delen av verden, har vært preget av at noen få har påstått at de snakker for islam, selv om de ikke representerer flertallet av verdens muslimer. Osama bin Laden snakker ikke for muslimene. Han snakker på vegne av en voldelig og fanatisk gruppe mennesker. Den gruppen blir liten når man sammenligner den med de én milliard andre muslimene i verden. Ved å bruke «jihad» i tittelen, som for de fleste kun har en negativ og voldelig konnotasjon, prøver jeg å vinne tilbake den andre meningen av ordet «jihad». Denne meningen symboliser kampen med seg selv og ved å plassere «jihad» i samme setning som kjærlighet, som har en universell betydning, blir det en veldig mektig tittel.
Ikke som i Vesten
Filmen forteller også historien til homofile muslimer, som blir nødt til å forlate hjemlandene sine. Mange av dem vet ikke om de noen gang kommer til å se familiene sine igjen. Hva tror du skal til for at homofile muslimer ikke skal bli nødt til å dra til Vesten for å kunne leve åpent som homoseksuelle?
– Vel, mange homofile muslimer foretrekker å bli i hjemlandene sine. Det er veldig få som faktisk har mulighet til å forlate dem. For mange tror jeg heller ikke det er et alternativ å dra. I land som Saudi-Arabia, Iran og Egypt har homoseksuelle store problemer. Men du må forstå at vestlige merkelapper på homofile, lesbiske, bifile og transseksulle ikke er overførbare til muslimske land. I disse landene er det ofte bedre for dem å forbli usynlige. De kan allikevel føre et ok liv. Spørsmålet er om du absolutt må marsjere ned gaten i Teheran for så å kalle det gay pride. Jeg tviler på at det passer inn i den islamske kulturen akkurat nå. I store deler av den muslimske verden er man enda ikke klar for å akseptere homofili som blir levd ut åpenlyst. Men homofili har alltid blitt tolerert i islam så lenge man har holdt det hemmelig.
Filmen viser hvor vanskelig det er for de som er homofile å finne aksept for legningen sin i islam. Trenger vi en ny tolkning av Koranen? Og hvilket ansvar har imanene i den sammenhengen?
– Imamene har et gigantisk ansvar. Men på den andre siden tror jeg heller ikke at Koranen kan forandres. Koranen er Guds hellige ord, og vi som muslimer tror ikke at vi kan forandre på det. Men det er viktig å opplyse om at homofili ikke blir nevnt i Koranen. De hellige skriftene forteller om Sodoma og Gomorra, akkurat som Det gamle testamentet også gjør det. Denne historien forteller om mannlig voldtekt, og ikke om kjærlighet. Så spørsmålet er om man bør gjennomføre en ny måte å lese Koranen på. Dette skjer allerede nå i deler av islam. Det er mange elever i islamske land som er engasjerte debattanter og som utøver det som kalles den uavhengige refleksjonen innenfor islam, ijtihad. De som engasjerer seg i ijtihad og som forstår islam, er i stand til å ta ukonvensjonelle avgjørelser i forhold til islam og homoseksualitet.
Gud har gitt meg styrke
Du har bodd i New York siden 2001, men vokste opp i Nord-India. Hva er ditt personlige forhold til religion?
– Jeg har et veldig godt og ærlig forhold til religion. Jeg ser på meg selv som en veldig god muslim. Jeg lever livet mitt som en god muslim. Jeg ber ikke fem ganger om dagen, men jeg tror ikke det gjør meg til en dårlig muslim. Jeg faster under Ramadan og jeg forstår hva det betyr å være muslim i 2008. Mitt største forsvar av islam er denne filmen! Jeg har gitt verden denne filmen, slik at de kan ta tak i islam på en ny måte.
Som homofil og muslim, hva er den største forskjellen mellom USA og India?
– Jeg har alltid levd åpent med min seksuelle legning. Jeg tror jeg er del av en liten minoritet, som faktisk har mulighet til å gjøre det. I India var jeg veldig åpen og i USA er jeg også det. Jeg er takknemlig overfor Gud for at han har gitt meg styrke, overbevisning og mot til å være åpen. Min personlige innstilling hjalp også personene i filmen til å føle at de er med på noe positivt. Jeg tok kontakt med dem som åpen homofil muslim, med en plan om å lage en film om islam. Jeg sier alltid at temaet til denne filmen er å komme ut som muslimer. De kommer ikke ut som homofile eller lesbiske, men som muslimer. Og budskapet vårt er at de har en like stor rett til å være muslimer som alle andre.
