Valget som vil bli husket for alltid

Klokken er 6 onsdag morgen. Nyhetsoppleseren på NRK radio forteller at Barack Obama har blitt valgt til USAs president. Jeg hører dette i halvveis i søvne, og får en liten klump i halsen. Endelig.

I desember 2007 skrev jeg at Hillary Clinton ikke kom til å bli USAs neste president. Og innerst inne, selv om jeg aldri sa det høyt, trodde jeg heller ikke at Barack Obama kom til å bli president. Jeg var nesten sikker på at USA ikke var klar for å velge en svart mann som president. Men nå har det skjedd. For andre gang i mitt voksne liv har det skjedd noe som vil gå inn i historien. Noe som vil bli husket for alltid. Det første var 11. september 2001. Det andre blir 4.-5. november 2008. Dagen da den første svarte amerikaner ble valgt som president. Barack Obama. I ettertid, nå som jeg ser tilbake på den to år lange valgkampen, kan jeg ikke se for meg at noen andre enn Obama kunne bli den første svarte presidenten. Ikke nå i hvert fall.

Han fremtrer som leder, er karismatisk, har ordet i sin makt. Det sies jo at han er retorisk på høyde med Martin Luther King Jr. og John F. Kennedy. Og han har i sine taler, ved flere anledninger, sagt at amerikanerne nå har en mulighet til å skape forandring, skape historie. Og det har de absolutt gjort.

20. januar 2009 innsettes han som president. Da begynner jobben og da må han vise at han kan skape forandring. ”He has a huge mountain to climb” som man ville ha sagt. Og dette store fjellet består av de høye forventningene som ikke bare amerikanere, men jeg vil påstå hele verdens befolkning har til han. Fallhøyden er enorm. I innenrikspolitikken i USA tror jeg han kan skape store forandringer. Men nå som finanskrisen henger over hodene på oss er det usikkert hvor stort handlingsrom han får til å implementere akkurat den politikken han selv ønsker. Som en professor i nord-amerikastudier ved Universitetet i Oslo sa, tar han over et konkursbo der store utfordringer venter.

I utenrikspolitikken kan vi heller ikke vente en helomvending. Hovedsakelig vil politikken følge samme linja som har blitt fulgt siden 2. verdenskrig. Men det er klart at retorikken, kan vi vente oss i hvert fall, vil være mindre aggressiv. Han heller mer mot dialog. Men vi må heller ikke glemme at han har sagt at han vil, om det skulle bli nødvendig, bombe pakistansk territorium for å ta Osama bin Laden. Han har sagt at han vil trappe opp den militære innsatsen i Afghanistan. Og han har sagt at han forventer mer fra de andre landene i NATO, noe som inkluderer Norge. Den rød-grønne regjeringens nei til Bush har etter hvert blitt berømt, men vil Norge klare å si nei til Obama? Det var kanskje ikke så vanskelig å si nei til en så upopulær statsleder som Bush. Den eneste amerikanske presidenten som har hatt lavere oppslutning (20% !) enn Richard Nixon. Mens Obama blir omtalt ikke bare som USAs president, men hele verdens president.

Når Obama-rusen har gått over, og vi har fått bakkekontakt igjen, da vil mange bli skuffet over manglende ”change” i den amerikanske politikken. Selvfølgelig håper jeg at jeg tar feil, men vi kan ikke være urealistiske heller.