Oslo-skolen går i en utvikling preget av større etnisk segregering. Flere aktuelle artikler i dagspressen forteller om skoler i indre by og på østkanten hvor andelen minoritetselever stadig øker. Skolene ligger i områder med et sterkere og sterkere innslag av ikke-vestlige innvandrere. Fra før av har disse områdene (og skolene som hører til) slitt med en “hvit flukt”, altså at etniske nordmenn bosetter seg andre steder. Barna ender opp til slutt i skoler der de fleste er etnisk norske.
Nå er imidlertid nyheten at ikke bare Ola og Kari, men også José og Rahima tar barna ut og over til “hvitere” skoler. For et par uker leste jeg en en svært god og omfattende artikkel i Aftenposten om temaet. To av de som var intervjuet, bestevenninnene Argha og Vibeke-Margrethe, skulle begge starte det nye skoleåret på Mortensrud skole. Argha er født i Norge og har indisk bakgrunn, mens Vibeke-Margrethe er “heilnorsk”. Begges foreldre vurderte det som uaktuelt at jentene skulle begynne på den skolen i Oslo med størst andel innvandrerelever (97 prosent ifølge kommunale tall). Norsknivået er for dårlig, og jentene trenger en jevnere blanding av etnisk norske og innvandrerelever å forholde seg til.
Etnisk balanse?
Et tiltak som har vært foreslått er å innføre en slags “grense” på 50 prosent av både norske og etniske minoritetsbarn. Aps Elvis Chi Nwosu har også snakket om å busse minoritetselever til vestkantskoler. Bussing er veldig vanlig i USA, særlig i byer hvor man har sterke utdanningsmessige og sosiale skiller.
Hittil har dette vært uprøvd i Norge, og Utdanningsetatens tall viser at slike tiltak kan bli svært ressurskrevende. Før sommerferien var minoritetselevene i flertall på hele 52 av 125 grunnskoler, og på syv av Oslo-skolene har mer enn 90 prosent minoritetsbakgrunn, ifølge estimatene. Skal man få til dette så vil det kreves en så omfattende reorganisering av systemet, at jeg lurer på om man fra kommunalt hold har viljen til gjennomføring?
Skal Abdi bli vår første norsksomaliske statssekretær, må han også lære nettverksbygging og kulturkoder.
Virkelighet kontra idealisme
Forsker på NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring), Anders Bakken har studert sammenhengen mellom eksamenskarakterer og andel minoritetselever på ungdomsskolene i Oslo. Han fant at når andelen minoritetsspråklige øker med ti prosent, synker snittkarakteren en tiendedel. Undersøkelser har også vist at ikke-vestlige innvandrergutter har større sannsynlighet for ikke å fullføre videregående utdanning, og ende opp i underbetalte jobber.
I et slikt scenario er det fristende for ambisiøse innvandrerforeldre å velge annerledes. Å gjøre et politisk ukorrekt valg, men et valg som gir Fatima, Abdi og Miguel sjansen til å bli enda bedre integrert. Enkelte vil kalle det assimilering og fordømme det som et “svik”. Jeg vil kalle det en forbedring av hele familiens livssituasjon gjennom barna.
For hvis åtte år gamle Abdi om tretti år skal ha en god stilling Forsvardepartementet, holder det ikke bare å ha tatt statsvitenskap og fått diplom fra Krigsskolen. Han må også gå på en barne- og en ungdomsskole hvor han fra første time lærer seg å forholde seg til det norske. Skal Abdi blomstre og bli vår første norsksomaliske statssekretær, må han ikke bare lære seg at 2+2=4 eller preposisjoner, men også nettverksbygging og kulturkoder. Noe jeg frykter han ikke vil gjøre ved å gå på Vahl eller Mortensrud skole. Ihvertfall ikke slik situasjonen er nå.
Foreldre ønsker jo tross alt et best mulig liv for ungene sine. Uansett hudfarge, religion eller opprinnelse.
