Fra eksklusjon til lederposisjon

Soccer City i Johannesburg: her skal blant annet åpningskampen og finalen i årets fotball-VM spilles. Stadioen kan sees på som et symbol på det nye og moderne post-apartheid Sør-Afrika. En nasjon som er klar til å bruke sin nyvunne frihet og pluralisme for å bli en maktfaktor i på den internasjonale arenaen, ifølge kommentaren.
Foto: wikipedia.org/Shane Diaz
I år skal Sør-Afrika arrangere fotball-VM. For fotballen og Afrika er dette en milepæl, og en bekreftelse på at man har gått fra utstøtt til å bli en selvsagt del av det internasjonale samfunnet.

2010 er et VM-år. Årets mesterskap er historisk: for første gang blir turneringen holdt i et afrikansk land. For fotballinstitusjonene er det viktig å spre idéen om spillet som virkelig verdensomfattende. For nå er det afrikanernes tur til å skinne.

Noe som likevel er mer spennende er prosessen som ledet frem til en maikveld i 2004, da Sør-Afrika ble valgt ut som vertsnasjon. For ting har endret seg radikalt. Skrur vi tiden 30 år tilbake, så var Sør-Afrika et internasjonalt hatet regime, og boikottet på de fleste områder, både i handel, samt kultur- og idrettsutveksling. I 1970 ble landet permanent utestengt av Den internasjonale olympiske komité (IOC). Sju år tidligere kastet FIFA landet ut av alle internasjonale turneringer, og vedtaket gjaldt så lenge sørafrikanerne nektet å ha raseblandende lag.

Politisk vårløsning
Så begynte ting å skje. Boikotten fikk sin etterlengtede virkning og det hvite mindretallsstyret så seg nødt til å dele på makten med den svarte majoriteten for å finne veien tilbake til det internasjonale samfunnet. Den nyvunne aksepten gjaldt også fotballen. I 1992 spilte Sør-Afrika sin første landskamp på tre tiår. Senere har landet også kvalifisert seg til VM i 1998 og 2002, og vunnet Afrika-mesterskapet på hjemmebane i 1996.

Heldigvis har sørafrikanske idrettsfolk som Mark Fish vist at fokus på kvalitet fremfor hudfarge er veien fremover.

Apartheidregimets avvikling var særdeles viktig for å bryte ned mange tiårs vedtatte og nesten “naturlige” etniske skiller i idretten. Skillelinjer som ennå preger i dagens Sør-Afrika. Fotball er fortsatt i stor grad en “svart” sport, mens golf, cricket og særlig rugby er “hvite”. Til tross for dette har heldigvis folk som Mark Fish (hvit fotballspiller) og Jon-Paul Roger Pietersen (svart rugbyspiller) vist at fokus på kvalitet fremfor hudfarge er veien fremover.

Idrettslig og politisk fokus
Landet, med sine 50 millioner innbyggere, 9800 dollar i per capita-inntekt (under 2000 i Afrika sør for Sahara sett under ett), og overlegne infrastruktur gjør at man kommer i en særstilling. Nå, 20 år etter Nelson Mandela ble sluppet fri, og man tok første steg i avviklingen av et inhumant og undertrykkende styringssystem, har sørafrikanerne kommet utrolig langt. Korrupsjon, kriminalitet og andre problemer til tross, er det noen som kan lede an for kontinentet og afrikansk fotball, så er det nettopp sør-afrikanerne.

Kina, India, Russland, Sørøst-Asias tigre, Mexico og Brasil får stadig mer å si og blir alternativer til Vestens maktmonopol. Mye tyder på at også Sør-Afrika har kvittet seg med barnesykdommene fra koloni- og apartheidperiodene og nå tar sin rettmessige plass som en av ledernasjonene i verdenssamfunnet.

For oss fotballfrelste blir VM en hel måned med moro. For vertsnasjonen blir mesterskapet en økonomisk gullgruve og bekreftelse på Sør-Afrikas status som kontinental alfahann, uansett om Bafana Bafana (kallenavnet på landslaget) skulle vinne hele greia eller bli slått ut i gruppespillet.

Og viktigst av alt; med hvite og svarte på laget.