Urbefolkningen: endelig representert?

Mangfoldet er stort, og med 36 ulike språk er ikke kommunikasjon enkelt selv om spansk offisielt er et felles språk. Tidligere var det kun spansk offisielt språk, men nå er indianerspråkene Quechua, Aymara og Guaraní tatt inn i varmen. Quechua alene står for ca 35 % av befolkningen, og tar vi med Aymara, bli det ca. 55 % til sammen. Som i mange land, har urbefolkningen hatt en lang vei mot å bli respektert og akseptert selv om de er en majoritet. Fordi man har hatt diktaturer, korrupte ledere og undertrykkelse har urbefolkningens situasjon ikke forandret seg mye. At en av dem, Evo Morales, nå har blitt president i Bolivia er et stort steg.

Selv om makthaverne gjennom tidene har holdt urbefolkningen borte fra politikken, er det mange hensyn å ta når man analyserer indianernes plass i politikken i dag. Først og fremst må man se på utdanning. Urbefolkningen bor ofte på landsbygda, har dårlig tilgang til undervisning, og mange kan ikke lese og skrive selv om de en gang lærte det. Det er liten tilgang på bøker og aviser, og lesekunnskapen man har tilegnet seg forsvinner ofte. Man har også problemer med å overbevise lærere om å reise ut til landsbygda. Dårlig kommunikasjon og infrastruktur samt lite kulturelt tilbud i rurale strøk, avskrekker mange. Selv om alfabetiseringsnivået i følge FN har nådd 87 %, er realiteten at mange fortsatt ikke prater spansk. Bare 3 timer med buss fra denne av to hovedsteder Sucre møtte jeg språkbarrieren fordi jeg kun prater spansk. Hvordan skal disse kunne få et reelt bilde av hva som skjer politisk? Mange har nok med å leve fra dag til dag, og tenker nok ikke noe særlig over politiske problemstillinger.

Radio er det eneste medium man møter hyppig i rurale strøk. Radio ACLO har sendinger på Quechua for å nå ut til urbefolkningen i Sucre området. Dessverre hjelper det ikke alltid ettersom temaer som Hydrokarbonloven (nasjonalisering av gassen), desentralisering av makt og demokratisering blir høytflygende. Selv om mange på landsbygda har hørt om sentrale reformer, vet de ofte ikke noe om hva de går ut på. Undersøkelser tyder på at kun 20 % har hørt om Hydrokarbonloven og ingen om Asamblea Constituyente (grunnlovsendrende gruppe). Begge disse var kampsaker for Morales da han som opposisjonsleder og leder for koka-bøndene startet demonstrasjoner og veiblokkeringer i 2004-5 for å presse regjeringen til å gjennomføre disse reformene. Før 2002 lå det sivile sammfunet i Bolivia brakk lenge. Demonstrasjonene mot nasjonalisering av vannet i 2002 har blitt sett som gjenoppliving av deltakelsen blant sivile grupper i politikken. Selv om landet offisielt ble demokratisert i 1952, var demokratiet ikke en realitet føri 1980. Militære diktatorer, statskupp og undertrykkelse hindret prosessen. Dette har man forsøkt utbedre med reformer. Blant annet trådte en lov i kraft i 2004 som sa at alle som vil, kan stille til valg selv om de ikke er knyttet til noe politisk parti. I Chuquisaca fylke ble det i 2004 dannet 19 nye urbane grupper, og én fra urbefolkningen (tall fra Radio ACLO). Dessverre har dette ført mer til fragmentering av stemmene enn deltakelse fra nye grupper, og det er snakk om utbrytergrupper av partiene og ikke så mye ny deltakelse.

Representasjonen av urbefolkningen har aldri vært overveldende i Bolivia. I 1936 demonstrerte bøndene og urbefolkningen for å få bedre land og utdanningsrettigheter. Ana Pucho, som stod i fronten for disse demonstrasjonene, oppfordret alle landsbyene til å velge seg en leder (dirigente) som skulle lede dem. Reformene de krevde ble virkelighet i 1953, da man nasjonaliserte naturressurser og innførte alminnelig stemmerett. Høyrepartiet MNR oppfordret den gangen alle landsbyer til å fortsette å velge ledere. Disse skulle være den politiske bindeleddet mellom folket og det politiske lederskapet. Slik skulle man sikre et demokrati hvor alle skulle kunne delta. I dag har disse ledere overtatt de fleste oppgaver som tidligere var de tradisjonelle lederne sine. I motsetning til de tradisjonelle lederne, er dirigentes ofte valgt blant de yngre. For eksempel begynte rådgiver Cuno ved Rådhuset i Sucre som dirigente da han var 16 år gammel. Dirigenten har det siste ordet i diskusjoner, han iverksetter felles arbeid, og samler til demonstrasjoner og lignende. Hvis hans ordrer ikke blir overholdt kan man bli ilagt bøter, få ødelagt avlingene sine eller får et forbud mot å så. Makten er stor, og i noen landsbyer kan dirigente også bestemme hvilke partier beboerne skal stemme på ved regionale og nasjonale valg. International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA 1997) har gjort undersøkelser på slutten av 90 tallet som tilsier at dette foregikk, og undersøkelser blant Quechuaindianere våren 2005 viser lignende forhold; 30 % var tvunget til å stemme slik dirigenten sa. Dirigentene er en del av et hierarki der de mottar informasjon og ordrer fra et regionalt kontor, som igjen mottar informasjon og ordrer fra et nasjonalt kontor, som har en leder. Morales er en slik lands-leder for kokabøndene, og jobbet nært med andre lands-dirigenter som Felipe Quispe og Jaime Solares. Sammen stod de fram som ledere for demonstrasjonene i 2005. Ikke nok med at tendenser viser at folk på landsbygda ikke har hørt om grunnene for demonstrasjonene, men en undersøkelse tilsier at 40 % aldri hadde hørt om Morales eller partiet hans (MAS), og kun 10 % hadde stemt på han.

Det man ofte ikke har fått vite her i vesten er at intervjuer på TV i Bolivia avslører at bøndene og urbefolkninga som blokkerer ikke vet hvorfor de gjør det. Det samme gjelder demonstranter. Som en bonde fortalte meg: ”Jeg vil heller være hjemme enn ute der i stekende sol og bitende kulde.” Andre snakket om at de syns det var synd de lagde problemer for andre mennesker ved å blokkere veiene og stoppe alt. Det var slike demonstrasjoner og blokader som stoppet all transport i Bolivia og tvang President Mesa til å resignere juni 2005. Da hadde han opplevd 820 sosiale konflikter i sine 17 måneder som president (Correo del Sur). Hvordan skulle han ha tid til å møte kravene om en Asamblea Constituyente og ...nasjonalisering av gass?

I et land som er så farget av gamle tradisjoner med en allmekting leder, er det vanskelig å forestille seg at demokratiets ideer om individualitet (en person, en stemme) og deltakelsesrett blir opprettholdt. Det er umulig å delta fritt i et demokrati når man 1) ikke har fri tilgang informasjon generelt på grunn av språkbarrierer, lese- og skrive ferdigheter og manglende media, eller man 2) likevel må stemme slik lederne bestemmer, eller 3) du stemmer som du vil, men blir tvunget til å demonstrere mot den kandidaten man stemte på. Likevel må man samtidig se andre veien. Hva er sjansen for at man vil få en genuin forandring uten at lederne hadde tvunget folk til å blokkere og sultestreike? Ville de likevel ha kommet til makta, men med mindre forstyrrende midler? Kanskje var de kontroversielle virkemidlene som ble brukt starten på et virkelig demokrati i Bolivia. Dette kan være vanskelig å tro siden Morales idag fortsetter som nasjonal dirigente for kokabøndene selv om han erblitt president. Dessuten truer han med demonstrasjoner og veiblokader hvis kongressen ikke støtter hans lovforslag. Man kan bare håpe at Evo Morales nå vil prøve å få til det andre ikke har greid: å lage et demokratisk Bolivia.

Kjøp abonnement eller logg inn for å lese videre!

Tidligere abonnenter: Hvis du er abonnent fra før bruker du epostadressen som brukernavn. Passordet er: utrop

Nye abonnenter: Du bruker passord og brukernavn som du registrerte abonnementet med for å logge inn.