Naturgass til folket

0Shares

Bolivia har, bortsett fra Venezuela, de største forekomstene av naturgass i Sør-Amerika.
Sett med norske øyne kan det derfor virke paradoksalt at det også er et av de fattigste
landene i regionen, med BNP på US$ 940 per capita, og hvor omtrent to tredeler av
befolkningen lever i fattigdom.
I følge Helge Ryggvik, forsker ved
TIK-senteret i Oslo, har Bolivia gassreserver av en størresle som gjør det mulig
å ta tak i det store fattigdomsproblemet.
Men fattigfolk i Bolivia, i all hovedsak
urfolksgrupper, føler det samme som befolkningen i Nigerdeltaet i Nigeria: De
ser verdiene tappes opp fra jorda og ut i
verden, rett foran nesen deres.
Bolivia har en lang olje– og gasshistorie. Jakten på hydrokarboner begynte
allerede i 1919. Sektorens betydning i
den bolivianske økonomien har variert.
I 2004 fikk den bolivianske staten inn
US $ 440 millioner i skatter fra sektoren,
noe som utgjorde 5 prosent av Bolivias
BNP. Sektoren har bestått av alt fra statlige monopoler til privat sektor-deltakelse, og den bolivianske staten har to
ganger tidligere i historien nasjonalisert
olje – og gass sektoren (Standard Oil
1937 og Gulf Oil 1967).Igjen er det nasjonalisering av gassreservene som står
på dagsordenen.
I mai 2005 fikk Bolivia nok en gang
en ny lov om hydrokarboner, og denne
hevet blant annet skattenivået til 50%.
Verdensbanken og utenlandske selskaper har uttrykt stor bekymring over
loven. Noen av grunnene til dette er
obligatorisk overgang til de nye kontraktene, det nasjonale selskapet YPFBs
rolle, sterkere statlig intervenering og
vetorettigheter for urbefolkningen når
det gjelder utnyttelse av hydrokarboner
på felleseide landområder. Det nye skatteregimet blir også sett på som uheldig.
Verdensbanken ønsker et sterkt engasjement fra utenlandske selskaper, fordi
de vil kunne bringe frisk kapital inn i
landet, og med et høyere skattenivå
uttrykker Verdensbanken bekymring
for om dette vil kunne skremme bort
eventuelle investeringer. Verdensbanken betegner det å nasjonalisere gasssektoren og det å kreve så høye
skatter for å være ekstremistisk, og
påstår at det vil være direkte skadelig
for Bolivia om bolivianske myndigheter gir etter for folkets krav.
Evo Morales, kokabonden, gatekjemperen og lederen for partiet Movimiento Al Socialismo (MAS), vant presidentvalget som ble holdt i desember
2005 med 53,7 % av stemmene. Han er
dermed den første presidenten som har
hatt absolutt flertall etter at demokratiet
ble gjeninnført i Bolivia på 1980-tallet.
Morales gikk til valg med løftet om å
nasjonalisere hydrokarbonsektoren, noe
som har fått både investorer og Washington-baserte institusjoner til å skjelve.
Morales har, etter at han ble innsatt som
president 22. januar 2006, sagt at det
ikke er snakk om ekspropriasjoner slik
som i 1937 og 1967, men har uttalt at de
transnasjonale selskapene som opererer i
Bolivia (blant annet Total, British Petroleum, brasilianske Petrobras og spanske
Repsol) er forretningspartnere, og ikke
”herskere” over Bolivias hydrokarboner.
Det er den bolivianske staten og det bolivianske folket som eier, og skal profitere av, Bolivias hydrokarboner. Dette
har Morales støtte for blant de sosiale
bevegelsene og ulike organisasjoner som
de siste årene har gjort seg bemerket ved
å demonstrere uvilje og styrke i Bolivias
gater: De har signalisert at de ikke ønsker å lage veiblokader som ødelegger
for deres egen regjering.
Midt i disse prosessene er fremdeles Bolivia et fattig land som mangler
kapital til nødvendige investeringer,
og ikke minst teknisk og administrativ
kompetanse for effektiv utnyttelse og
forvatning av hydrokarbonsektoren.
Helge Ryggvik poengterte også i sin kronikk i Dagbladet januar i år at Bolivia
blir nødt til å forholde seg til de transnasjonale selskapene på en eller annen
måte. Og det er her Norge kan komme
inn i bildet igjen.
Vi har en unik oljeerfaring og sitter
på en enorm kompetanse innen petroleumsvirksomhet og petroleumsforvaltning. Bolivia har søkt om norsk støtte til
å bedre forvaltningen av sine ressurser
gjennom programmet ”Olje for utvikling” – og fått innvilget dette. I disse
dager er det en norsk delegasjon på veg
til La Paz for å diskutere samarbeidet
mellom de to landene og de sakene som
bolivianske myndigheter ser på som
mest presserende: lovgivning knyttet til
hydrokarbonsektoren (herunder skattenivå), kontraktutforming mellom den
bolivianske staten og oljeselskapene som
opererer i Bolivia, og forhandlinger om
kontrakter mellom de to største kjøperne
av boliviansk gass: Brasil og Argentina.
Det blir spennende å følge med på
utviklingen av hydrokarbonsektoren i
Bolivia, og vi krysser fingrene for at Morales og hans administrasjon får tid og
rom til å jobbe konstruktivt for å sikre
at det bolivianske folket sitter igjen med
mer av pengene fra naturgassen.
h