Film som egenterapi

Ida Svingen Mo (tekst) og Thomas Olsen (foto)
Latest posts by Ida Svingen Mo (tekst) og Thomas Olsen (foto) (see all)

– Filmen tar opp store tema. Men for meg var det viktig å sette nettopp dette på dagsorden, forteller den nyutdannede regissøren.

Utrop møter Sutharsan under den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Han er plukket ut blant flere tusen unge og lovende filmfolk fra hele verden til å delta på Talent Campus. Her skal det knyttes globale kontakter mellom kameramenn, skuespillere, produsenter og regissører i startgropa. Målet for alle som deltar er å være med i konkurransen om bjørner i gyllent metall i fremtiden.

– Drømmen er så klart å presentere min egen film her en gang. Men det blir nok ikke før om noen år, ler Sutharsan.

Idé på tog 
«Løshunder» er tittelen på eksamensfilmen som ble spilt inn i Tallinn hvor han akkurat har avsluttet sin mastergrad i regi ved Baltic Film and Media School.  

Jeg tror det er mange innvandrere i annengenerasjon som vil kjenne seg igjen i filmen.

– Ideen til filmen fikk jeg da jeg satt på toget mellom Stavanger og Oslo. Jeg var veldig inspirert av den franske filmen «La Haine» og hadde opprinnelig lyst til å gjøre en slags oppfølger til den. Men jeg skjønte raskt at budsjettet ikke kom til å strekke til helt til Frankrike, så jeg ble nødt til å legge handlingen til Estland i stedet.  

Å lage en troverdig film om innvandring og kulturforskjeller i et land som er veldig homogent ble en utfordring. Men etter grundig research fant Sutharsan ut at det har vært en relativt stor innvandring fra muslimske land i Kaukasus-området til Estland.  

– Så jeg bestemte meg for at hovedpersonene skulle komme derfra istedenfor fra Iran eller Irak, som var den opprinnelige ideen.

Filmen handler om en bestefar og hans to barnebarn som kommer til Estland på grunn av krig i hjemlandet.  

Opplevd rasisme 

Sutharsan Balasubramaniam jobbet med estiske og russiske skuespillere og måtte ha en tolk med på settet.  

– Det har vært interessant og utfordrende, men samtidig har det gitt meg selvtillit at jeg klarte å jobbe med folk som snakker et språk jeg ikke forstår. Det blir nesten rart å skulle jobbe med norske skuespillere nå, smiler han.  

Sutharsan er andregenerasjons innvandrer, foreldrene kommer fra Sri Lanka, men selv er han vokst opp i Sandnes. Han forteller at å lage filmen har vært en slags egenterapi og at mye av handlingen er veldig personlig. 

– Jeg har også opplevd rasisme. Ikke så mye i Norge, men i Estland – hvor de ikke er vant til å se mørke folk – har jeg hatt noen uhyggelige opplevelser. Etter å ha levd i Tallinn i to og et halvt år setter jeg mye mer pris på multikulturelle Norge. 

Sikter høyt 

Nå skal den nyutdannede regissøren først gjøre seg bedre kjent med den lokale filmbransjen i Sandnes og Stavanger. 

– Her er det mye spennende som skjer, og jeg håper å bli kjent med folk og knytte kontakter med filmfolk i Rogaland. Året som kommer vil jeg også bruke til å utvikle manus.

Den ferske regissøren håper dessuten å få sin eksamensfilm fra Tallinn inn på festivaler rundt omkring i verden. Drømmen er å vise den i Cannes.

– Jeg tror det er mange  innvandrere i annengenerasjon som vil kjenne seg igjen i filmen. Men jeg vil ikke låse meg i en bestemt sjanger og kommer ikke til bare å lage samfunnskritiske filmer fremover. Jeg har veldig lyst til å lage en skikkelig skrekkfilm en gang.

Ordforklaringer:

terapi – medisinsk behandling, her: fikk ham til å føle seg bedre

dagsorden – her: det som folk snakker om, er opptatt av og diskuterer

regissør – en person som lager filmer, filminstruktør

strekke til – være nok, være bra nok, her: få nok penger