- Narkomane blir kasteballer - 04.11.2004
- De jagede - 04.11.2004
- Store forskjeller - 04.11.2004
Det blir sagt at uansett om man forstår spansk eller ikke, er Susana Bacas musikk som en reise. Selv beskriver hun den som en åndelig reise tilbake i tiden, i nåtiden og forhåpentligvis til fremtiden. En reise gjennom menneskers følelser, gjennom livet og de sorger og gleder som det bringer med seg. — Du har bare 15 minutter, får jeg beskjed om fra hennes italienske manager.
Det er sent på natt. Susana Baca, den spanske Billie Holliday, har nettopp opptrådt i to timer på Cosmopolite. Hun er på europaturné. Etter besøket i Oslo, skal hun til Island og trollbinde et nytt publikum der. Deretter skal hun legge Tyskland, Sveits, Makedonia, Tyrkia, Kroatia, England, Nederland og Italia for sine føtter.Nattetimene, rytmene (intim lando og livlig festjo) og Bacas mystiske, myke dansebevegelser har gjort noe med hodet mitt. Hjernen trenger rett og slett litt tid for å omstille seg. Mens vi venter på tolken, gransker hun de utallige plakatene som pynter kjellerkontoret i Cosmopolite.
Veggen er som et plakathistorisk museum over Cosmopolites egen musikkhistorie. Jeg for min del bruker tiden til å se på henne. Det er ikke lett å spore 60 år i Baca vakre ansikt. Plutselig oppdager hun en av plakatene fra et tidligere Verden i Norden-arrangement.— Der var jeg! utbryter hun entusiastisk. Det var i 2001 hun opptrådte på kulturkirken Jacob. Verden kjente lite til Susana Baca og hennes afro-peruanske musikkstil da hun i trådte frem i lyset i 1995, etter å ha vunnet en internasjonal pris for sangen «Mario Lando». En poetisk ballade som handler om den daglig lidelsen til en svart arbeiderkvinne.— Det er en veldig spesiell sang som er et symbol. Han som skrev den, var dikter. Han lærte meg denne sangen like før han døde. Første gang vi spilte den for et publikum, var på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Kvinnene begynte å gråte, de skrek. Sangen ble nærmest en hymne. Det er den sangen David Byrne fortsatt liker å lytte på, selv etter så mange år, og som han selv spiller.
Baca ble født i Lima, hovedstaden i Peru, og vokste opp i en liten by kalt Chorrillos. Susana var det siste barnet i en søskenflokk på tre. Bacas far jobbet som sjåfør for en velstående familie, mens moren jobbet som kok og vasket
klær av og til. I Lima levde de i en alleyway, typen hvor tjenerne bodde i, langt fra de flotte nabolagene. Sang og dans var hverdagens hellige rutine. Hver aften holdt hennes mor, som Susana selv beskriver som en fantastisk danserinne, dansekurs for barna. Hennes far spilte gitar, han var strøkets offisielle musikker. Hver gang det var en fest ble faren tilkalt. Han spilte serranitas som er fortellinger fra Golondrinos, folket som kom fra Los Andes, nær kysten i bomullsinnhøstingens tid.Susana Baca trenger ikke mye tid til å tenke seg om når spørsmålet om den afro-peruanske musikkstilen kommer opp. — Vi er arvtakere etter den svarte kulturen, en kultur som har blitt tråkket på og fornektet i mange år. Den har blitt usynliggjort og gått under jorden, for å si det på den måten. Denne musikken har vært hemmeligholdt i mange år. Det er veldig viktig at vi henter den frem igjen. Ikke bare for at den skal høres her i Oslo, men for at den skal bli hørt i landet hvor den kommer fra. Slik at arvtakere etter denne kulturen blir klar over sin historien og hva de er. Det er veldig viktig for meg at folk hører på meg og mitt budskap.Du har sagt at vi skal «lære av historien, beære den, men så gå videre». Er dette ditt motto? Burde historien legges i skuffen når man har lært av den?— Vi skal ikke hevne oss. Slaveriet er den største forbrytelsen som noen gang har blitt begått mot mennesker. Men forfedrene mine, bestemor, tantene mine og de andre kvinnene som oppfostret meg, var alltid elskverdige, fulle av kjærlighet og aldri hevngjerrige. Nei, nei, historien må aldri legges i skuffen, aldri. Min mann, Richard Pereira, sier noe som jeg syns er veldig viktig. Man må «exorcisar la historia», drive djevelen ut av historien.
Først da vil det blomstre noe nytt opp av den. Susana Baca begynte sin musikkarriere tidlig. Med varm stemme forteller hun at hun ble født et sted hvor musikken var til stede hele tiden. — Far spilte gitar, tantene mine sang og mor danset. Vi uttrykte oss gjennom musikken. Jeg ble født i dette miljøet, blant de gamle sangene fra den svarte befolkningen i Peru.Som voksen har hun fortsatt å spore opp den svarte arven. På sine mange reiser på kryss og tvers gjennom Peru har hun samlet og lært sangene fra slavetiden.
Lenge ville hun ikke bli profesjonell sangerinne, hovedsakelig på grunn av moren. — Mor trodde ikke at jeg kunne tjene til livets opphold som musiker. Hun fortalte ofte om musikere som aldri ble kjent, som musikeren og komponisten Felipe Pingo, som døde av tuberkulose. Hun mente at «slik blir min datters skjebne også». Derfor tvang hun meg til å utdanne meg som lærer, skriver hun i selvbiografien på sin egen hjemmeside.Først etter lærerutdannelsen begynte hun å vie seg helt og holdent til musikken.
Men veien frem til den store anerkjennelsen viste seg å bli lang og kronglete. — Jeg var veldig aktiv, men det gikk langsomt fremover. Jeg trodde at bare jeg sto på hardt nok, ville noen til slutt få lyst til å samarbeide med meg. Det tok mange år før jeg oppdaget at ingen brydde seg om sangene mine. Jeg var svart og sang musikk fra det svarte miljøet. Det var et stort problem. De svarte utgjør en veldig liten del av befolkningen i Peru. De fleste er av blandingsrase, som meg, eller er enda lysere i huden. Men den svarte kulturarven finnes overalt. Tanten rådet Susana til å gifte seg med en mann som var lysere i huden, for eksempel en inder, slik at barna skulle få hår som kunne kjemmes. Kan du fortelle litt mer om musikkstilen din, festjo?— Det er en musikkform som har lange tradisjoner blant mitt folk. Den ble brukt av mine forfedre når de holdt fester for å hylle livet. Gjennom denne musikken feiret de det å leve. San Francisco Chronicle omtalte Susana Baca som «stjernen som elsker musikken høyere enn sin egen utrolige stemme». Hva slags musikk hører hun selv mest på og blir inspirert av? Jeg oppdager fort at hun ikke er spesielt opptatt av navn. Det er måten musikken formidles på og styrken i framføringen hun setter høyest hos favorittene. De fantastiske jazzdamene og bluesen fra Nord-Amerika står hennes hjerte nær. Så dukker navn som Miles Davis, Carmen Maray og store latinamerikanske sangere som Mercedes Sosa og Yma suma opp. Også mange andre musikere — alt fra Østerrike til Sverige — kan berøre henne. Hun elsker afrikansk musikk, og nevner Omar Sosa som et eksempel. Det er enda en bekreftelse på hvor opptatt hun er av sitt opphav, og jeg husker å ha lest om senteret som hun og Richard Pereira startet for å fremme afrikansk musikk og dans, «Center for Black Continuum ».Hva bruker Baca tiden til når hun ikke er opptatt med musikk? Hun må tenke seg om, så kommer det lattermildt: — Jeg elsker å lage god mat. Dessuten er jeg opptatt av hva folk opplever, og hva de føler. Jeg skjønner at mange ikke syns det er lett å leve i disse tider.Er du interessert i politikk? — Ja, veldig. Politikk er veldig viktig i våre land. Vi dekker oss med en slags kappe som stenger for lyset; klarheten, sannheten.
Vi må være veldig åpne slik at ingen lurer oss. Det er tid for et siste spørsmål. Jeg forteller henne om avisa vår, den første flerkulturelle avisa som blir gitt ut i papirutgave i Norge, og at hun blir avisa første portrettintervju. Har hun lyst til å si noe til leserne?— Hvor kan jeg få tak i et eksemplar av den avisa? vil hun straks vite. Tja, hva skal jeg si? Det må være at de skal lytte til sitt indre, og gå videre derfra.
MUSIKK I PERU
Etter at spanjolene ankom Peru, bosatte de seg hovedsakelig langs de sentrale- og nordlige kystområder. De hadde med seg nye rytmer og elementer, samt spansk gitar. De svarte ble brakt til Peru etter den spanske erobringen, hovedsakelig som slaver. De tok med seg sine afrikanske tradisjoner og rytmer. Den eksisterende innfødt musikken startet med disse fremmede elementene, og utviklet seg til mange unike musikkstiller som Criollo (spanskinspirert musikk) og Afro-Peruansk ( afrikansk inspirert) Det er først i de senere årene at den afrikanske kulturens rolle i Perus musikalske
røtter har blitt synliggjort for resten av verden.De spanske kolonistene fryktet rytmens makt og bannlyste derfor trommer laget av skinn. Dette inspirerte musikere til å improvisere med objekter som cajon, en liten treboks som man brukte for å frakte frukt med. I dag er cajon er en av Perus mest kjente musikkinstrumenter. Musikere som Susana Baca og Peru Negro er kjent for sine reiser i denne musikkhistorien.
