Foto: Dag Ringdal
Vi møter stortingspresident Masud Gharahkhani på hans ærverdige kontor på Stortinget. Vervet som stortingspresident er det høyeste offentlige embetet i Norge etter kongen.
Masud spør om vi vil ha kaffe eller vann, selv drikker han Pepsi Max. Det er min «guilty pleasure», sier han humoristisk.
En kald novembernatt på Fornebu
Familien var en av de få som hadde kjeller. Bomberom fantes nesten ikke.
Da tok foreldrene med sønnen og flyktet. De bodde en periode i Tyrkia.
Egentlig drømte familien om California, men endte opp i Norge. Et land de aldri hadde hørt om.
De landet på hovedflyplassen på Fornebu en kald novembernatt i 1987. Der ble de møtt av politiet.
– Politifolk var noe vi hadde unngått i Iran og i Tyrkia, men her kom de bare smilende og ga ungene en klem, sier stortingspresidenten.
Familien ble anbefalt å flytte til bygda fremfor byen, og slik byttet de ut drømmen om Beverly Hills med Skotselv – en liten jordbruksbygd i Buskerud med 700 innbyggere.
Oppveksten på det lille stedet beskriver han som fantastisk og trygg. Det var ikke mange med flyktningbakgrunn der.
– Men det var et veldig åpent samfunn hvor vi var en del av et fellesskap. Foreldrene mine var opptatt av at jeg skulle være med på ting. Og de stilte selv opp som frivillige på fotballen.
Selv om familien er muslimer, var både misjonskirke og julegudstjenester en naturlig del av barndommen.
– I jula gikk nissen på omgang i nabolaget. Da det ble fattern sin tur, skjønte jeg det med en gang, ler han.
– Er det en verdi du har fått med deg fra Iran som du føler ikke er godt nok representert i Norge?
– I Skotselv var ikke uvanlig at nabolaget kom innom kjøkkenet og kjøleskapet. Men hos oss ble det middag til alle. Så den persiske kulturen er åpnere. Men etter hvert ble det sånn i nabolaget for alle, sier Gharahkhani.
– Føler du deg også iransk?
– Norge er landet mitt, men jeg har aldri vært redd for den kulturen jeg har med meg. Og det har ikke vært vanskelig for meg å mikse de to kulturene.
Norge er landet mitt, men jeg har aldri vært redd for den kulturen jeg har med meg. Og det har ikke vært vanskelig for meg å mikse de to tingene
Familien snakket farsi hjemme, og det gjør også Gharakani med sønnen sin.
Stortingspresidenten er veldig glad i persisk mat og musikk.
Men når dagen skal sparkes i gang, er det verken salmer eller persiske rytmer som gjelder:
– Hver morgen starter jeg dagen med Tina Turners «Simply The Best», sier han med et smil.
Den norske drømmen
Etterhvert utdannet han seg til radiograf. Siste året på høgskolen ble han politisk aktiv i Arbeiderpartiet. Da hadde faren vært med i partiet en stund.
Det var også første gang han opplevde rasisme.
– Jeg var heldig som ikke opplevde det i barndommen. Jeg kjenner mange som har vært utsatt for det. Min oppvekst var nok ganske unik.
– Hvis noen hadde sagt til deg som barn at du skulle få Norges nest høyeste embete, hadde du trodd på det?
– Nei, jeg hadde ikke det. Og jeg tror ikke jeg visste hva en stortingspresident var den gang. Men det forteller noe bra om Norge. Altså, det er jo litt sånn «The American Dream».
For det at en flyktning har kommet så langt, kan ikke skje i alle land, ifølge Gharahkhani.
– Jeg har hørt det under middager med kolleger fra utlandet. At det ikke hadde vært mulig der de kommer fra, sier han.
Det er først og fremst egen innsats som avgjør om du som innvandrer lykkes i samfunnet, ifølge stortingspresidenten. I tillegg bidrar velferdsstaten.
– Innvandrere og flyktninger har et ansvar for å bli en del av demokratiet og fellesskapet. I Norge har alle gode muligheter, uansett bakgrunn, sier han.
Innvandrere og flyktninger har et ansvar for å bli en del av demokratiet og fellesskapet. I Norge har alle gode muligheter, uansett bakgrunn
– Du snakker mye om innvandreres eget ansvar. Men mange opplever likevel utenforskap. De sier at retorikken fra politikere og samfunnet ellers bidrar til det. Her har vi vel alle et ansvar?
– Ja, retorikken må vi alle passe på. Men like viktig er egeninnsatsen. Og det er derfor jeg er opptatt av at vi må stille opp for hverandre og være tydelige på de verdiene vi står for som fellesskap.
Demokrati under press
Som stortingspresident er han bekymret for demokratiets kår globalt. Han påpeker at i dag lever kun syv prosent av verdens befolkning i liberale demokratier.
– Det er en skummel utvikling. Og når demokratier svekkes, rammer det først de redaktørstyrte mediene. At vi i Norge fortsatt stoler på mediene våre er en av våre største styrker. Fake news, mistillit og økte forskjeller er en farlig cocktail.
Han understreker viktigheten av ytringsfriheten som er hjemletn i Grunnlovens paragraf 100.
– Den var radikal i 1814, og den er like viktig i 2026, sier Gharahkhani.
Kongen som samlingspunkt: – En viktig institusjon for inkludering
– Du har kommet veldig langt, men det øverste embetet som statsleder er ikke tilgjengelig. Hva syns du om det?
– Jeg veldig glad i monarkiet, som du vet. Og det som skiller oss ut er at vi har hatt en folkeavstemning i 1905.
Han legger til at Stortinget også stemmer over republikkforslag hvert fjerde år.
– Og det fine med det monarkiet er kongen og dronningen vår.
Også de med flerkulturell er glade i kongefamilien vår, ifølge stortingspresidenten.
Han trekker frem kongens taler som eksempel på inkludering.
– Dette er noe som bidrar til mindre utenforskap. For selv om noen tilhører en minoritet eller har en annen religion enn majoriteten, føler de seg som en del av Norge. Og det tror jeg kongefamilien vår har bidratt til.
– Andre land har militærparader. Vi har barnetoget
Når 17. mai kommer, inntar stortingspresidenten plassen på balkongen for å vinke til barnetoget i fire strake timer. For Masud Gharahkhani er ikke nasjonaldagen bare en festdag, men selve symbolet på den norske inkluderingen.
– Jeg tror mange som har flyktet til Norge blir helt satt ut av måten vi feirer på. Der andre land har militære parader, har vi et barnetog, sier Gharahkhani.
Han påpeker at barnetoget treffer alle grupper fra alle miljøer.
– Alle er der. Og denne fellesskapstankegangen betyr veldig mye. For hvis du opplever at du blir aldri en del av dette fellesskapet og noen mener at du blir aldri norsk nok, så er det ikke veldig motiverende, sier han.