Foto: Wikipedia
Den britiske kulturforskeren Paul Gilroy har i flere tiår utfordret forestillingen om at mennesker og kulturer kan forstås innenfor ett lands grenser. Nå er hans innflytelsesrike bok Det svarte Atlanterhavet for første gang oversatt til norsk.
Onsdag 14. oktober var Gilroy aktuell på Litteraturhuset i Oslo, der han møtte forskeren Tony Sandset til samtale om boka og dens betydning i dag.
Boka handler om hvordan mennesker med afrikansk bakgrunn har skapt kultur, fellesskap og politiske bevegelser på tvers av verdensdeler. Men hva kan disse tankene fortelle om Norge?
En historie som krysser landegrenser
Da Gilroy utga The Black Atlantic: Modernity and Double Consciousness i 1993, utfordret han en vanlig måte å forstå svart historie på. Han mente at historien ikke kunne deles opp i separate fortellinger om Afrika, Europa, Karibia og Amerika.
Gjennom århundrer har mennesker, musikk, litteratur og politiske ideer beveget seg mellom disse områdene. Slavehandelen og kolonitiden skapte brutale forbindelser, men også nye kulturelle uttrykk og former for motstand.
Gilroy beskrev Atlanterhavet som et område der ulike historier møtes. Han viste blant annet hvordan svarte forfattere, musikere og politiske tenkere hentet inspirasjon fra flere land samtidig.
Et sentralt poeng hos Gilroy er at svart identitet ikke kan forstås bare gjennom nasjonalitet eller opprinnelsesland.
Hva betyr dette for Norge?
Norge har en annen historie enn Storbritannia og USA, men også her lever mennesker med røtter i ulike deler av Afrika og Karibia.
Somaliere, eritreere, ghanesere og mennesker med karibisk bakgrunn har forskjellige språk, religioner og migrasjonshistorier. Likevel kan erfaringer med rasisme, utenforskap og spørsmål om tilhørighet skape forbindelser på tvers av disse forskjellene.
Gilroys perspektiv åpner for å se slike erfaringer i sammenheng, uten å behandle alle svarte mennesker som én gruppe.
En norsk ungdom med somaliske foreldre kan for eksempel hente kulturell inspirasjon fra både Oslo, Mogadishu, London og amerikansk hiphop. Identiteten formes ikke nødvendigvis av ett land, men av flere steder og erfaringer.
Musikk og kultur binder mennesker sammen
Musikk spiller en viktig rolle i Gilroys forståelse av det svarte Atlanterhavet. Jazz, reggae, soul og hiphop har vokst fram gjennom møter mellom afrikanske, europeiske og amerikanske tradisjoner.
Disse uttrykkene har også satt spor i Norge. Norske artister med minoritetsbakgrunn bruker musikk til å fortelle om oppvekst, identitet, diskriminering og livet mellom ulike kulturer.
Samtidig har internett og sosiale medier gjort det lettere å følge kulturelle og politiske strømninger på tvers av landegrenser. Unge i Norge kan delta i samtaler om rasisme og identitet som foregår samtidig i London, New York og andre deler av verden.
Slik får Gilroys tanker en ny betydning i en tid der kulturelle fellesskap ikke lenger er like avhengige av fysisk avstand.
Utfordrer forestillingen om hvem som hører til
Et viktig spørsmål i Gilroys arbeid er hvordan nasjonal identitet påvirker mennesker som har tilknytning til flere kulturer.
I europeiske land har debatter om innvandring ofte handlet om hvor godt minoriteter tilpasser seg majoritetssamfunnet. Gilroys arbeid utfordrer tanken om at tilhørighet alltid må knyttes til én nasjon og én kultur.
Man kan ha sterke bånd til flere land og kulturer uten at tilhørigheten til landet man bor i, blir mindre.
Dette perspektivet kan også brukes til å forstå norske diskusjoner om integrering, norskhet og rasisme. Det gir rom for å se minoriteters erfaringer som en del av norsk historie, ikke bare som historier som kommer utenfra.
En klassiker får nytt liv på norsk
At Det svarte Atlanterhavet nå foreligger på norsk, gjør Gilroys tanker tilgjengelige for flere lesere. Boka er oversatt av Lars Holm-Hansen og har lenge vært sentral innen forskning på kultur, rasisme og migrasjon.
Samtalen mellom Gilroy og Tony Sandset på Litteraturhuset 14. oktober markerte en anledning til å diskutere hvordan ideene fra boka kan forstås i en norsk sammenheng.
Mer enn 30 år etter at boka først kom ut, står flere av spørsmålene fortsatt åpne. Hvem får definere nasjonal identitet, og hvordan forteller vi historien om mennesker som har røtter flere steder?
For et stadig mer mangfoldig Norge er dette spørsmål som strekker seg langt utover bokhyllene.
