Foto: Abhijit Alka Anil
- Zarina kastes ut av Norge - 27.04.2024
- For en stemme! - 27.04.2024
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
Utrop møtte henne kort etter en lyd- og sceneprøve på Screen Studios på Nydalen, stedet hvor delfinalene pågikk i tre uker før finalen i Trondheim Spektrum 4. februar.
Vinneren ble Alessandra Mele, som får representere Norge i den internasjonale finalen i Liverpool i mai.
Akuvi stilte med den motiverende låta “Triumph”. I musikkvideoen ser man henne opptre selvsikkert i viking-inspirerte klær.
Ved siden av å være artist og låtskriver”, har hun en ni til fire-jobb som studentrådgiver.
– Selv skriver jeg ærlige låter som beskriver mine følelser, og ting som jeg gjennomgår i livet. Men jeg lager også musikk som observerer samfunnet.
Afro-fusion på norsk
Sjangeren hennes kaller hun afro-fusion, som er inspirert av hip-hop, RnB, soul, men likevel mest av afro-beats.
– Siden jeg har en far fra Ghana, så er jeg vokst opp med den musikken. Som person ser jeg på meg selv som lidenskapelig, energisk og dedikert, og litt surrete.
– Lenge har vi hatt en norskhets- og identitetsdebatt. Er det å være “norsk-ghanesisk” en bås som du er komfortabel med?
– Absolutt, for jeg har skjønt, og jeg respekterer at alle med minoritetsbakgrunn har sin opplevelse, og ulike triggere når det er snakk om inkludering i det norske samfunnet. Folk opplever dette ulikt. For min del er det viktig å presisere at jeg ikke skal ta fra noen andre deres følelser. Men for meg er det ikke noe problem å bli sett på som noe mer enn norsk.
Stolt av ulikhet
Vel vitende om det kan oppfattes som kontroversielt, så ser Akuvi det som synd at folk ikke kan bli spurt om deres opprinnelse.
– For meg indikerer det at jo nærmere norsk man er, jo mer verdi har folk, og det er ikke jeg enig i. For meg ville det vært et tap å ikke kunne snakke mer om min annerledeshet. At det skulle på en måte forringe min verdi. Jeg tar stolthet i de delene av meg som kommer fra Ghana, og som jeg bærer stolt frem.
Fargeblindt på barneskolen
Akuvis mor er nordlending fra Bodø. Selv har hun vokst opp i Asker, hvor hun gikk på mangfoldige Hagaløkka skole.
– Hagaløkka var stedet hvor jeg tok de første stegene mot musikkens verden. Mange i klassen var glad i musikk, og sang og danset. Jeg husker at folk var musikalske allerede i barnehagen. Jeg var i klasse med ulike folk, majoritetsnorske og blandede. Vi tenkte ikke så mye på identitet, eller hvor vi kom fra. Vi var bare barn som lekte sammen hadde det morsomt.
Ungdomsskolen var mye av det samme. Først på videregående begynte Akuvi å bli oppmerksom på identitet.
– Når jeg begynte på Sandvika følte jeg mye mer en form for utenforskap. Ikke nødvendigvis i form av mobbing, eller ekskludering, men heller det at jeg ikke så andre som liknet meg selv. Tenåringer prøver jo ofte å passe inn, og se ut som alle andre. Jeg rettet håret, og holdt igjen deler av meg selv for å kunne tilpasse meg det som var “normen” i Bærum.
Skolerevy-gjengen
Noe av dette endret seg igjen da Akuvi ble en del av skolens revymiljø.
– Her kom jeg i kontakt med de “gærne og kreative sjelene” på skolen, som viste seg som langt mer åpensinnede.
Å bli eldre, og flytte utenlands, var det som skulle til for at Akuvi skulle finne seg selv.
– Når jeg kom til Sør-Afrika, begynte jeg ikke bare å satse på artistlivet, men jeg fant igjen røttene mine. Selv om det er store kulturelle forskjeller mellom Sør-Afrika og Ghana, fant jeg visse fellestrekk. Hva vi var opptatt av, og måten vi uttrykket oss på. Jeg er også veldig energisk og høylytt, og det trenger ikke å komme fra min ghanesiske far. For det kan vel likegodt komme fra min nord-norske mor.
En kultur hvor musikk er levemåte
For Akuvi var Sør-Afrika en form for øyeåpner, selv om musikk alltid har vært noe hun har vært lidenskapelig opptatt av.
– Familien min har alltid vært veldig musikalsk, og jeg har en far og en storesøster som er musikere.
I Afrika er musikk en kultur og en levemåte, mens man i Norge har janteloven, som er en form for festbrems.
– Ofte skal man være så like som mulig i Norge. Å ha en drøm, personlighet og lyd som ikke er typisk for hva som anerkjennes som godt i Norge, gjorde at jeg måtte modne for å tørre. Kanskje hvis jeg hadde digget popmusikk, og hatt en artistprofil med i tråd med hva som sees som standarden i norsk musikk, ville jeg troligvis satset som yngre.
Ut av A4-fokuset
Akuvi var redd for å bli avvist som artist, og for å blitt sett på som ikke god nok.
– Jeg har også en mørkere og dypere stemmeleie enn det som er vanlig blant norske artister. Som yngre hadde jeg heller ikke noen andre med samme bakgrunn som jeg kunne gjenspeile meg i. Så det å komme til Sør-Afrika føltes riktig.
I Norge er man kritiske til alt som ikke er A4, mens i Sør-Afrika tenker folk at det er kult at man driver med musikk, sier hun.
– Folk spurte hva slags “sound” jeg hadde. Så begynte å jeg introdusere meg selv med eget mellomnavn, og kalle meg selv for artist. Jeg ble møtt på en helt annen måte, noe som gjorde at jeg turte å satse på en artistkarriere. Folk generelt er mer opptatt av musikk, og har alt fra dans til poesi, til visuell kunst. Folk er kunstneriske på en eller annen måte, og enkelte gjør det til en levevei.
Kaotiske 2020
For Akuvi var årets MGP hennes andre forsøk. Første gang var i 2020, som hun mener skjedde tilfeldig.
– Jeg hadde gjort en annen produksjon først, og vært på Beat for Beat på NRK. Så var det noen der som mente jeg kunne passet på MGP. Jeg ble kontaktet og spurt om jeg kunne delta.
I 2020 stilte hun med “Som du er”, i den norske MGP-kvalifiseringen, som preget av stemmekaos.
– Alt var kaotisk det året. Stemmesystemet fungerte ikke. Grunnet pandemien fikk heller ikke vinneren Ulrikke Brandstorp representert Norge i finalen, siden MGP ble avlyst. Jeg husket dette som en morsom, men også kjip opplevelse. Etter at jeg hadde gjort mitt livs opptreden fikk jeg vite at fagjuryen som skulle bestemme hvem som skulle gå videre, ikke hadde fått sett oss. Juryen fikk kun høre den innspilte versjon.
Snudde motgang
Akuvi snudde motgangen fra sin første MGP-opplevelse, og har fortsatt med å lage og produsere musikk.
– I fjor høst tenkte jeg at jeg har lyst til å prøve igjen. Stemmesystemet er også blitt forbedret.
Årets bidrag, “Triumph”, sier hun handler om å overvinne egen usikkerhet og frykt.
– Jeg ser dette som en sang som handler om en indre kamp. Enkelte har sagt at den kunne passe inn i en sportsrelatert setting, og at de får en “FIFA/fotballfølelse”. Jeg er enig, for det var lydbildet som låtskriverne og jeg så for oss. At det er en tekst om å ikke gi seg. Når man møter motstand, finn tilbake til kjernen, og se på hvem man er, og hvorfor man gjør ting. Hvordan man reiser seg igjen når ting ikke går veien.
Samfunnskritisk på indirekte vis
– Er det viktig for deg å bruke musikk til samfunnskritikk?
– Indirekte kanskje. Jeg er også akademiker med master, så for meg er det viktig å markere en viss avstand. At musikken min ikke skal stå i en politisk korrekt setting. Om jeg skulle sittet i en panel eller skrevet rapporter, så vet jeg at det er måter å gjøre det på som sees som korrekte. I mine låter er det banning og følelser.
Akuvi har blant annet også laget “Frenemy”, hvor hun kritiserer kanselleringskultur, og det hun ser som “hykleri”.
– Egentlig er dette subjektivt, hvor man på den ene siden kan se det som kunst i seg selv. Så skal jo også kunst reflektere det som foregår i samtiden. Om hundre år, når noen hører på mine låter, så kan de få en følelse av hvordan folk i vår versjon av 20-årene hadde det.
Kunsten å representere
“Trumph” tar jo også opp temaer som manglende representasjon.
– Følelsene som jeg har sittet med, har nettopp ført til at jeg har trengt en slik låt. Å få avvisning, å være den første svarte på min arbeidsplass. Men også å være den heldige, den første som sparker inn døren, slik at flere kan komme inn. Ting tar tid. Først nå blir afro-beats mer omtalt i Norge. Først nå er vi mer opptatt av å få inn flere melaninrike kvinner og menn på norsk TV.
Om hun vinner hele norsk MGP, så vil Akuvi representere Norge som seg selv.
– For meg handler det om at vi i Norge har kommet lenger. Jeg håper at det norske folk klarer å se meg som den stolte “afro-vikingen” jeg omtaler meg selv som. Om jeg skulle vinne, så ville det vært en seier for det Norge er for tiden.
Navn: Beatrice Akuvi Hosen Kumordzie
Alder: 29
Opprinnelse: Født i Norge, ghanesisk far og norsk mor
Kjent som: Vokalist, låtskriver og deltaker i årets MGP-semifinale
