Historiefortelling med minoritetsfokus

Sør-afrikanske Eliot Moleba har i flere år ledet prosjektet.

I løpet av sommeren skal han presentere prosjektet Alternative Histori[es]: A Place Where Something Happened.

Selv er han opprinnelig fra Sør-Afrika,

Kunstverket “In Her Shoes” er et av monument-øyeblikkene tilknyttet prosjektet.
Foto : trap.no

men ble overrasket over å se mangfoldet i Norge.

– Jeg har alltid hatt inntrykket av Norge som et “hvitt land”, så det å se så mange kulturer ble en slags øyeåpner for meg, sier han til Utrop.

For ham har dette vært en mangegårig prosjekt.

– Historiene som legges ut nå har vært resultatet av flere års intervjuer og feltarbeid med ulike personer, forklarer han.

For Moleba er dette en viktig prosjekt som handler mer enn bare kunst.

– Her utforsker vi ulike fortellinger fra nordmenn som identifiserer seg med en innvandrerbakgrunn. Med disse fortellingene vil vi skrive en alternativ beretning for å bringe disse stemmene inn i det offentlige rom og den kollektive fantasien. Og selv om historiene kan tolkes som alternative, så kan de flettes inn i den kollektive virkeligheten.

Vil legges ut som samling

Ifølge ham vil historiene legges ut som en slags “samling”.

– I første omgang skal det gjøres slikt. Så vil ha et offentlig “monument” for hver historie, som skal installeres der arrangementet fant sted. For det tredje skal historiene brukes som kildemateriale for å sette sammen en teaterforestilling som en del av den kunstneriske forskningen.

Han liker selv å kalle disse for “monu-moments”, eller sagt på norsk “monument-øyeblikk”.

– Samtlige som er intervjuet har opplevd en eller annen form for livsdefinerende øyeblikk, som har endret livene deres på en eller måte. Så er det også viktig at hendelsene som omtales i prosjektet ikke har skjedd i privatlivet, naturligvis av personvernshensyn i forskningen.

Ulike bakgrunn

I prosjektet har Moleba intervjuet ulike folk fra ulike bakgrunner.

– Jeg har valgt bevisst å ha med et stort omfang. Alt fra norskfødte med utenlandsk familiebakgrunn, krigsflyktninger, folk fra det globale Sør og øst-europeere som kom til Norge for å jobbe. Jeg tenker det har vært viktig å ha et mest mulig vidt utvalg av mennesker som kan fortelle sin historie. For det handler om det Norge som hender her og nå, men som også vil bli en del av felleshistorien.

For ham er det menneskelige som står i fokus med prosjektet.

– Hele poenget med prosjektet er å vise til livserfaringer som fotavtrykk. Historiene handler om ulike folk og livserfaringer. Folk har enten måtte flykte for livet, eller har endt opp i Norge grunnet jobb eller kjærlighet. Noen er født og oppvokst her, og har ulike erfaringer i møte med det norske storsamfunnet.

Kunsten å vandre gjennom ulike identiteter

Utrop har snakket med en av deltakerne, ungdomsarbeider og kunstdanser Camilla Oneida Jones. Jones ble født i Canada av afro-karibiske foreldre, og var åtte år gammel når familien ankom Norge. Hun vokste opp i Nittedal, i et veldig norskpreget nabolag.

Kunstdanser Camille Jones er en av intervjuobjektene i Molebas prosjekt.
Foto : Tale Hendnes

– Jeg har jamaicansk mor og far far Trinidad og Tobago, så jeg har hele veien hatt mange ulike kulturelle identiteter som jeg har måttet navigere meg gjennom oppi årene.

Kontrasten mellom de første barneårene i en kosmopolittisk by som Toronto og et norsk tettsted var slående.

– I Canada er alle så mangfoldige at ingen stiller spørsmål om hvor man kommer fra. Etter at familien min og jeg havnet i Norge var dette noe av det første jeg ble spurt om. Så svarte jeg “Canada”, men fikk høre igjen: Nei, det er du ikke. Jeg opplevde dette som en pushback, hvor jeg til slutt måtte finne et svar på dette selv.

Selvrealiseringsreise

Å finne ut mer om seg selv og egen identitet ble for Jones starten på en selvrealiseringsreise.

– Å kunne definere meg selv har vært viktig, for da har jeg et svar som jeg er komfortabel med, og som jeg ikke backer ned på.

Jones sier hun egentlig hadde en ganske fin oppvekst i Nittedal.

– Jeg hadde masse venner og følte aksept. Så er det jo dette med ting i en større skala, å kunne definere min identitet, noe som har vært en gjennomgående ting i livet mitt.

Finner styrke, men også sårbarhet

Gjennom afro-karibisk dans har mye av selvrealiseringen skjedd, mener hun.

– Jeg tenker det handler om at dansen er så knyttet til min kulturelle bakgrunn. At det tvang frem å måtte se sider ved meg selv som jeg ikke hadde sett tidligere, både på godt og vondt. Når man danser en dans som du vet dine forfedre har danset, så gjør det mye med egenidentiteten. Man finner en styrke, men også en sårbarhet på veldig mange måter.

– Hvordan har det vært for deg å være en del av prosjektet?

– For meg har det vært en reise, og det har vært veldig fint å kunne sette seg ned og reflektere over sin egen historie. Sitte i samtale med en person som Eliot, som er så god på å få ting ut av deg. Veldig mye av det vi har snakket har jeg egentlig ikke tenkt så mye over før denne samtalen. For meg har dette vært viktig ting å tenke over, men som jeg ikke har fått gjort noe mer konkret med.

– En tematikk som fenger mange

For Jones er dette en tematikk som fenger mange og vil skape interesse.

– Identitetsspørsmål er noe mange kjenner seg igjen i, eller har hørt om. Så er dette også aktuelt. Jeg vet ikke om mange andre kvinner med afro-karibisk bakgrunn som har bidratt til liknende prosjekter. Jeg tror dette kommer til å bli tatt imot veldig godt, for det er et spennende prosjekt på generelt grunnlag, og som folk vil se på med interesse.