Foto: Cappelen Damm
Utgivelsen denne høsten, er ifølge forfatteren en “ærlig bok om de reelle utfordringene i
norsk integreringspolitikk, et oppgjør med naive forestillinger, som viser hvordan
kulturelle verdikonflikter, parallellsamfunn og sosial kontroll hindrer vellykket integrering”.
Forfatteren har muslimsk bakgrunn fra Nord-Makedonia og er førstegenerasjons innvandrer
(ikke født i Norge). Han har jobbet ti år som tidligere mangfoldsrådgiver i IMDi – i tillegg til erfaring fra UDI, barnevernet, og skoleverket.
I boken skriver han om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold med et tydelig feltperspektiv.
– Jeg har valgt å fokusere på de dagligdagse integeringsutfordringer, ikke på politikken.
Ser på utfordringene
Forfatteren tenkte på Martin Beck Holtes bok, Landet som ble for rikt, når han valgte
tittel.
– Jeg diskuterte faktisk tittelvalget med samfunnsdebattant Kjetil Rolness, og endte med
å takke ham i innledningen etter en del frem og tilbake. Boken springer ut av opplevelsen
av at mange tror integrering «går seg til», at alt blir bedre etter to–tre generasjoner. Jeg
mener utviklingen viser det motsatte
– Hvilke utfordringer er det boken fremhever?
– Jeg legger særlig vekt på interkulturelle verdikonflikter, både kulturelle og religiøse, og
hvordan de slår inn i barnehage, barneskole, grunnskole, voksenopplæring, helseutdanning og politi. Jeg dekker et bredt felt og peker på konkrete utfordringer, samtidig som jeg støtter meg på relevant forskning som underbygger funnene. I tillegg deler jeg anekdotiske observasjoner fra min omfattende karriere i integreringsfeltet, for å gi stoffet nærhet og praktisk forankring.
Håndhilsing som eksempel
Forfatteren tar også med forskningsstudier for å bekrefte sine anekdotiske påstander.
– Ta håndhilsingsaken ved en Oslo-skole i 2023: én episode, og debatten eksploderte.
Legg til striden om bønnerom, samme mønster, samme verdikonflikt. Dette er ikke
løsrevne enkeltsaker, men signaler fra hverdagen i skole og ungdomsmiljø. Her står
IMDis mangfoldsrådgivere i førstelinjen. Probas samfunnsanalyse, bestilt av IMDi i fjor,
bekrefter det mange av oss ser: enkelte ungdommer opplever et økende religiøst press.
Det gjelder ikke alle, men særlig merkbart for noen med muslimsk bakgrunn. Å si det
høyt er ikke stigmatisering, det er å ta ungdommenes erfaringer på alvor.
Spesielt gjaldt dette ungdommer med muslimsk bakgrunn.
– Når Ramadan kommer så føler mange at de må faste og be, og hvis man ikke gjør det
så kan man bli utsatt for rykter om at man ikke er “muslimsk nok”.
– Kultur kan være mangt
– Hvordan kan man håndtere kulturrelativisme?
– I alle kulturer er det noe som er positivt og noe som er dårlig. Norsk og vestlig kultur
har gått gjennom ulike prosesser. I dag erkjenner man at det å kolonialisere deler av
verden var en dårlig ting. Nordmenn har tatt et oppgjør med det de gjorde mot minoriteter
som samer og romfolk.
Forfatteren vil at man innenfor ulike innvandrermiljøer skal gjøre det samme.
– Vi må kunne si det rett ut: Noe i egen kultur eller religiøs praksis må kanskje vike. Vi
bor i Norge, ikke i Pakistan, Tyrkia, Nord-Makedonia eller Marokko. Her gjelder norske
normer, og det er de av oss med minoritetsbakgrunn som må tilpasse oss.
Vanskelig å ta debatt med innestemme
Forfatteren skulle ønske flere med innvandrerbakgrunn skulle gjort dette i offentligheten.
– Mange jeg har møtt gjennom årene nikker stille. De er enige, men sier det ikke høyt.
Frykten for tyn i familien og nærmiljøet er reell. Ingen vil stemples som en som svikter
egen kultur.
– Derfor må vi ta et steg tilbake. Spørre oss: Hva i våre kulturer bygger opp, og hva drar ned? Det som virker, beholder vi. Det som holder oss tilbake, legger vi bort. Dette ansvaret
kan vi ikke skyve over på Norge. Nordmenn kan legge til rette for inkludering, men selve
oppgjøret må vi ta selv.
– Og nei, dette handler ikke om assimilering. Det er ikke krav om å viske ut seg selv.
Poenget er et felles rammeverk: barns rettigheter foran ære, likestilling foran sosialt
press, ytringsfrihet foran sanksjoner fra miljøet. Innenfor disse spillereglene er det god
plass til tro, språk, tradisjoner og mat. Integrering betyr å stå trygt i egne røtter og
samtidig respektere norske normer som binder oss sammen. Det er slik vi får dobbel
tilhørighet, ikke tap av identitet.
Håper på åpenhet
Forfatteren håper at når boken kommer ut, at den når ut til og skaper debatt i
innvandrermiljøene.
– Jeg har sagt det før, og jeg sier det i boken: Jeg forventer kritikk, og jeg blir sikkert
tillagt fordommer. Det får stå sin prøve. Vi må snakke ærlig om integrering. Når integreringen svikter, er det vi med minoritetsbakgrunn som betaler prisen først, deretter
Norge.
Han hevder at i Norge så har du alle muligheter til å bli integrert.
– Som jeg skriver, hvis ikke du klarer å integrere deg i Norge eller Skandinavia, klarer du
ikke å integrere deg noen annen sted i verden.
Grobunn for innvandringsskepsis
– Hvor mye grobunn skaper manglende integrering for fremveksten til ytre høyre?
– Jeg tenker integrering går ikke seg til i Norge sånn som jeg skulle ønske, men vi er
heldigvis ennå ikke i samme situasjon som Sverige, Storbritannia eller Tyskland. Vi kan
fortsatt snu skuten. Vi kan ha en ærlig samtale om dette, både etnisk norske og de av
oss med innvandrerbakgrunn om disse utfordringene.
Han mener man må gå vekk fra stempling av folk som “rasister” eller “islamfober”.
– Jeg vil at boken skal få folk til å snakke sammen. Som innvandrer med muslimsk
bakgrunn er jeg opptatt av å bygge bro, ikke grave grøfter.
Viktig rolle for barnevernet
Forfatteren tar ikke opp situasjonen i Makedonia, siden han er oppvokst i Norge.
– Jeg kjenner til forholdene der. Både ortodokse makedonere og muslimske minoriteter
har blitt mer religiøse. Nord-Makedonia er et multietnisk land som sto på randen av
borgerkrig i 2001. Heldigvis brøt den aldri ut. Nord-Makedonia var det eneste landet på
Balkan som unngikk krig.
– Hvor viktig rolle har barnevernet i forhold til integrering?
– De har en viktig rolle når barn blir utsatt for ufrihet eller tvang eller utsettes for oppdragervold. Jeg har jo vært på NRK og snakket om temaet. At også her i Norge slo man barn, men at i større grad har gått bort fra dette. Samtidig ser vi en overrepresentasjon av barn med minoritetsbakgrunn som blir slått. Vi må ta en dypere samtale, og snakke om oppdragelseskulturen.
– Kultur kan endres
At kultur kan endres er et viktig poeng for Martin.
– Kultur står ikke stille. Den formes. Norge og Vesten har endret sine normer før. Det
betyr at vi med minoritetsbakgrunn også må justere oss, bidra og ta ansvar for
endringene som gjør oss til fullverdige borgere.
– Synes du det er lettere å skrive boken nå, eller at ytringsrommet har blitt snevrere?
– Jeg kunne neppe skrevet denne boken før 2015. Temaet var mer tabu. Etter
migrasjonskrisen i 2015 åpnet det seg dører, på godt og vondt. I Sverige snakker man nå
mer åpent etter lang tid. Danmark gikk foran. Norge har ligget et sted imellom. Når man
skriver om dette, vet man at noen reagerer. Jeg håper reaksjonene blir saklige, og jeg
forventer at ytringsfriheten fortsatt gjelder.
Fokus på parallellsamfunn
Forfatteren ser større parallellsamfunn nå enn før, spesielt i enkelte områder på
østkanten.
– Andre og tredje generasjon vokser opp i Groruddalen, ofte med få eller ingen norske
venner, enten i vennekretsen eller i klasserommet. Da jeg var i barnebursdag, var menyen enkel: kyllingpølser, pizza med kylling eller kjøttdeig, og skinke for dem som ville. Ingen snakket om halal. I dag ser vi mer friksjon. Krav om halal mat og halal godteri møter ulike forventninger: ikke alle foreldre er like opptatt av det, særlig de med ikke muslimsk bakgrunn. Jeg har erfart at et fåtall ungdommer også sier de ikke kan høre på musikk under Ramadan – et fåtall som øker. Vi trenger balanse og en felles plattform på tvers av minoriteter og tro. Uten den vinner kreftene som vil ødelegge integreringsprosessen – ekstremistene og rasistene.
Hva slags integreringprosess?
– I boken vil du gå til livs med utsagnet “integreringen er en toveis prosess”. Hva mener du
egentlig med det?
– Integreringsprosessen er ikke toveis. I hvert fall ikke når noen forventer en 50/50
tilpasning. Vi kan selvsagt skru til en og annen skrue i samfunnsmaskineriet, men vi
bytter aldri ut et helt tannhjul. De av oss med minoritetsbakgrunn som av ulike årsaker
har valgt å komme hit, må forstå at det er vi som skal tilpasse oss mekanismene, ikke
omvendt.
– Hvis etniske nordmenn flyttet til Pakistan, Nord Makedonia, Somalia eller Kina, ville noen
der forvente en 50/50 integreringsprosess? Neppe. Forventningen er enkel: Du lærer
språket, lovene, kutymene, de uskrevne reglene, normene og verdiene – altså rytmen i
samfunnet du går inn i.
– Om en nordmann bosetter seg i et land der det forventes at man ikke håndhilser på
kvinner, må han respektere de religiøse og kulturelle normene som gjelder der. Det ville
vært urimelig å forvente at disse landene skulle tilpasse seg nordmannens egne skikker
og sedvaner. Hvorfor skal det da være annerledes her?
For akademikere
Forfatteren vil at leserne skal lære, og spesielt akademikere og folk i førstelinjen, som lærere og helsepersonell.
– Akademikere og politikere må tåle en ærlig samtale, forankret i faglig trygghet. I arbeid med barn, ungdom og voksne, ser jeg hva som skjer når skole, NAV og voksenopplæring
blir kulturrelativistiske: integreringen stopper opp. Problemet er større enn symboler. Det gjelder respekt for LHBT, ytringsfrihet, likestilling og friheten til de unge som vil forme
egne liv. Når vi ikke stiller krav, og når faglig trygghet erstattes av bekvemmelighet, antar
vi at det går seg til, og det gjør det ikke.
