Nazneen tar et oppgjør med historien: – Det er ingenting tilfeldig med hvorfor vi er her

– Det var så hyggelig å se at det var såpass mange med minoritetsbakgrunn som kom på lanseringen. Det rørte meg skikkelig, forteller hun.

Nærmere 150 mennesker fylte Målstova på Nasjonalbiblioteket da «Det britiske imperiet – En familiefortelling fra Mombasa, Nairobi, Lahore og London» ble lansert – et sjeldent flerkulturelt og ungt publikum i en forlagsbransje som lenge har vært preget av ensartethet. . Men veien frem til den ferdige boken har verken vært enkel eller smertefri.

Maktens skyggesider og undertrykt historie

Boken er ikke en personlig memoar om å komme til Norge. Det er Khan-Østrem krystallklar på.

– Min bok er ikke privat på den måten. Det handler om imperiet, om delingen av India og historien i Øst-Afrika.

Hun bruker sin egen familie som en prisme for å fortelle om en gruppe som i stor grad er blitt usynliggjort i de store historiebøkene: De indiske østafrikanerne.

I forbindelse med det britiske imperiet reiste tusenvis av indere til både Øst-Afrika og Sør-Afrika for å jobbe i de britiske koloniene fra 1900-tallet og utover. De kom fra alle klassebakgrunner – fra plantasjearbeidere til advokater. 

Nazneens bestefedre jobbet som funksjonærer i Mombasa, der hennes mor ble født. Hennes far ble født i Britisk India fordi moren befant seg der for å bo sammen med døtrene mens de tok utdannelse. Det var svært begrensede utdanningsmuligheter i Kenya. Noen år senere var han også i India som barn da delingen fant sted i 1947. Det var en traumatisk opplevelse for ham – selv om familien flyktet med bil og tilbake til Kenya.

Senere, da Kenya kjempet seg fri fra britenes koloniherredømme på 50- og 60-tallet, og britiske innvandringslovenestrammet seg utover på 1960-tallet, gikk ferden for familien videre til Storbritannia.

– Familien min er rammet inn av nesten alle de store hendelsene i kolonitiden. Målet mitt har vært å belyse deler av imperiets historie som er underkommunisert, og som nesten bare er blitt skrevet om av vestlige historikere frem til de siste årene. Nå er det stadig flere fra de tidligere koloniene som vil fortelle selv.

– Hvorfor tror du den østafrikanske og indiske fortellingen har vært så usynlig?

– Det handler blant annet om hvem som har makten til å fortelle historien. Britene ødela enormt mye historisk materiale både mens de var i koloniene og senere da de dro. De brant blant annet biblioteker og arkiver. Og selv om det var mange høyt utdannede folk fra subkontinentet, ble de sjelden løftet fram som viktige stemmer i vesten. De øst-afrikanske inderne har vært en skyggehistorie.

I arkivenes mørke

Arbeidet med boken har krevd tunge dykk i historiske arkiver, blant annet i The National Archives i London. Her satt hun og leste dokumenter utformet av britiske byråkrater – papirer som direkte avgjorde skjebnen til henne og hennes familie.

– Å sitte der og lese om immigrasjonslovene fra 1968, det året jeg ble født, det var surrealistisk. Du ser kynismen og dansen mellom byråkratene om hvor vi i det hele tatt hørte hjemme. Kenyanerne ville ha inderne ut, britene ville ikke ha dem, og India ville ikke ha dem.

Prosessen tok på, både mentalt og følelsesmessig.

– For å si det slik: Inderne ble kastet ut av Idi Amin, og skubbet ut av Kenyatta. Når du leser om den enorme brutaliteten – blant annet hvordan britene behandlet kenyanerne under det såkalte Mau Mau-opprøret etter andre verdenskrig, eller det stramme rasistiske hierarkiet – gjør det noe med deg psykisk. Jeg hadde ganske tunge perioder mens jeg holdt på. Du må ha ganske tykk hud for å gå inn i den lidelsen og rasismen som ligger gjemt i disse gatene.

Særlig mennene i familien hennes hadde båret på disse observasjonene i stillhet.

– Faren min erfarte  og observerte disse tingene gjennom et helt liv. Da vi for eksempel så filmen om Gandhi eller serien “Juvelen i kronen” Nikket han anerkjennende. Han visste godt hvordan systemet var bygget på undertrykkelse og dominans.

Solidaritet som ble visket ut

Midt i den mørke kolonihistorien fant Khan-Østrem likevel lyspunkter som overrasket og rørte henne – historier om samhold på tvers av etniske linjer som i dag nesten er helt glemt.

– Det som rørte meg mest var å oppdage hvor viktige indiske advokater og journalister var for Kenyas frigjøringskamp. Da Jomo Kenyatta ble arrestert i 1952 og stilt for retten, var nesten alle advokatene hans indiske. Den første avisen i Kenya ble startet av Alibhai Mulla Jevanjee, en muslimsk handelsmann i Mombasa, og en av de første fagforeningsbevegelsene ble startet av Makan Singh, en sikh.

Hun forteller om en tid der ledere som Indias statsminister Jawaharlal Nehru snakket om et solidarisk fellesskap mellom indere og deres «afrikanske brødre». Han sendte til og med en høykommissær til Kenya som støttet Mau Mau helt åpenlyst.

– At denne forbindelsen fantes, er fascinerende. Men historien har en bismak, for senere ble inderne uønsket i Kenya fordi de dominerte borgerskapet og økonomien. De yngre generasjonene i Kenya vet lite om  denne solidariteten i dag.

Nettopp denne historieløsheten mener hun er farlig.

– Når man ikke kjenner historien, oppstår fordommer, hat og etniske konflikter mye lettere. Det er det som provoserer meg mest med dagens innvandringsdebatt. Folk virker å ha glemt historien. Det er ingenting tilfeldig med hvorfor mennesker fra det tidligere imperiet befinner seg i Vesten i dag.

Måtte kjempe mot ignoransen

Khan-Østrem har en lang karriere bak seg i den norske offentligheten. Hun startet som musikkjournalist, ble høgskolelektor i journalistikk, sakprosaredaktør, forfatter, journalist i Aftenposten og medlem av den første Ytringsfrihetskommisjonen. Drivkraften har alltid vært den samme: Å utvide horisonten..

– Da jeg var musikkjournalist, ville jeg skrive om musikken ingen andre skrev om. Jeg har alltid følt at min rolle i den norske offentligheten er å utfordre, vise fram andre perspektiver og formidle kunnskap som få andre har mulighet til.

Hun husker hvordan folk hevet øyenbrynene da hun ville skrive om det flerkulturelle London i stedet for den klassiske “scones og te-kulturen”.

– Jeg var så lei av at folk dro til London og bare snakket om Queen Elizabeth og Buckingham Palace. London er jo formet av immigrantene! Byen hadde aldri vært den vi elsker uten dem.

– Hva håper du leserne – særlig de med flerkulturell bakgrunn – sitter igjen med etter å ha lest den nye boken din?

– Vær stolt over hvem du er. Vi som kommer fra de gamle koloniene sitter på en kulturarv som er helt makeløs, rik og vakker. Likevel blir den hele tiden problematisert og redusert i vesten. Jeg ønsker å gi en slags familiestolthet.

Hun trekker fram skikkelser som New Yorks ordfører Zohran Mamdan (østafrikansk inder fra Uganda), Londons ordfører Sadiq Khan, og den norske rap-gruppen Karpe som inspirasjon.

– Karpe har vært kompromissløse. Og fordi de våget å være kompromissløse, har det betydd utrolig mye for meg. Det gjorde at jeg også våget å å være kompromissløs. Det koster selvfølgelig å stå i det og utfordre den etablerte historien, men vi må gjøre det. For generasjonene som kommer, og for å ære foreldrene våre som har stått i stormen før oss.

Det store bildet i en urolig tid

Når samtalen dreier seg mot dagens politiske klima – med fremveksten av høyrepopulisme, nasjonalisme og konflikt i Europa og Midtøsten – ser hun de samme historiske mekanismene gjøre seg gjeldende på nytt.

– Boken min er også en kritisk undersøkelse av nasjonalismen og hva den kan gjøre med oss. Mennesker blir engstelige for sin egen tilværelse og fremtid i en verden med rovdyrkapitalisme, krig og teknologiendringer. Og når folk blir usikre, er det så altfor lett å lete etter syndebukker.

Hun rister oppgitt på hodet over de enkle politiske poengene som ofte preger debatten.

– Immigranter  enn omgående blitt syndebukker. Det er dypt urovekkende selv om så mange av dem kommer fra land der de vestlige stormaktene kjemper sine egne kriger. Det er en skamløs dobbeltmoral blant politikere i Europa og USA. Men midt i kompleksiteten, maktkampene og den tunge historiske arven, står håpet fast. For Nazneen Khan-Østrem handler det til syvende og sist om å eie sin egen fortelling.

– Vi er her fordi de var der forfatteren A. Sivanandan en gang påpekte.  Jeg håper at boken inspirerer andre til å sette seg ned og snakke med foreldrene sine, stille de vanskelige spørsmålene, og skrive sine egne historier. Vi må bare fortsette å insistere på å være de vi er – som en helt naturlig og berikende del av samfunnet.