Foto: Ram Gupta
Den norsk-pakistanske 23-åringen opplever situasjonen som diskriminerende.
I Nettavisens nettutgave 17. mai i år ble hun presentert som en prima eksempel på integrering, som den første kvinnen med pakistansk bakgrunn som har er utdannet til lokomotivfører.
Til Utrop fortalte hun at inspirasjonen til det utradisjonelle yrkesvalget dukket opp da hun leste om kvinnelige piloter i Pakistan.
– Jeg er vokst opp med å høre om tog og togtrafikk, sa hun i intervjuet.
Fortsatt uten jobb
Likevel, måneder etter oppslaget har 23-åringen ennå ikke fått jobb i bransjen hun er utdannet i. Tahir ble ferdigutdannet i desember 2018, og har siden da søkt på stillinger som lokomotivfører og lokomotivføreraspirant hos statlige togselskaper i Norge.
– Som en del av en vanlig ansettelsesprosess har jeg vært på jobbintervjuer hos selskapene. Gang på gang har jeg mottatt avslag på søknadene mine. Når jeg etterspør en saklig begrunnelse for mine avslag, mottar jeg ingen respons fra arbeidsgiverne, annet enn en automatisk besvarelse. Arbeidsgiverne har tydelig gitt uttrykk for at intervjuene mine har vært gode, men stillingen har alltid blitt besatt av noen andre enn meg. Ferdigutdannede studenter etter meg har også fått jobb og er godt i gang med arbeidslivet, sier hun til Utrop.
Vært i kontakt med organisasjoner
I en nyopprettet Facebook-gruppen får Tahir flere støtteerklæringer. Hun har også vært i kontakt med ulike organisasjoner og med staten for å gå grundigere til verks.
– Jeg ber den norske stat om å undersøke hvorfor Norges første kvinnelige norsk-pakistanske lokomotivfører nektes jobb av statseide togselskaper, sier hun.
En av fem blir forskjellsbehandlet
Svarene på 23-åringens problemer ligger kanskje i statistikken. Ferske tall fra SSB viser at etnisk diskriminering er en viktig årsak til mangelfull integrering av innvandrere i Norge. og særlig i jobbmarkedet.
En av fem innvandrere oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling på grunn av sin innvandrerbakgrunn i minst én av åtte konkrete hverdagssituasjoner (unntatt forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet, i utdanningsinstitusjoner og helsevesenet), mens buddhister og hinduer opplever sjeldnere hverdagsdiskriminering.
Når det gjelder diskriminering på jobbmarkedet viser en gjennomført undersøkelsene til at søkere med norskklingende navn har 25 prosent større sjanse enn personer med pakistanske navn til å bli innkalt til jobbintervju i Oslo-området.
Navn kan avgjøre
Går vi tilbake til 2012 og et studie gjort av forskerne Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning og Jon Rogstad ved Fafo finner vi de samme mekanismene.
Undersøkelsen gikk ut på å sende ut 1800 fiktive jobbsøknader til reelle stillingsutlysninger. Søknadene ble sendt parvis til hver utlysning. Kandidatene var like godt kvalifisert, men hadde navn som signaliserte ulik etnisk bakgrunn.
Konklusjonen var at at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju i snitt reduseres med en fjerdedel for personer med utenlandskklingende navn.
– Vi ser en betydelig forskjell i hvordan søknadene ble behandlet. Dette utfordrer grunnleggende likhetsidealer i det norske samfunnet og er verdt å ta på alvor, sa Midtbøen i et intervju med forskning.no i februar 2012.
Navneendring mot diskriminering
I en nylig sak på NRK er Bergenspolitikeren og prominent anti-rasist Camilla Ahamath intervjuet. SV-politikeren står frem med å ha skiftet navn på barna, slik at de spares for diskriminering.
Ahamath sikter til sin srilankiske fars etternavn, som hun kaller for “muslimnavn”.
– Jeg ble mobbet gjennom hele oppveksten. Folk antar ofte at jeg er muslim, kun ut fra etternavnet mitt. Bare tanken på at ungene mine skal måtte gå gjennom noe slikt, er helt forferdelig, sier Ahamath til NRK.
Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) synes det er trist å høre at norskfødte Ahamath føler seg tvunget til å skifte navn på barna.
Han trekker også frem tilfellene hvor jobbsøkere med utenlandske navn blir forbigått.
– Min klare beskjed til arbeidsgivere at det er det personen står for og kompetansen som er avgjørende, sier integreringsministeren til NRK.
En tilhørighet som blir borte
Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland lanserte tidligere i år anonyme jobbsøknader i flere statlige etater, som et prøveprosjekt.
Navneforsker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen trekker frem vanskeligheter med å få jobb som en grunn til at folk skifter navn. Samtidig sier han at folk har en tilknytning til navnene sine, og at det derfor ikke er vanlig.
– Vanligvis vil ikke folk skifte etternavn. Det er upraktisk, og man føler en tilknytning til navnet. Det gjør både folk med norske navn og folk med navn fra innvandrerkulturene. Man føler en tilhørighet, akkurat som til gårdsnavn i Norge, sier Utne til NRK.
– Ingen unik opplevelse
Gruppeleder for Oslo Arbeiderparti, Nasir Ahmed, mener Mahnoors historie er fullt med eksempler som samfunnet må etterstrebe med å ta på alvor.
– Hun er ei dyktig jente som velger et utradisjonelt yrke som svært få med minoritetsbakgrunn velger. Hennes talent og yrkesvalg roses av mange i alle fora, og at hun er et godt eksempel på mangfold i praksis, sier han til Utrop.
Hennes opplevelse er dessverre ikke unik, hevder Ap-politikeren.
– Vi vet fra tidligere at folk med minoritetsbakgrunn har 25% mindre sjanse til å få seg jobb, bare fordi de har en annen hudfarge eller heter noe annet enn det som er normalt. Hun oppfordres til å velge det hun har gjort, men hennes etnisitet blir et hinder til å kunne bli et forbilde til flere andre. Det som er trist av alt er at neste ingen kan eller vil tale hennes sak, det gjøres godt arbeid med å fremme mangfold på frivillig basis og på lokalt nivå, men det holder ikke.
Vil forplikte seg
Ahmed sier han skal forpliktet seg til å både tale hennes sak og til alle de andre som opplever slikt.
– I april i år arrangerte jeg et eget seminar om denne tematikken med aktuelle aktører tilstede, nå følger jeg det også opp politisk med noe konkret.
