Foto: Norges Bank
Ofte kalles denne formen for pengehjelp, som kommer via migrasjon, en uofisiell og “mer effektiv bistandshjelp”.
FN-organet IFAD (Det internasjonale fond for landbruksutvikling) beregnet i 2018 at om lag ti prosent av verdens befolkning er avhengig av økonomiske bidrag fra familie og slekt som er gjestearbeidere eller innvandrere i rikere land.
IFAD anslo i en undersøkelse fra 2006 at arbeidsinnvandrere sendte 301 milliarder dollar tilbake til sine slektninger i opphavslandet. Selv om IFAD mener at deres anslag er moderat, ligger en tilsvarende beregning fra Verdensbanken 100 milliarder dollar lavere. I fattigere land som Albania og Filippinene utgjør overføringer henholdsvis 20 og 12 prosent av landets samlede bruttonasjonalprodukt (BNP).
Fra nord til sør-pengestrøm
Ofte går pengestrømmen fra Nord-Amerika, Oseania og Vest-Europa til Latin-Amerika og Karibien, land i Asia og store deler av Afrika. I tillegg går en stor pengestrøm fra rikere til fattigere land i Asia, f eks fra en bygningsarbeider i Dubai til familien i Nepal, Pakistan, Filippinene eller Bangladesh.
Tall fra 2016 kunne vise at Nepal topper på verdensbasis når det gjelder å ta imot økonomiske bidrag fra utenlandsboende, med 6,6 milliarder dollar, noe som tilsvarer 31 prosent av landets BNP. Som regel kommer pengene fra nepalesiske arbeidere i land som Qatar og Forente Arabiske Emirater.
Sender penger tross vanskelig egenøkonomi
Her hjemme rapporterte Aftenposten i 2017 at det var paradoksalt nok to av de gruppene som sliter mest integreringsmessig og økonomisk i Norge, som sendte mest penger til opprinnelseslandet, nemlig afghanere og somaliere.
Helt tilbake til 2004 kunne Statistisk sentralbyrå (SSB) vise til innvandreres prioriteringer når det gjaldt å sende penger til familien i opprinnelseslandet.
– Omkring hver tredje ikke-vestlige innvandrer i Norge sender regelmessig penger til familie i opphavslandet. Over 40 prosent av dem som sender penger har samtidig hatt problemer med å klare løpende utgifter i Norge, var blant konklusjonene i rapporten som den gang ble laget av forskeren Jørgen Carling.
Rekordstore beløp
Ofte kan beløpene være store. I et land som USA sendte nicaraguanere i 2023 rekordstore pengebeløp til slektninger i hjemlandet, viste tall fra landets sentralbank.
I årets første elleve måneder ble det sendt hjem rundt 4,24 milliarder dollar, nær 43 milliarder kroner. Det er en økning på 47 prosent sammenlignet med samme periode i 2022, fremgår det av en uttalelse fra Nicaraguas sentralbank.
Nesten 60 prosent av pengene kom fra avsendere i USA og nesten 20 prosent fra Nicaraguas naboland Costa Rica. Pengene sendes hjem av nicaraguanske migranter og utgjør et viktig bidrag til landets økonomi, der arbeidsledighet og fattigdom øker under president Daniel Ortegas regime.
Mange har forlatt Nicaragua i håp om å sikre seg en bedre økonomisk framtid, og flyktet fra landet etter de mislykkede protestene mot Ortegas styre i 2018.
Migrasjonen fra Nicaragua til USA nådde i 2022 rekordmange 164.600 mennesker, ifølge tall fra amerikanske myndigheter. Men for inneværende tolvmånedersperiode, fra september i fjor til september i år, falt antallet migranter til 139.000.
Også motsatt virkning
Samtidig brukes også offisiell bistandspolitikk i et innvandringsrestriktivt lys. For hva skjer når levestandarden i mottakerlandene stiger?
Strategidokumenter fra EU-kommisjonen forespeiler at økende velstand i lavinntektsland avholder folk fra å emigrere. Aktuell forskning tyder imidlertid på det motsatte: Utvandringen øker i takt med den økonomiske utviklingen, inntil landene har nådd nivået til «øvre mellominntektsland». Når økonomien i «fattige land» vokser, øker som regel utvandringspresset. Emigrasjonstallene faller først når landene har nådd et ganske høyt økonomisk nivå.
Land som Sverige har også gjennomført et linjeskifte politisk, gjennom å kunngjøring en dyptgripende reform av sin bistandspolitikk. I rapporten «Bistand for en ny æra» gjør landet det klart at de fra nå av vil kreve at land som ønsker å motta økonomisk bistand, må inngå returavtaler for uønskede migranter.
Her hjemme har Frp-leder Sylvi Listhaug varslet liknende tiltak. Allerede under valgkampen i 2021 gikk hun inn for å skjerpe kravene til innvandrere og kutte kraftig i bistanden.
– Overføringer hjelper folk å overleve
Leoul Mekonen er opprinnelig fra Etiopia og har flyktningbakgrunn. Han er samfunnsengasjert person med mange års erfaring i integrerings- og forebyggendearbeid i minoritetsmiljøene.
For han er det ingen tvil om at bidragene som flyktninger og innvandrere i vestlige
land overfører til familier og slektninger, har stor betydning for økonomien i fattige land som Etiopia, Eritrea og Somalia.
– Overføringene har en positiv effekt både på mikro- og makronivå. Individuelt sett bistår pengene vi sender med å dekke utdanningskostnader, helsetjenester, oppstart av bedrifter, samt grunnleggende behov som mat, husly og klær. I land uten velferdstjenester som garanterer støtte ved helsesvikt, sosial nød eller inntektstap, spiller denne uformelle bistanden en stor rolle, sier han til Utrop.
Ulike former for utvikling
Utvikling i et land kan måles på mange måter, og ikke nødvendigvis bare gjennom import- og eksportfortjeneste, mener han.
– Folk som får utdanning takket være støtte fra familiemedlemmer i rike land, er en god indikator på utvikling. Jo flere som får utdanning, desto større er muligheten for økonomisk selvstendighet på lang sikt.
Vanskelig å sammenlikne overføringer med offisiell bistand
Å sammenligne effekten av offisiell økonomisk bistand fra rike stater som Norge med
uformelle overføringer fra migranter er samtidig vanskelig av flere grunner, er han og andre etiopiskfødtes erfaring.
– For det første er hvert enkelt land unikt i sitt utviklingsstadium, politiske system, demografi og ressursgrunnlag. Her er det lette å se forskjellen mellom å gi offisiell bistand til et stabilt, demokratisk land som India kontra et konfliktfylt land som Etiopia og Somalia.
– Offisiell bistand gagner best land med et stabilt politisk system og transparente strukturer som sikrer at bistandsmidlene når frem. I konfliktfylte land der politiske ledere bruker ressurser på å styrke militære og undertrykkende midler, er det den uformelle bistanden som fremmer utvikling. Støtten fra familier i rike land investeres i utdanning, arbeidsskaping og bedre livsvilkår.
Etiopia som eksempel på feilpolitikk
For Mekonen er fødelandet et eksempel på hvordan bistandspolitikk kan gå galt, og hvor overføringshjelpen blir viktig.
– I dag bruker land som Etiopia hundrevis av millioner dollar på militære droner for å føre krig mot sin egen befolkning. Mange land mottar bistand fra rike vestlige land i årevis uten å klare å forbedre økonomien eller befolkningens livsvilkår. Internasjonale observatører ser at mange utviklingsland, til tross for mottatte billioner av dollar, ikke har klart å tilby bedre
utdanning, helsetjenester eller bygge infrastruktur.
I slike tilfeller er den uformelle bistanden avgjørende for å gjøre en merkbar positiv forskjell, sier han.
– Statistikken som viser den positive effekten av uformell bistand fra familie og slekt, bør danne grunnlag for en politikkendring blant rike land som ønsker å støtte folk i fattige land. De kan implementere tiltak som motvirker illegal migrasjon samt åpne dørene for lovlig arbeidsrelatert innvandring.
Kritisk til strategidokumentet
Forskningen nevnt i EUs strategidokumenter bør vurderes kritisk, sier Mekonen.
– Ulovlig migrasjon fra fattige til rike land er ofte et resultat av politiske kriser, konflikt og krig. Flyktninger kommer fra land der millioner blir tvunget til å forlate hjemmene sine. Å hevde at økt innvandring fra fattige land til rike land hovedsakelig er økonomisk motivert, er feil.
Konklusjonen i rapporten om at når økonomien i fattige land vokser, så øker utvandringspresset, er han uenig i.
– Her sees migrasjon fra fattige land som en trussel og overser behovet for stabile, fredelige og demokratiske systemer som gir innbyggerne muligheten til å utnytte sine ressurser rettferdig. Økonomisk vekst i fattige land reduserer utvandringspresset ved å gi folk muligheter til å skape seg en fremtid hjemme. Dette bør være målet for bistandspolitikken som føres av de rike landene.
Vil ha pengehjelpen inn i selvangivelsen
Oslo Venstre-politiker Ismail Ali Hussein viser til at tematikken er kjent blant folk med somalisk bakgrunn.
– Vi har mange i diasporaen sender penger til hjemlandet og den er ofte treffsikker nettopp fordi det går direkte til den enkelte familien uten noe mellomledd- og det er så lite fare for at pengene havner i feil hender enn tiltenkt. Overføringene går til å finansiere primærbehov for den enkelte familien, som skolegang, helsehjelp og husly.
Hussein mener man bør vurdere muligheten for at man kan skrive pengehjelpen inn i selvangivelsen.
– Slik kan man få avdrag på skatten hvis man gir bidrag til familie i hjemlandet Jeg tror det hadde hjulpet mye for dem det gjelder, og tror dette er en debatt som vi må løfte opp i Norge.
Skal supplere bistanden
For han er det også viktig at overføringene skal supplere den statlige bistanden.
– En god bistand handler også om å ta i bruk mange virkemidler som i sum kan gi god effekt både kortsiktig og langsiktig. Vi trenger statlig bistand og at Norge som humanitær aktør er med på å ta ansvar for de aller fattigste i verden. Men det er enda viktigere at vi spiller på lag med de menneskelige ressursene som er i diasporaen.
