Arina Aamir, som sitter i Oslo bystyre for Høyre, forteller i et lengre intervju med Henrik Beckheim at hun i perioder har hatt pakistanske venninner, men at relasjonene ofte har sprukket.
– Jeg hadde hatt noen pakistanske venninner opp gjennom, men det har aldri gått bra, sier Aamir. Hun er datter av høyrepolitiker Aamir J. Sheikh og Afshan Rafiq som var første faste stortingspolitiker med innvandrerbakgrunn på Stortinget.
Hun heter egentlig Arina Aamir Sheikh.
– I offentligheten bruker jeg kun Arina Aamir. Det har jeg gjort helt siden 2020, da jeg begynte å engasjere meg, opplyser hun til Utrop.
Aamir mener utfordringen handler om sosial kontroll mellom jenter – og et miljø der «moralpoliti» slår hardere ned på noen enn andre.
– Hvis en jente har en kjæreste så går det fint, men hvis jeg for eksempel fikk det, så skulle det vært et problem, sier hun, og beskriver det som «veldig rart» og preget av dobbeltstandarder.
Mener kontrollen lever videre
Aamir er tydelig på at hun skiller mellom religion og kultur, og sier hun opplever at mye av kontrollen bunner i kulturelle forventninger som går igjen på tvers av landbakgrunn i Sør-Asia.
Samtidig mener hun at negativ sosial kontroll fortsatt påvirker unge med pakistansk bakgrunn, også i familier som har vært lenge i Norge. Aamir representerer fjerde generasjon norskpakistanere.
Advarer mot «dobbeltliv»
Aamir beskriver også et miljø der unge lever «dobbeltliv» – ett liv utad og ett hjemme – og at dette gjør det vanskelig å snakke åpent om frihet og grenser.
– Så lenge foreldrene ikke ser at de bryter kulturen, så går det fint, sier hun.
Hun mener det i praksis skaper et rom der rykter og sosial sanksjonering kan ramme spesielt jenter.
– Vi må tåle ærlige samtaler
Aamir har markert seg i offentligheten med harde utspill om sosial kontroll, tvang og ukultur. Hun forteller at reaksjonene kommer fra flere kanter, men at hun opplever støtte i det stille – særlig fra dem som selv føler seg begrenset.
– De som blir utsatt for negativ sosial kontroll … takker meg, sier hun, og legger til at mange ikke tør å støtte henne åpent.
– De verste muslimene jeg har møtt bruker hijab
Aamir snakker også om hijab i intervjuet. Hun mener hijab blant unge pakistanske jenter i Norge i dag ofte handler mer om identitet, status og “å fremstå som flink” enn om religion.
Hun skiller mellom pakistansk kultur og islam, og sier at hijab tradisjonelt ikke har vært særlig utbredt i det norsk-pakistanske miljøet, i hvert fall ikke i besteforeldregenerasjonen.
Hun mener bruken av hijab i dag i større grad kan forstås som en nyere trend, og peker på at plagget for noen også fungerer som et identitets- og tilhørighetssymbol – og som et signal om å fremstå som «flink» i familiens øyne.
Samtidig understreker hun at hijab i seg selv ikke sier noe sikkert om moral eller hvordan man behandler andre. Hun mener også at hijab i enkelte miljøer kan brukes som et verktøy for å markere hvem som regnes som «riktige» muslimer, og dermed inngå i negativ sosial kontroll.
Det imidlertid ikke første gang Aamir kritiserer sine egne. I et podcast intervju med Ole Asbjørn Ness i fjor høst uttalte hun at «pakistanere er mer rasister enn nordmenn».
Der peker hun også på forskning som antyder at unge med innvandrerbakgrunn – og særlig jenter – er mer utsatt for negativ sosial kontroll i Norge enn ungdom uten innvandrerbakgrunn.
Hva sier forskning?
Forskning og offentlige rapporter har over flere ti år pekt på at negativ sosial kontroll kan handle om alt fra overvåking og press til begrensninger i hvem man kan være sammen med, hvordan man kler seg og valg av utdanning eller partner.
Rapporten fra Proba om negativ sosial kontroll på skolen gir ikke eksakte tall på hvor mange elever som bekrefter at de selv har opplevd sosial kontroll, slik man ofte ser i spørreundersøkelser med store tallmaterialer. I stedet er rapporten basert på flere kvalitative datakilder.
For tall på sosial kontroll i Norge, viser IMDi-oversikter at det ikke finnes sikre nasjonale tall på hvor mange som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.
En Fafo-rapport fra 2023 derimot at om lag 50 % av jenter med pakistansk bakgrunn i Oslo og Akershus oppgir at de ikke kan være sammen med jevnaldrende av det motsatte kjønn på fritiden – det vil si at de har opplevd direkte sosiale restriksjoner fra foreldre eller foresatte som begrenser deres sosiale liv. Dette er en betydelig andel som skiller seg ut sammenlignet med majoritetsungdom.
Rapporten påpeker altså at sosial kontroll er særlig statistisk høyt blant pakistanske jenter.
– Arina Aamir generaliserer og bidrar til polarisering
Mudassar Mehmood er leder for Mortensrud fellesskap, en frivillig organisasjon som ble etablert i 2020 og som jobber forebyggende med vanskeligstilt og sårbar ungdom i Oslo sør. Han er leder av oppvekstkomiteen i Bydel Søndre Nordstrand for Arbeiderpartiet.
Han reagerer kraftig på uttalelser Aamir om hijab, sosial kontroll og innvandrermiljøer. Han mener påstandene er preget av generaliseringer, og advarer mot at retorikken kan bidra til mer stigmatisering og polarisering.
Mehmood mener Aamir bygger brede konklusjoner på personlige erfaringer, og at dette gir et skjevt bilde av muslimske og pakistanske miljøer.
– Når du slenger ut lite gjennomtenkte påstander og trekker brede konklusjoner basert på anekdoter, bidrar du ikke til opplysning. Du bidrar til polarisering, sier Mehmood.
Han er også foredragsholder og samfunnsdebattant, og har i en årrekke jobbet tett med ungdom, familier og lokalsamfunn i områder preget av utenforskap. Nylig ble han kåret til Årets Ledestjerne av Dagens Næringsliv.
– Reelle utfordringer finnes
Mehmood understreker at han ikke benekter at negativ sosial kontroll finnes og at problemet må tas på alvor.
Samtidig mener Mehmood at utfordringen oppstår når forskning brukes feil i offentlig debatt. Han advarer mot at strukturelle funn og kvalitative erfaringer løftes ut av kontekst og brukes til å gi brede karakteristikker av hele miljøer, eller kobles direkte til religion og ytre uttrykk som hijab.
Mehmood viser til at Fafo selv peker på stor variasjon innad i gruppene, og at holdninger og praksiser endrer seg over tid. Han mener rapporten også advarer mot å forklare komplekse samfunnsfenomener med kultur alene, fordi dette kan bidra til stigmatisering.
– Derfor blir det problematisk når Arina Aamir bruker denne typen forskning til å rangere muslimers moral, avfeie hijab som mote, eller gjøre sosial kontroll til et spørsmål om hvem hun kan være venn med. Det er ikke en nyansert bruk av forskning, det er en politisering av den på en måte forskerne selv advarer mot.
Han mener det er viktig at dette kommer tydelig fram i mediedekningen: at forskning kan anerkjenne reelle problemer, samtidig som den setter grenser for hvordan problemene bør omtales og forstås i offentligheten.
Reagerer på hijab-utspill
Mehmood reagerer særlig på Aamirs omtale av hijab, der hun blant annet har omtalt det som en nyere trend og et «moteplagg», og sagt at «de verste muslimene jeg har møtt bruker hijab».
Han mener dette reduserer et religiøst plagg til noe overfladisk, og samtidig rammer kvinner som allerede opplever hets og diskriminering i Norge.
– Hijab er for svært mange et bevisst valg knyttet til tro, praksis og identitet. Når Arina avfeier hijab som et «moteplagg», usynliggjør hun erfaringene til mange kvinner som møter trakassering og mistenkeliggjøring i hverdagen, skriver han.
Mener hun stempler
Mehmood mener Aamir, gjennom formuleringene sine, kobler synlige muslimske uttrykk til moral og karakter.
– Når hun sier at «de verste muslimene» bruker hijab, knytter hun bekledning direkte til hvem som er «gode» og «dårlige» muslimer. Det er ikke et oppgjør med sosial kontroll. Det er stempling, skriver han.
Kritiserer utsagn om vennskap
Mehmood reagerer også på at Aamir sier hun ikke vil ha pakistanske venninner, fordi hun opplever sosial kontroll og «moralpoliti» i miljøet.
Han mener dette går fra å kritisere et fenomen, til å generalisere en hel gruppe.
– Negativ sosial kontroll finnes og må tas på alvor. Men når det gjøres om til et «pakistansk venneproblem», avskrives et helt miljø som moralsk problematisk, skriver han.
– Ord blir til holdninger
Til slutt understreker Mehmood at han ikke kritiserer Aamir for å være politisk uenig, men for å bruke et språk han mener bidrar til mer mistenkeliggjøring.
– Politikk handler ikke bare om å mene noe. Det handler også om å veie ordene sine. For ord blir til holdninger. Og holdninger blir til handling, skriver han.
