Samtidig som Norge mangler folk i helsevesenet, industrien og distriktskommunene, forlater rundt 30.000 personer landet hvert år.
På et seminar arrangert av Fafo Østforum presenterte forskerne Marianne Tønnessen og Tone Maia Liodden fra OsloMet nye funn fra forskningsprosjektet EXIT-Norway. Prosjektet undersøker hvem som utvandrer fra Norge, hvorfor de reiser, og hva det betyr for et land som samtidig er avhengig av innvandret arbeidskraft.
Et land som trenger flere, men mister mange
Innledningsvis satte møteleder Anne Mette Ødegård utvandringen inn i en større europeisk sammenheng. Mange land opplever arbeidskraftmangel som følge av aldrende befolkning og lave fødselstall. Samtidig skjerpes konkurransen om arbeidskraft i hele Europa.
Det gjelder også Norges viktigste avsenderland for arbeidsinnvandring. Ødegård viste til at Polen nå selv omtales som et innvandringsland, og at EU-kommisjonen har anbefalt Polen å føre en mer langsiktig migrasjonspolitikk for å møte egen arbeidskraftmangel. I Latvia har befolkningen sunket kraftig siden 2000, og i Bulgaria tilsvarer utvandrerne 17 prosent av de sysselsatte, ifølge tall hun løftet fram i seminaret.
Det setter Norge i en ny situasjon: Landet kan ikke lenger ta for gitt at arbeidskraften fortsetter å komme.
Tre av fire som utvandrer, var innvandrere
Tønnessen slo fast at det store bildet har endret seg.
– De fleste som utvandrer i dag har tidligere innvandret til Norge.
Det underbygges også av prosjektets registeranalyser: I 2023 var 75 prosent av dem som utvandret fra Norge, personer som først hadde innvandret hit. Øst-europeiske EU-borgere utgjør en stadig større andel av disse, mens andelen norskfødte blant utvandrerne er blitt mindre over tid.
Forskerne delte utvandrerne inn i elleve grupper og viste at utvandringsmønstrene varierer mye. Unge vestlige innvandrere utvandrer hyppigst, mens øst-europeiske innvandrere ligger mer på midten. Blant norskfødte er utvandring langt mindre vanlig.
Samtidig har utvandringen blitt mindre vanlig over tid for mange grupper, målt som antall utvandringer per 1.000 personer. For innvandrere fra østlige EU-land ligger nivået rundt 50 per 1.000, altså omtrent 5 prosent i et vanlig år, ifølge Tønnessen.
Unge reiser oftere enn eldre
Et annet tydelig trekk er alder.
– Unge utvandrer mer enn eldre, sa Tønnessen i presentasjonen.
Prosjektet viser at unge vestlige innvandrere er den gruppen som oftest forlater Norge. Også blant norskfødte er det de unge som reiser mest. I tillegg fant forskerne at unge kvinner utvandrer mer enn unge menn, noe Tønnessen beskrev som litt overraskende.
Her mener forskerne at noe av forklaringen kan ligge i at denne mobiliteten ikke bare er klassisk arbeidsmigrasjon, men også livsfaseflytting: utdanning, eventyrlyst, internasjonale karrierer og svakere lokal forankring.
Jobb og familie holder folk i Norge
Om det er én ting registerdataene viser tydelig, er det at tilknytning betyr mye.
Personer uten arbeid i Norge har langt større sannsynlighet for å utvandre. Dette gjelder særlig innvandrere fra EU/EFTA. Nær halvparten av de voksne som utvandret, var uten jobb i Norge da de dro. Også mangel på partner eller barn i husholdningen øker sannsynligheten for å reise.
Dette var også et viktig poeng i den påfølgende panelsamtalen. Flere av deltakerne understreket at hele og faste stillinger, stabil bosituasjon og tydelig tilhørighet i arbeidslivet er avgjørende hvis folk skal bli værende.
De fleste drar hjem igjen
Prosjektet viser også at de fleste innvandrere som utvandrer fra Norge, flytter tilbake til opprinnelseslandet. Dette gjelder særlig personer fra vestlige EU-land, men også mange fra østlige EU-land.
For gruppen fra de nye EU-landene i øst innvandret 270.000 personer til Norge mellom 2004 og 2023. Av disse er 86.000, omtrent én av tre, registrert som utvandret igjen per 2024.
Samtidig understreket Tønnessen at dette ikke betyr at strømmen har snudd. Ferske SSB-tall viser fortsatt netto innvandring fra disse landene i mange tilfeller, selv om innvandringen er lavere enn før og utvandringen har økt noe.
Men hvorfor drar de?
Det mest interessante – og kanskje mest ubehagelige – funnet i seminaret kom da Tone Maia Liodden presenterte de kvalitative intervjuene.
Forskergruppen har snakket med rundt 70 personer med bakgrunn fra blant annet Ungarn, Irak, Ukraina, Somalia, USA, Kina, Iran, Pakistan, India, Bosnia, Russland, Portugal og Afghanistan. Mange hadde høy utdanning, og flere jobbet i teknologibransjen.
Liodden pekte på seks brede forklaringsområder: kulde og lange vintre, arbeid og økonomi, sosiale relasjoner, sosial konformitet, regelverk og velferdsstaten.
Men i seminaret gjorde hun det klart at det særlig var tre temaer som gikk igjen: arbeid og økonomi, sosiale relasjoner og misnøye med deler av velferdsstaten.
Den mest uventede forklaringen: sosial knapphet
Det sterkeste inntrykket etter presentasjonen var hvor sentralt det sosiale sto i mange av historiene.
Liodden fortalte at mange av informantene aktivt hadde tatt kontakt med forskerne for å forklare hvorfor de ikke lenger ønsket å bo i Norge. Hun beskrev det som et slags oppdemmet behov for å kunne si høyt at livet i Norge ikke nødvendigvis oppleves så godt som det norske selvbildet tilsier.
Et gjennomgående tema var vanskeligheten med å få norske venner.
En av informantene sa det slik:
– Vi hadde et fint hus og alt, men var det noen vi kunne grille og drikke øl med? Nei. Familie, venner, sosialt liv – det hadde vi ikke i Norge.
En annen uttrykte frustrasjonen enda skarpere:
– Folkens, er det noe jeg kan gjøre annerledes? Burde jeg snakke mer lavmælt, burde jeg kjøpe mer øl til dere?
Forskerne viste også til beskrivelser av det Liodden kalte en slags «one-night-friendships»: gode samtaler på fest, åpenhet etter noen drinker – men ingen relasjon dagen etter. Dette ble brukt som bilde på en opplevelse av at nordmenn kan være hyggelige, men vanskelige å komme ordentlig innpå.
I presentasjonen beskrev forskerne dette som «sosial knapphet». Norge kan være mindre preget av økonomisk knapphet enn mange andre land, men mer preget av knapphet på sosial tilgang, nye vennskap og inkluderende fellesskap. På plansjen om «sosial knapphet» peker forskerne på blant annet orientering mot kjernefamilien, etablerte vennekretser fra tidlig i livet og normer mot å blande ulike sosiale sirkler.
Å være innvandrer – uansett hvor godt du snakker norsk
For noen handlet det ikke bare om stillhet og sosial distanse, men også om status og anerkjennelse.
En av informantene, sitert i presentasjonen, sa:
– Du er en innvandrer, uansett hvor perfekt du snakker norsk. Du blir sett litt ned på.
Liodden fortalte også at noen av informantene med bakgrunn utenfor Europa pekte på rasisme og diskriminering som en medvirkende årsak til at de valgte å flytte.
Dette er et punkt med særlig relevans for Utrops lesere: Utvandring handler ikke bare om arbeidsmarked og mobilitet, men også om hvorvidt folk opplever at de blir anerkjent som fullverdige medlemmer av samfunnet.
Velferdsstaten trekker – og skyver
Norge beskrives ofte som attraktivt på grunn av velferdsstaten. Men i intervjuene kom det også fram kritikk.
Forskerne løftet fram misnøye med høyt skattenivå, barnevernet, fastlegeordningen og norsk skole. På plansjen om velferdsstaten listes nettopp skatt, barnevernet, helsevesenet og skolen opp som forhold som kunne påvirke beslutningen om å reise.
Liodden understreket at slike synspunkter ikke bare kom fra arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, men også fra majoritetsnordmenn og andre grupper.
Ikke bare et individvalg – men et samfunnsproblem
Funnene ble satt inn i en bredere samfunnsramme da representanter fra KS, NHO og Fagforbundet kommenterte forskningen.
Her var det bred enighet om at Norge må tenke annerledes dersom landet både skal tiltrekke og beholde arbeidskraft.
Fra KS ble det understreket at kommunesektoren står i en dobbel klemme: eldre befolkning gir større behov for tjenester, samtidig som det blir færre i arbeidsfør alder. Fra Fagforbundet ble det advart om at større utvandring vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenester, som allerede sliter med rekrutteringen. NHO pekte på at seks av ti norske bedrifter oppgir at de mangler kompetanse.
Det kom også fram et viktig prinsipielt poeng: Arbeidsinnvandring kan ikke være den eneste løsningen. Flere pekte på at Norge samtidig må få flere som allerede bor her, ut i arbeid, få bedre godkjenning av utenlandsk kompetanse og gjøre arbeidslivet mer stabilt og inkluderende.
Frøya som eksempel – og advarsel
Seminaret trakk også inn erfaringer fra Frøya, der både LO og ordføreren beskrev hvor avgjørende arbeidsinnvandrere har vært for lokal vekst.
Over 30 prosent av befolkningen på Frøya har i dag utenlandsk bakgrunn eller foreldre med utenlandsk bakgrunn, ifølge ordføreren. Men både hun og LO-leder Stian Pakov pekte på at dette krever mer enn bare jobber. Barnehager, skoler, boliger, norskopplæring og et inkluderende fritidsliv må være på plass. Hvis ikke øker gjennomtrekken.
Pakov beskrev også hvordan høy rotasjon kan tære på lokalsamfunnet:
Folk investerer mindre sosialt i hverandre når de forventer at de nye likevel snart skal dra.
Det er et viktig perspektiv som går rett inn i EXIT-Norway-forskningen: manglende stabilitet skaper ny ustabilitet.
Norge må spørre seg selv hvorfor folk ikke blir
EXIT-Norway viser at utvandring fra Norge ikke kan forstås som ett fenomen. Noen reiser av karrieregrunner. Noen reiser fordi lønnsforskjellene mellom Norge og hjemlandet er blitt mindre. Noen reiser fordi familien trekker dem hjem. Andre drar fordi de ikke finner venner, ikke føler seg anerkjent, eller ikke opplever at livet i Norge er sosialt bærekraftig.
Det gjør også diskusjonen mer krevende.
For Norge handler dette ikke bare om hvor mange som kommer, men om hvorfor så mange ikke blir. Og svaret ser ut til å være langt mer sammensatt enn både arbeidsinnvandringsdebatten og integreringsdebatten vanligvis legger til grunn.
Det betyr at løsningen heller ikke bare kan være høyere lønn eller flere rekrutteringskampanjer. Skal folk bli, må de også få et liv her.
Et arbeid. Et hjem. Et språk. En plass i lokalsamfunnet. Og kanskje, til slutt, noen å grille og drikke øl med.
