Foto: KI
Da politiet måtte omprioritere etter hendelsen ved den amerikanske ambassaden, ble noe tydelig som sjelden sies høyt: Ressursene strekker ikke til. Og det er ikke beredskapen som først rammes, men oppfølgingen av ungdom og mindre alvorlig kriminalitet.
Et varsku vi ikke kan overse
Eksplosjonen ved den amerikanske ambassaden i Oslo utløste det man forventer av politiet: økt beredskap, sikring av kritiske objekter og prioritering av liv og helse.
Men det som fulgte i etterkant, sier kanskje mer om tilstanden i politiet enn selve hendelsen.
Oslo politidistrikt sendte en uvanlig melding til kommuner og helseforetak om redusert støtte. Begrunnelsen var enkel og alvorlig: kapasiteten var sprengt. Leder for operativ tjeneste, Grete Lien Metlid, var tydelig på at situasjonen gikk utover politiets kapasitet.
Byrådsleder Eirik Lae Solberg kalte det et dramatisk varsku og stilte spørsmål ved hvor mye som skal til før staten prioriterer Oslo-politiet høyere.
Dette er ikke bare en midlertidig belastning. Det er et symptom på en mer langsiktig ubalanse.
Når det viktigste skyves til side
Politiet vil alltid prioritere de mest alvorlige hendelsene. Det er selve kjernen i samfunnsoppdraget. Men når ressursene ikke strekker til, får det konsekvenser andre steder.
Det som ofte blir nedprioritert, er det arbeidet som skjer før kriminalitet utvikler seg til alvorlige saker. Det gjelder oppfølging av ungdom, tilstedeværelse i nærmiljøer og reaksjoner på mindre alvorlige lovbrudd. Nettopp dette er områder der tidlig innsats er avgjørende.
Når politiet ikke har kapasitet til å reagere raskt og konsekvent, mister reaksjonen sin effekt
Forskningen er ganske klar. Det som virker avskrekkende, er ikke hvor hard straffen er, men hvor sannsynlig det er at du blir tatt – og hvor raskt reaksjonen kommer. Kriminologisk forskning, inkludert analyser fra blant annet SSB og internasjonale studier, viser at økt straffenivå i seg selv har begrenset effekt på kriminalitet.
Det hjelper altså lite å true med harde straffer hvis systemet ikke klarer å reagere når lovbruddet faktisk skjer. Dette er kjernen i problemet i Oslo.
Når politiet ikke har kapasitet til å reagere raskt og konsekvent, mister reaksjonen sin effekt. Da blir ikke spørsmålet hvor streng straffen er, men om den i det hele tatt kommer – og når.
Et mer presist bilde av kriminalitet
Denne situasjonen står i kontrast til hvordan kriminalitet ofte diskuteres offentlig. Debatten handler gjerne om hvem som begår kriminalitet, og særlig om innvandrere og innvandrerungdom.
Men analysen av kriminalitet i Oslo peker i en annen retning. Den viser at kriminalitet i stor grad følger byens struktur, aktivitet og funksjon. Rundt seks av ti anmeldelser skjer i indre by, der det er høy tetthet av mennesker, handel og uteliv.
Utviklingen over tid forsterker dette bildet. Oslo hadde en betydelig nedgang i kriminalitet før pandemien, et lavpunkt under nedstengningen, og en økning etter gjenåpningen. Denne økningen henger tett sammen med mer aktivitet i byen, mer mobilitet og flere møteplasser.
Dette er klassiske storbymekanismer. Kriminalitet følger ikke primært identitet, men situasjoner og strukturer.
Kriminalitet følger ikke primært identitet, men situasjoner og strukturer
Hva forskningen faktisk sier om innvandring og kriminalitet
Når spørsmålet om innvandrere og kriminalitet reises, er det avgjørende å støtte seg på forskning som faktisk analyserer dette direkte.
Statistisk sentralbyrå har i flere studier vist at enkelte grupper med innvandrerbakgrunn kan være overrepresentert i kriminalstatistikk målt som siktelser per innbygger. Samtidig viser de samme analysene at forskjellene reduseres betydelig når man tar hensyn til alder, kjønn, inntekt, utdanning og levekår.
SSB peker på at unge menn er klart overrepresentert i kriminalitet uavhengig av bakgrunn, og at sosioøkonomiske forhold spiller en avgjørende rolle. Når disse faktorene kontrolleres for, blir bildet langt mindre dramatisk enn det ofte fremstilles som.
Forskning fra blant annet FAFO og andre miljøer peker i samme retning. Kriminalitet henger tett sammen med marginalisering, skolefrafall, lav tilknytning til arbeidslivet og oppvekstforhold. Dette er forhold som ikke er unike for innvandrere, men som kan være ujevnt fordelt i befolkningen.
Det betyr at etnisitet i seg selv er en svak forklaringsfaktor. Det er levekår og strukturelle forhold som i langt større grad forklarer forskjeller. Og kombinert med mindre sannsynlighet for å bli tatt av politiet og for sen reaksjonen gir dette en boost i ungdomskriminaliteten.
Når debatten bommer
Problemet oppstår når denne kompleksiteten forsvinner i offentlig debatt eller når enkelte politiske partier foreslår tiltak.
Når kriminalitet i enkelte områder kobles direkte til innvandrerbakgrunn slik som FrP gjør med jevne mellomrom, skjer det en forenkling som både er analytisk svak og politisk problematisk. Sted blir tolket som identitet, og strukturelle forhold blir gjort om til egenskaper ved mennesker: At innvandrere eller de med mørk hudfarge er mer kriminelle.
Samtidig overses det faktum at statistikken som ofte brukes i debatten, ikke nødvendigvis måler det man tror den måler. Analysen av Oslo er et godt eksempel. Den sier ingenting om etnisitet, men mye om hvor kriminalitet skjer, og hvordan den registreres. Mye av statistikken som FrP bruker som grunnlag for å foreslår sine tiltak på baserer seg på anmeldte forhold, ikke domfellelser.
Statistikk som FrP bruker som grunnlag for å foreslår sine tiltak på baserer seg på anmeldte forhold, ikke domfellelser
Når slike tall brukes til å trekke bastante konklusjoner om grupper, er det ikke statistikken som taler, men tolkningene.
Ressursmangel som forklaring – ikke unnskyldning
Det er i dette bildet ressursmangelen i politiet blir særlig viktig.
Når politiet ikke har kapasitet til å følge opp mindre alvorlig kriminalitet, oppstår det et rom der problemer kan vokse. Ungdom som begår mindre lovbrudd, møter ikke nødvendigvis raske eller tydelige reaksjoner. Over tid kan dette bidra til en utvikling der terskelen for nye lovbrudd senkes.
Strengere straff i seg selv har begrenset effekt dersom reaksjonene kommer sent. Det som virker, er forutsigbarhet, nærvær og tidlig reaksjon og oppfølging. Når disse elementene svekkes, svekkes også den forebyggende kraften i systemet.
Et annet utgangspunkt for debatten
Eksplosjonen ved ambassaden var en enkelthendelse. Men reaksjonen avdekket noe mer varig: Et politi som må prioritere så hardt at grunnleggende oppgaver presses ut. En kriminalitetsdebatt som fokuserer på hvem, fremfor hvorfor. Og et system der forebygging taper i konkurransen med beredskap.
Hvis vi vil forstå kriminalitet i Oslo, må vi ta utgangspunkt i dette. Ikke i forenklede forestillinger om hvem som begår kriminalitet, men i hvordan samfunnet er organisert, hvilke ressurser som finnes, og hvordan reaksjonene faktisk fungerer.
Det er først når vi flytter blikket dit, at debatten kan bli både mer presis og mer nyttig.
