Foto: Skjermdump
Sumathy Selvakumar var 19 år da hun kom til Vardø og begynte på fiskefabrikk. Under markeringen av 70 år med tamilsk migrasjon til Norge delte hun og to andre deltakere minner om veien inn i et nytt samfunn.
Måtte telle penger til melk – senere ble hun leder i helsevesenet
– De første tre månedene husker jeg at vi måtte telle penger for å kjøpe melk til broren min. Det var såpass ille, fortalte Sumathy Selvakumar.
Søndag 18. oktober møttes hun, Anantha Krishnan og Sathiaruby «Ruby» Sivaganesh til panelsamtale på Melahuset i Oslo. Samtalen var en del av kulturarrangementet «70 år i Norge. Norsk-tamiler feirer», og ble ledet av Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan.
Historiene handlet om kalde arbeidsplasser, uvant mat og kampen for å lære norsk. Men deltakerne snakket også om familiens støtte, organisasjonene de bygget og hva neste generasjon skal ta med seg videre.
Arrangør var DiasporA Tamil Archives (DTA), som siden april 2020 har arbeidet for å bevare og formidle tamilsk migrasjonshistorie og kulturarv. Med 70-årsmarkeringen ønsker DTA å løfte fram denne historien som en del av Norges historie, gjennom utstillinger og aktiviteter flere steder i landet i 2026 og 2027.
Fra Sri Lanka til fiskefabrikken i Vardø
Selvakumar kom til Norge gjennom familiegjenforening 24. april 1989. Faren hadde kommet to år tidligere og flyttet til Vardø for å få arbeid i fiskeindustrien.
For 19-åringen ble overgangen brå. Hun hadde holdt på med eksamen i Sri Lanka og ønsket ikke å reise, men moren ville ha alle barna med seg.
I Vardø ventet snø og en hverdag der sju familiemedlemmer skulle leve av én inntekt. Samtidig husket Selvakumar naboer som tok imot familien med kaker, og andre tamiler som hjalp dem med å finne seg til rette.
Hun og den 17 år gamle søsteren bestemte seg for å søke arbeid på fiskefabrikken der faren jobbet. De tilbød seg å prøve og sa at de kunne slutte dersom arbeidsgiveren ikke var fornøyd.
– Jeg hadde aldri jobbet ute. Jeg hadde bare vært prinsesse for mamma og bestemor, fortalte hun.
Lukten, kulden og arbeidet med fisken var uvant. Søstrene bestemte seg likevel for å klare det, og lønnen ble en viktig hjelp for familien.
Moren insisterte på utdanning
Etter tre måneder på fabrikken dro søstrene til Alta folkehøyskole for å lære norsk. Selvakumar gikk senere videre til videregående skole og sykepleierutdanning, som hun fullførte i 1995.
Moren var en viktig støttespiller gjennom skolegangen. Når andre spurte hvorfor døtrene skulle studere når de kunne arbeide og tjene penger, holdt hun fast ved at utdanningen måtte komme først.
– Mamma har alltid sagt: «Penger kommer etterpå, men barna mine skal ha utdanning.» Så jeg er veldig, veldig stolt av mamma, sa Selvakumar.
Da hun senere fikk tilbud om en lederstilling, hadde hun tre små barn. Ektemannen tilpasset arbeidstiden sin, og foreldrene bidro med å hente barna i barnehagen.
I dag er hun seksjonsleder i Lillestrøm kommune og har tatt en mastergrad i ledelse og administrasjon ved BI. Fra scenen understreket hun hvor mye støtten hjemme hadde betydd for mulighetene hennes.
Hadde Tabasco i jakkelommen
Anantha Krishnan kom til Norge fra India på 1970-tallet. Et av minnene hans var hvor vanskelig det var å finne krydder og ingredienser til tamilsk mat.
Løsningen var å ha en flaske Tabasco i jakkelommen når han skulle ut og spise. Historien utløste latter i salen, men Krishnan brukte den også til å beskrive hvor annerledes Oslo var den gangen.
For ham ble organisasjonslivet avgjørende for å finne en plass i samfunnet. Han trakk fram etableringen av den tamilske foreningen Tamil Sangam i 1979 som et viktig vendepunkt.
Organisasjonene ga folk møteplasser og mulighet til å snakke sitt eget språk. De gjorde det også mulig å løfte felles utfordringer og få kontakt med myndighetene.
– Det viktigste er ikke hvor mange restauranter vi har, eller hvor lett det er å finne krydder. Det viktigste er at mennesker får mulighet til å bygge et liv, delta i samfunnet og bli møtt som likeverdige, sa Krishnan.
Ville nå flere enn tamilske kvinner
Sathiaruby «Ruby» Sivaganesh kom til Norge som student på 1980-tallet. Hun arbeider i dag som overingeniør ved Universitetet i Oslo og er grunnlegger og styreleder i Aktive Kvinner i Bjerke.
Hun fortalte om ambisjoner innen studier, frivillig arbeid og idrett. Også for henne var familiens støtte avgjørende for å kunne følge interessene sine.
Gjennom kvinneorganisasjonen ønsket hun å nå kvinner med ulik bakgrunn. Hun var opptatt av at mange satte egne helsebehov bak hensynet til barna og ektefellen.
– Jeg vil ikke fokusere bare på tamiler. Vi må inkludere alle sammen i samfunnet, sa Sivaganesh.
Hun fortalte også om kampsportens betydning for disiplin, tålmodighet og trygghet. Til publikum hadde hun en oppfordring om å støtte kvinner som ønsker å studere, drive med idrett eller følge andre interesser.
Hva skjer med språket om to generasjoner?
Mot slutten vendte samtalen seg mot framtiden. Hvordan skulle tamilsk språk og kultur leve videre blant barn og barnebarn som vokser opp i Norge?
Sivaganesh la vekt på å motivere barna til å lære tamilsk, samtidig som de er en del av det norske samfunnet. Selvakumar fortalte at hennes egne barn snakker og skriver språket, men at norsk likevel ofte tar over når familien samles.
Krishnan mente arbeidet også måtte rette seg utover det tamilske miljøet. Han etterlyste større plass for språk og kultur i norske institusjoner og offentlige tilbud.
Samtalen ble avsluttet med en oppfordring fra Vivekananthan om å ta vare på deltakernes historier. Han understreket at minnene måtte inn i historien, slik at de ikke gikk tapt for neste generasjon.
