Foto: Privat
Lyden av et morsmål kan vekke minner om familie, hjemsted og mennesker man savner. For noen er språket også en viktig forbindelse til et land de har måttet forlate.
Ved Bergen inkluderingssenter har kunstneren Nora Adwan gjort slike lyder til en del av bygningens kunstneriske uttrykk. I verket Speaking Stones blir opptak av språk som brukes i Bergen kommune, omformet til mønstre som hugges inn i stein.
Det er ett av flere kunstverk som løfter fram erfaringer med migrasjon, tilhørighet og livet i et nytt land.
Morsmål blir en del av bygningen
I Speaking Stones bruker Nora Adwan språk som utgangspunkt for kunsten. Opptak av menneskers stemmer blir omformet til synlige mønstre i stein, slik at noe vi vanligvis hører, også kan sees.
Verket gir språkene en fysisk plass i bygningen. De blir ikke bare ord som brukes i samtaler, men spor som kan bli værende i mange år.
I Adwans kunst får språkene som mennesker har med seg til Bergen, en varig plass i det offentlige rom. Verket løfter dermed fram en side av mangfoldet som ofte får mindre oppmerksomhet enn norskopplæring og integreringstiltak.
Gjør ventetiden synlig
Et annet kunstverk ved senteret tar opp en erfaring mange asylsøkere kjenner: ventingen på svar.
Kunstneren Alvaro Campos har utviklet Reflecting Together sammen med deltakere. Verket handler om tid, dokumenter og det å vente, erfaringer som kan prege livet til mennesker som søker beskyttelse eller forsøker å etablere seg i et nytt land.
Kunsten gir plass til disse erfaringene i et bygg der inkludering og møte mellom mennesker står sentralt. Ventingen er ikke bare et spørsmål om dager og måneder. Den kan også handle om et liv som er vanskelig å planlegge.
Campos sitt verk skiller seg ut ved at deltakere har vært med på utviklingen. Dermed blir erfaringene deres en del av selve kunstprosessen, ikke bare et tema kunstneren skildrer utenfra.
Fjellreven forteller om migrasjon
I det tredje verket, Dry Friction, bruker kunstneren Rojda Tuğrul fjellreven som utgangspunkt for å utforske migrasjon.
Fjellreven beveger seg gjennom landskap der natur, klima og grenser påvirker mulighetene for å leve og overleve. Gjennom dyrets vandring trekker kunstneren forbindelser til menneskers bevegelser mellom steder.
Verket gir et annet perspektiv på migrasjon enn det som vanligvis dominerer den politiske debatten. I stedet for å ta utgangspunkt i statistikk, regelverk og oppholdstillatelser bruker Tuğrul naturen som bilde på bevegelse og tilpasning.
Hvem får fortelle historien?
De tre verkene bruker ulike uttrykk, men har et felles tema: mennesker og erfaringer som ikke alltid får stor plass i offentlige fortellinger.
Språk blir til steinmønstre, ventetid blir kunst, og migrasjon blir skildret gjennom et dyr som beveger seg mellom landskap.
I Campos sitt verk har deltakere vært med i utviklingen. For de øvrige verkene gir den tilgjengelige omtalen ikke et fullstendig bilde av hvilke språkbrukere og miljøer som har medvirket.
