Ønsker å styrke nettverket til minoritetskvinner

0Shares

Lørdag 8. mars holdt Norsk Folkehjelp Oslo og Oasen i sine lokaler på Hammersborggata et formelt arrangement i anledning kvinnedagen, hvor man blant annet holdt ulike kulturelle arrangement. Utrops utsendte kunne observere tilstedeværelsen av kvinner med bakgrunn alt i fra land som Chile, Peru og Argentina til land som Island, Hviterussland og Sudan.

Et av de mest debatterte spørsmålene handlet om minoritetskvinnenenes rolle i hjemmet og i det offentlige. Hva var det de ulike etniske gruppene anså som kvinnenes ansvar, og i hvorvidt grad en skulle involvere seg i det norske samfunnet. Spesielt når det gjaldt politisk deltagelse var standpunktene ganske forskjellige blant kvinnene tilstede.

Mot stakkarsliggjøring
En ung og svært glup norsk-iransk kvinne i 20-årene kommenterte at det var viktig for enkelte minoritetskvinner å få hjelp til å kjenne sine rettigheter i Norge. Samtidig rettet hun en advarende pekefinger til at denne gruppens kamp kunne fortsatt bli misbrukt til å fremme ulike agendaer.

– Ofte opplever jeg å høre “stakkars deg som er innvandrerkvinne som skal befris fra egen kulturs og ektemenns undertrykking” når dette skal snakkes om. For meg er en slik oppfatning helt feil. Folk har forskjellige forutsetninger og kan ikke settes i samme bås, påpekte hun.

Ubrukte kvinneressurser
Anne Cathrine Berger, politisk rådgiver for Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen, henviste til nettverksdannelser blant kvinner med politiske ambisjoner. For en del år tilbake jobbet hun selv i FN-systemet i New York og fortalte om et tungrodd og mannsdominert miljø, preget av holdninger langt unna norske likestillingsidealer. Etter å ha fått beskjed om at hun gjorde “en svært god innsats til kvinne å være” av en mannlig overordnet samlet hun konene til flere av sine medarbeidere til jentekveld i pur “hevnlyst”.

– Først der og da så jeg hvor viktig det er å danne kvinnenettverk. Jeg så mye ubrukte ressurser og frustrasjon blant kvinnene over at de ikke gjorde annet enn å oppdra barn og sitte hjemme, sa Berger om stuntet sitt.

Hun foreslår økt kontakt mellom norske kvinnepolitikere og potensielle flerkulturelle politikerkandidater for å få opp andelen fra denne gruppen.

– Jo flere kvinner, både norske og av ikke-norsk bakgrunn som er med, så er sjansen desto større til at vi kan delta på våre egne vilkår, f. eks tilpasset arbeidstempo og møtevirksomhet som tar større hensyn til familiære forpliktelser. Å kunne kombinere begge vil på lang sikt kunne hjelpe flere flerkulturelle kvinner som har lyst til å gjøre en politisk innsats, konkluderte hun.