Utlendingsnemda slurver

Målet med opprettelsen av Utlendingsnemnda var at legfolk skulle få mulighet til ved behandlingen av klagen. Og klagerne skulle få adgang til å møte personlig dem som skal avgjøre saken. En rapporten fra NOAS konkluderer med at begge disse nyvinningene minimaliseres av en rekke faktorer.

Utlendingsnemnda ble opprettet 1. januar 2001, og tok over Justisdepartementets oppgave som klageinstans i saker etter Utlendingsloven.

Bare 10 prosent av sakene behandles med legfolk til stede. Det er nemndlederne som avgjør hvordan en sak skal behandles. De beslutter selv å avgjøre fem ganger så mange saker som de beslutter skal behandles med legfolk til stede, ifølge rapporten.

I tillegg behandles mange saker av sekretariatet. Det vi har sett er at komplekse saker, hvor sannsynlighets- og troverdighetsvurdering står sentralt, ofte nettopp gis en forenklet behandling på nemndledernivå.

Klageren og advokaten får være til stede i bare 6 prosent av sakene. Betydningen av deres tilstedeværelse blir uansett minimalisert av mangelen på innsyn i dokumenter som ligger til grunn for saksvurderingen, av at det personlige fremmøtet nesten utelukkende brukes til å belyse saksforhold, uten noen form for drøftelse av juridiske spørsmål eller landforståelse, og av at saksbehandleren fra sekretariatet er aktivt tilstede etter at klageren og advokaten har forlatt møtet.